Da vi møtte Anders Hovdenes på målstreken etter hans 6. plass i Birken var han ikke så opptatt av å snakke om egen innsats i rittet over fjellet. Det han var opptatt av var den neste turen.
– Vi må dra å sykle sti en dag da, sa han med et smil.
Det er det Anders driver med for tiden. Den tidligere norgesmesteren i rundbane og vinneren av Birken i 2008 sykler for det meste sti. I sommer deltok han på Megavalanche også.
Vi møttes utenfor Terrengsykkelkontoret og tok fatt på veien til Østmarka. – Jeg sykler til og fra Universitet hver dag og tar meg ofte en stitur på kvelden, forteller Anders på vei bortover Ringveien mellom Ila og Carl Berner.
– Ligg på riktig side i veien a din jævla apekatt! kommer det fra mannen i den grønne Mercedesen. Anders og jeg prøver å tråkle oss gjennom det sykkeluvennlige Carl Berner-krysset og må på et tidspunkt krysse over rundkjøringen med bilkø i foran herren i Mercedes.
Vi lar oss ikke affisere noe mer og holder stød kurs mot Bøler og Østmarka. Vår terrengtur starter på Østmarksetra før vi krysser gjennom Marka på vei mot Sandbakken via Dødsbakken.
Oppe i gleden over det å være beste norske terrengsyklist i Birken, var du egentlig også litt skuffa over at du som har trappet ned likevel var den eneste som hang på svenskene og landeveisgutta fra Trøndelag, spør jeg oppover stiklatringen fra Ødegården.
– Ja, egentlig. Jeg snakket litt med Rune Høydahl om det etterpå, men det gikk veldig fort der i starten. Wilman og Løvik stakk allerede på vei opp til Skramstad, men gjennom skogspartiet etter Djuposen satt svenskene inne et skikkelig tempo. Bare Ole Christian Fagerli og jeg klarte å holde følge. Ole datt av da svenskene igjen satt opp dampen på grusen. Jeg sykler jo mye fortsatt og det har blitt et par-tre intervalløkter, men jeg trener jo ikke som jeg gjorde, sier Anders. Som vanlig beskjeden og redd for å antyde at den norske terrengsykkeleliten kanskje burde ha sittet med ham gjennom skogen.
På Østmarkas stier er Anders på hjemmebane. Han sykler på stisykkelen i dag. Det er den som blir brukt mest forteller han. Stisykkelen er en Scott Genius 710 med helt blankslitte Maxxis HiRoller II-dekk. – De ble utslitt av Megavalanche, men det er så tørt nå at de funker likevel.
Vi sykler opp til svabergtoppen sør for Ødegården.
– Det går en fin sti på en rygg her borte som gjør at vi kommer oss rundt det store myrpartiet, sier jeg til Anders, usikker på om han har prøvd den for meg relativt nye stien.
– Mener du Dagmarstien, sier Anders. Vi kaller den det etter det treet som falt under Dagmarstormen og sperrer stien fortsatt.
Anders har syklet stien før. Det er det ingen tvil om. Det går noe så inne i pokker. Jeg biter meg fast bak den råsterke teknikkeren og drømmer meg tilbake til da Anders var fjorten og jeg kunne kjøre fra ham i teknisk terreng. Den tid er definitivt forbi.
Fra bunnen av Dagmarstien legger vi inn en omvei oppom Rundvann for å få med oss Dødsbakken. Det har vært en stund siden sist. Den en en gang hemmelige stien over Rundvannsåsen har de siste årene blitt både skiltet og kjørt inn. Men navnet Dødsbakken eksisterer bare i terrengsyklisters hode og i diverse foruminnlegg her på Terrengsykkel.
– Jeg har knebeskyttere i sekken, sier jeg til Anders i det vi bærer syklene opp berkknatten til der bakken begynner. Stien er knusktørr. Forholdene så langt på turen har vært fremragende.
– Jeg sykler sjelden med knebeskyttere, men har jeg dem i sekken hvis jeg tryner blir det for dumt, sier jeg.
– Knebeskyttere er lurt, sier Anders mens håret på leggene og knærne blåser i vinden. Rundbanesyklister er vant til å sykle fort i terrenget uten annen beskyttelse enn hjelm og hansker.
Dødsbakken starter duvende opp og ned, før den går skikkelig bratt ned de siste hundre meterne. Vi hiver oss utfor. Jeg følger Anders så tett jeg klarer, men må slippe ham litt nedover i bratta.
– Nå blir jeg tatt i skole gitt, tenker jeg, mens jeg tråkler meg nedover kantene mellom granleggene.
Etter dødsbakken fortsetter vi turen til Sandbakken, der vi klarer å lure oss til et kakestykke og en cola.
– Den colaen kom godt med, sier Anders. – Jeg har ikke med noe flaske, men nå kan jeg i hvert fall fylle denne. Nesten to timer inn i turen tar Anders sin første slurk vann før colaflasken pakkes ned og turen fortsetter tilbake gjennom Østmarka.
