Stisykling på Nøtterøy

Ironi er fint for mange ting. Først og fremst for å holde samtaler i gang, kanskje. 

Men også for å få dem i gang. Jeg blir enig med fyren i havkajakken om at joa, det går an dette. 

Det er en mild underdrivelse, der jeg sitter på svaberget i solnedgangen etter en lang sykkeltur, og det eneste elementet på himmelen er en gedigen lyspære omtrent 150 000 000 kilometer unna.

Kajakktypen som sitter på vannet noen meter unna oss kjenner selvfølgelig Truls som jeg er på tur med, så de to prater i vei. Alle kjenner Truls, og Truls kjenner alle, virker det som. Like greit da, at det er en sånn type som viser meg Nøtterøy. Og det ville vært umulig å skrive om stisykling på Nøtterøy uten å komme innom Truls Ekelund. 

Hjemme på gårdstunet driver han sykkelbutikk fra garasjen som har blitt så populær at folk kommer kjørende langveisfra for å handle. Flytsti som butikken heter, er Truls, noen kompiser, og et lite lokale i garasjen.

Inspirasjonen fant Truls i en langt større butikk i storbyen.

– Hele ideen bak Flytsti var å lage en butikk jeg har lyst til å dra i selv. Den ideen fikk jeg når jeg besøkte Specialized-butikken VeloCity i Oslo, og møtte en som het Pedro. Når jeg kom inn der ganske grønn, så spurte han først om jeg ville ha en kopp kaffe, så vi kunne finne ut hva slags sykkel jeg skulle ha. Sånn mener jeg det bør være. 

Truls begynte i det små, med å selge 75 sykler én sesong. Så ballet det på seg, og han solgte 200 den neste. I 2019 bikket han 300. Nå er det slik at flere kommer reisende til tunet på Nøtterøy for å handle- og sykle.

Sykkelbutikken Flytsti begynte like mye som en kompisgjeng som dro ut for å sykle. Sammen med to kamerater hadde Truls begynt å arrangere fellesturer hvor de syklet fra Verdens ende og inn til Tønsberg på sti, og opplevde en stor etterspørsel etter slike arrangementer. 

– Det var min frøste tanke, at denne bransjen mangler noen aktører som tar ansvar for å skape miljø. Det er kanskje der jeg har vært god. Jeg begynte med community-biten. Alt går etter magefølelse, og hva jeg tror, sier Truls. 

Den første turen var for sju år siden, og fellesturene ble populære. Nå arrangeres det som kalles torsdagsklubben jevnt og trutt, hvor 10-20 personer møter opp på tunet hos Truls for å sykle. 

– De vil bryne seg på sti, skryte litt, ljuge litt. Vi har vært 25 personer på det meste. Tanken var å skulle slippe å sykle aleine. Sykler man aleine, sykler man ofte bare de samme stiene. 

Etter jeg har tømt kaffekoppen tråkker vi ut fra tunet til Truls. Stien han vanligvis bruker som demosti for kunder som vil prøve sykler, leder oss ut i det rike nettverket av stier på øya. Truls prater og peker iherdig om hverandre. 

– En stitur på Nøtterøy er kanskje 2,5 mil, 700 høydemeter og varer i 2-3 timer. Det har vist seg at det er uante mengder sti her på øya, sikkert 20 mil. Min første stitur var bak huset her. Jeg sykla 3,2 kilometer, og trodde jeg skulle dø. Men det var gøy, jeg lærte mye, hadde superfin progresjon og møtte hyggelige mennesker.

Det er kanskje ikke så rart at alle smiler tilbake til Truls. Han har en ganske klar mening om hvilket ansvar som hviler på syklistene. 

– Det er veldig mange positive grunneiere her. Jeg skal på ingen måte ta all ære for det, men jeg har vært streng i opplæringen med å sykle i skogen. Jeg mener at du stopper og sier hei.

Det møtet skal være hyggelig. For den neste gangen treffer vedkommende og kanskje ikke rekker å bremse, så tenker de heller «der kom Truls, og han hadde det så gøy at han ikke klarte å stoppe» i stedet for å bli sinte.

Det koster ingen ting å stoppe og si hei. Hvis du blir uvenn med en grunneier, så sier han det til kollegaen sin som også er grunneier. Og så får du ikke bruke skogen til slutt. Her ute er det sånn nå at grunneierne spør om jeg trenger å låne gravemaskin eller traktor når en sti må utbedres. 

Når Truls ikke snakker om, eller med folk, snakker han mye om skog. Bøk, bjørk, og så ramler jeg av navnene etter de to første. Det eneste jeg registrerer, er at skogen vi sykler i akkurat nå er mørk, og at den har en smal stripe av skogsbunn som går som en korridor gjennom seg.

Selv om det ennå er høylys dag, er det litt som å sykle i mørket med en lyset fra en lyskjegle på styret. 

Vi kommer ut av den mørke skogen, krysser asfalten, og tar inn på en ny sti rett på andre siden av veien. Her er stien mer åpen. Men fellesnevneren for alt vi har syklet på denne turen, er at det er enkelt. Dels er det underlaget, som veksler mellom myk skogsbunn og svaberg, og dels det faktum at man aldri helt får de store klatringene. Før man rekker å bli tungpustet, går det som regel nedover igjen. 

– Jeg er forelska i Skjerpåsen. Det er en av sju indrefileter på Nøtterøy. Den er såppas kos opp og ned at det er gøy for alle. Hvis du er lite god teknisk er det kanskje to punkter du ikke klarer, men ellers kan du sykle. Det som er så bra med Nøtterøy, er at det er så sykkelbart, forteller Truls. 

Vi begynner klatringen opp til Skjerpeåsen. Klatring er kanskje litt å ta i, for de helt brutale motbakkene blir det aldri, men Skjerpeåsen er med sine 86 meter over havet dagens høydepunkt, hvertfall i ren bokstavelig form. 

For en sjelden gangs skyld er vi ute av skogen, og på svaet kan vi se til verdens ende. Nesten på ekte. For der ute i havgapet ligger det som kalles verdens ende. Mellom verdens ende og oss, ligger høydedragene spredt, med viker og holmer i mellom.

Kombinasjonen av alle de små høydedragene og mye skog gjør at det føles som vi har syklet mye lenger enn hva GPS´en forteller. Nesten hvert eneste stikryss deler seg i fire, og mulighetene er uendelige. 

Vi snur framhjulet, og får med oss en fin utforkjøring ned igjen, før vi tar en svingom rundt golfbanen, og en siste utforkjøring ned mot stranda. 

– Her går det jo faktisk an å avslutte turen på stranda med bading. Mange blir solgt av det, sier Truls. 

Jeg tenker stille for meg selv at joda, det går an dette.