Stisykling i Molde

Jeg tok med meg en ny sykkel til Molde, uten å tenke noe videre over hva jeg ville møte her. 32-42-utveksling får meg til å gremmes over tilliten til egne lårmuskler. Hallvar Barlaup, gammel terrengsykkelproff og ringrev ser ikke ut til å streve nevneverdig. 

Den første timen min i Moldemarka har vært en gedigen positiv nedtur, men nå får jeg kjenne på oppturen. Gangveien som snor seg opp gjennom skogen fra utkanten av sentrum og opp til Nordbyen føles som et fryktet fjell fra landeveien. 

Hallvar er av gamleskolen, og har syklet terreng helt siden dagens stisyklister gikk i bleier. Kjærligheten for tekniske stier er like stor nå, som da han kjørte aktivt på 90-tallet og var en av våre beste rittsyklister. I årevis tråkket han alene rundt på stiene i Moldemarka, og utforsket hva fjellene bak rosenes by kunne by på. Nå treffer han stadig flere enn før.

– Det har vært en ganske formidabel økning i det siste, forteller Hallvar nesten uanstrengt mens jeg kjemper for å holde samme tempo opp bakken.

Gangveien snor seg opp åssiden fra boligfeltet mot bydelen Nordbyen. Jeg er usikker på om det er svette eller duskregn som gjør at det drypper fra visiret på hjelmen ned i ansiktet, men tørker det vekk med håndbaken og biter tennene sammen. Snart oppe. 

– Nå treffer jeg andre syklister på sti oftere, og det har jo til og med blitt skriverier om syklister i marka i avisa. Ikke bare positivt selvfølgelig, men det tyder jo på at miljøet vokser. Skal vi prøve denne? Denne stien ryddet jeg i fjor.

«Skal vi prøve denne? Denne stien ryddet jeg i fjor.»

Hallvar peker inn til venstre ved veien utenfor Nordbyen skole, og vi svinger av. Noen meter i kupert terreng, før det stuper ned mot byen igjen for fjerde gang så langt på denne turen. Så langt har han tatt meg med på et intrikat nettverk av stier i marka over byen. Inn- og ut av grusveier, med artige stipartier i mellom. Vi har syklet deler av traséen til maratonrittet Molde Challenge, som primus motor Ole Christian Silseth har solgt inn som Norges vakreste sykkelritt. Nå er den gamle landeveisproffen og Birken-veteranen ofte å se på grov stisykkel på disse stiene. 

For nå skjer det noe. Hallvar svinger av fra rittraséen,  og så går det nedover. Bratt nedover. Den siste delen av turen blir en studie av åssiden over Molde by. 

Det siste året har Hallvar begynt å bygge stier. Med selvkonstruert sykkelhenger spesiallaget for å ta med klopper ut på stien, har han lagt ned utallige dugnadstimer. Helt uvitende om at flere andre i Molde har gjort det samme. Stisykling har nemlig blitt en greie i Molde. 

Etter tre-fire minutter med en våt dans på røtter, steiner og sleip skogsbunn, dumper vi ut på en asfaltvei midt i et boligfelt. Traversering på asfalt mot sentrum i fem minutter, og vi tar av veien. Opp igjen.

Butikkeieren Magnus Espeland, Reser

– Vi selger mer enn noen gang før. At det skulle ta sånn av for oss med stisykler, hadde vi egentlig ikke trodd. Magnus Espeland er daglig leder hos den lille sykkel- og randobutikken Reser i utkanten av Molde sentrum. I det lille trehuset har en entusiastisk gjeng skapt grobunn for flere utendørsaktiviteter. Selv om landeveissykling har tatt seg opp som sport i Norge er det stisykler som har utmerket seg i salgsstatistikken det siste året. 

– Nå er 60% av syklene vi selger stisykler og endurosykler, forteller Espeland. 

– Hvem er den typiske kunden?

– Vi har alle typer. Det er det som er fint med stisykling, det inkluderer alle. Det appellerer til ungdommer og pensjonister. Vi selger mye rando- og toppturutstyr om vinteren, og det er mange av de samme kundene som kjøper sykkel. Vi har sett en litt ny type syklist med plattformpedaler og fjellsko som triller både opp og ned, ikke bare grussyklister med tights og lett sykkel. 

Magnus Espeland har selv vokst opp i Molde, og trekker frem nærhet til naturen som en av de største fordelene ved å bo i byen. 

– Innenfor to kilometers radius fra huset mitt har jeg kanskje 40 ulike stipartier som jeg har ryddet. Noen er nye, noen er gamle, noen er koblet sammen. De siste årene etter vi har ryddet stier, slik at det blir lettere å få til fine stiturer. Før var det mer rett opp grusvei, og rett ned på sti i lia over byen. En rittfulldemper hadde ikke vært så morsom å ha for noen år siden, men nå har det blitt mer traverserende stier også, som passer allmennheten bra. Det har blitt mer sykkelbart, rett og slett. Det er myr som begrenser oss litt innover bak marka, men alle fjellene og ryggene i Moldemarka byr på mye bra. Lia ned mot byen har mange stier som tørker fort. 

– Treffer du flere syklister nå enn før?

– Mange flere! Det har blitt sånn at hvis jeg rydder en sti, så treffer jeg plutselig en annen halvveis som har begynt i andre enden. Vi har prøvd å gjøre noe med myra og gjørma, i stedet for å sykle gjennom. Det blir veldig satt pris på av turgåerne. Vi møter stadig pensjonister som skryter av oss og arbeidet vi gjør. Jeg er oppvokst på vestsida, og bor på østsida, og tar jeg en tur til barndomstraktene nå, har det kommet mange fine stier som jeg ikke kjente til før. 

– Hva tror du om framtiden for stisykling i Molde?

– Jeg tror det har enormt potensiale. Det er i regionen her vi har naturen til å kunne bli Norges svar på Chamonix. Når stiene i Moldemarka nå blir utviklet i tillegg til den brattere syklinga i Romsdalen, har vi noe for alle her.

Høsten er for alvor over oss når vi møtes på parkeringsplassen ved Romsdalsmuseet neste morgen. Vinden har felt et stort tre over veien, og plaskregnet gjør at de skarve 10 varmegradene vi har føles som minus. Hallvar Barlaup og Magnus Espeland har jeg allerede møtt, og med på turen er to innflyttede ingeniører og en lokal endurosyklist, Pål Nakken. 

Når vi tar fatt på grusveien opp ”den grønne korridor” mot Varden, finner jeg veien til fronten av gruppa med Knut Festervoll. 

– Vi så et potensial for å knytte sammen flere gode stipartier her, hvis vi bare fikk gjort noe med disse store myrhullene, forteller han. Sammen med kolleger og venner i ingeniør-firmaet Axxess, har han snekret metervis med klopper over de verste gjørmepartiene i Moldemarka. 

Knut Festervoll flyttet fra Asker til Molde i 2009, og begynte å jobbe i Axxess. Ingeniørfirmaet er kjent for å rekruttere ansatte med interesse for bratt friluftsliv, og gjennom topptur-miljøet på jobb ble han introdusert for stisykling. 

– Jeg er en aktiv skikjører, det var slik jeg kom i gang. Jeg har vært i traktene her før. Skikjøring og sykling er litt likt hvertfall, det er fart, moro og spenning. Vi kommer oss ut, og får nyte naturen. 

Sammen med kollegene i Axxess begynte han å bygge stier i marka i 2010. Firmaet har støttet de ansatte med rundt 70.000 kroner, som har gått til å handle trykkimpregnert materiale for å bygge klopper. Den største delen av innsatsen på stien kan likevel ikke måles i penger; det er alt dugnadsarbeidet som er lagt ned. 

– Jeg har ikke telling på hvor mange timer som har blitt lagt ned her, men det er mye. Og kommunen er veldig positiv til det vi gjør. De har tro på at tilrettelegging er løsningen. Men det handler om at de må kunne ha kontroll på hvor det tilrettelegges. Det må tas hensyn til jakt, dyretråkk, fremtidige planer, verneområder og absolutt alt når man skal utbedre stier, og det klarer ikke en privatperson å finne ut av. Så det er veldig positivt at de hjelper oss og tar føringen i den prosessen. Interessekonflikter har det jo vært siden tidenes morgen, vi må bare finne ut av det, sier han bestemt.

«Vi så et potensiale for å knytte sammen flere gode stipartier her, hvis vi bare fikk gjort noe med disse store myrhullene»

– Ulempen med å sykle i Molde er at det er mye myr. Skal man sykle i regnvær her, lønner det seg å være kjent. Det har vært knusktørt her i hele sommer, helt til nå. Vi har ikke kunnet utbedre så mye annet enn de aller verste områdene. Det er de du skal få prøve i dag!

Jeg kjenner på spenningen. Bekkene sildrer på hver side av den gruslagte gangveien, og grusen føles som lim mot de grove dekkene. Snart oppe. 

Øystein Nesse, kommer opp på siden av meg i neste bakke. På en mer rittorientert sykkel begynner han nesten å unnskylde seg før jeg rekker å spørre. 

– Jeg driver egentlig ikke med stisykling jeg altså, jeg er bare med å bygger her. Jeg er mer glad i å sykle ritt jeg, maratonritt. 

Maratonsyklist ja, grusbanker nei. Nesse er på ingen måte en grussyklist. De siste årene har han syklet etapperitt på sti som BreckEpic i Colorado, og BC Bike Race i Canada. I Canada fikk han syklet stier i et klima som minnet mye om hjembyen, det bød på inspirasjon;

– Det var vått og fuktig terreng, men stiene var i stor grad tilrettelagt for å ta høyde for dette. Da begynte jeg å tenke at dette måtte kunne gjøres hjemme i Molde også. Vi har en utfordring her med litt annet jordsmonn, men det er mange flotte stier som bare mangler noen koblinger. Da han begynte å jobbe i Axxess ble også han introdusert for stisyklings- og stibyggemiljøet, og har vært en av de ivrigste. 

Endurosyklisten Pål Nakken

– Jeg kom ganske sent i gang, og kjøpte ikke stisykkel før i 2008. Men jeg ble hekta med én gang, forteller driftslederen i Tusten alpinsenter, Pål Nakken.

Han vil helst plasseres i kategorien «endurosyklist», og har reist landet rundt for å delta i enduroritt. Både Nesbyen, Sogndal, Traktor Bikepark og Oslo har blitt besøkt med startnummer på stien. I år arrangeres det første lokale endurorittet i Molde i forbindelse med SuperEnduro-cupen, og Nakken tror Moldemarka på sikt kan bli et populært sted for endurosyklister.

– Hva vil du si om syklinga i Molde?

– Teknisk og bratt. Jeg tror man fort blir teknisk god av å sykle her.

Vi tar en pause oppe ved Varden. Herfra kan vi se over fjorden mot Romsdalsalpene, kulisser for noen av de mest spektakulære stisykkelbildene som er tatt de siste årene. 

Været er i beste fall dramatisk, og skybruddene beveger seg fort over oss, vind og regn pisker i ansiktet. Utsikten fra Varden har nok vært mer innbydende enn nå. Dette er ikke et blivende sted. Bak Varden er en liten knaus som vi tråkker oss over, og innover mot en stor mast. Det er her moroa nedover skal begynne. På toppen er det bergknauser og små rygger. Planen var å sjekke ut flere av stiene innover fjellet bak byen, og over tregrensa. Med sur vind, plaskregn og våte klær frister det lite. Vi hopper over middagen, og går rett til desserten. Vi setter retning østover på svabergene. 

Stien snor seg over, opp, ned, gjennom, forbi. Det er den typen terreng med slak helling som får hylene fra syklistene til å gå i kor med hylingen fra bremseskivene. Det golde svaberglandskapet på toppen drenerer godt, men med slike vannmengder fra oven blir det hardt for jordsmonnet å jobbe i mot. Selv her er det overvann, og spenningen begynner å stige for hva som venter. 

Jeg følger et bakhjul, jeg vet ikke hvem sitt i all gjørmespruten. Det svinger brått av fra den etablerte turstien, og inn på en langt mindre definert sti i terrenget. Nå skal jeg altså få se hva Axxess-gutta har bygd.

«Det er en sånn type tur hvor man tror det dårlige været skal ødelegge alt, men så blir alt bare bedre.»

Ekkoet av skivebremser, surklelyder og gledesrop fra syklistene går nedover lita mot skogen. Der hvor svabergene møter tregrensa, møter vi stien. Eller myra, om du vil. Oppover kan våt myr føles som tortur. Nedover føles det som å sykle på en vannseng. Kurvene i terrenget gir meg ekstra vandring på sykkelen, hvert lille hopp får dobbel demping når jeg lander.  

– Det har jo vært tørt i flere uker, helt til du kom på besøk nå da, roper Magnus Espeland foran meg, og legger inn små hopp og stilmanøvrer på sykkelen ved hver eneste anledning.  

Jeg har litt vanskelig for å tro han, så vått som stien er. Men det er ikke så nøye. Dette er dødsmorsomt. Det er en sånn type tur hvor man tror det dårlige været skal ødelegge alt, men så blir alt bare bedre. 

Inn på en hylle på et svaberg, som jeg får opplyst er det siste utsiktspunktet over byen før vi for alvor slipper oss ned i skogen. Her har stibyggerne tatt grep, og knyttet sammen eksisterende stier og sine egne. 

Det er bare så vidt de doserte svingene holder stand i regnværet. Vi slipper oss ned bratte skråninger, stien er gravd inn i landskapet. 

Grusveien opp til Varden krysses, og vi tar inn på stien som går over Ola Ringar-myra. Det lille stipartiet har fått mye omtale i lokalavisa Romsdals budstikke, og skiller seg ut fra alt annet jeg har syklet så langt i denne marka. Et sindig nettverk av klopper går både opp små kneiker, ned små bakker, og over de lengste myrpartiene. Det er først når jeg kommer til enden av den siste kloppen jeg skjønner verdien av den noe merkverdige syklingen jeg har tilbakelagt de siste 300 meterne – jeg har fått tilgang til en annen sti. 

Mer doseringer, flere små hopp. Stien lever. 

Vi krysser den grusveien til Varden en siste gang. Vi er klare for finalen. Herfra er det bare noen hundre meter i luftlinje ned til turens utgangspunkt ved Romsdalsmuseet. Jeg får æren av å lede an følget som turist. Jeg slipper meg utfor den første lille kanten fra grusveien, og herfra trenger jeg nesten ikke tråkke. Resten av stien bli bare en tåke av gjørmeflekker på brillene, vannsprut fra forhjulet opp i ganen, hopp, og doseringer. Mange, mange doseringer. Det er som en heisbasert sykkelpark, bare på smal sti. Jeg sliter med å holde både munn og øyne åpne. Vann og søle kjemper om hverandre med å gjøre det umulig for meg å se noe som helst.

Et sammensurium av glatte røtter, doseringer, små hopp og kanter er i ferd med å ta slutt, og i det jeg triller ned mot parkeringsplassen ved Romsdalsmuseet er det bare én ting som står i hodet på meg; jeg vil opp igjen - en runde til.