En tur i nasjonalparken

Jada. Sånn har det blitt, kan man si.

Nasjonalpark ble det, og syklistene kunne trekke et lettelsens sukk.

Men hvordan er det å sykle i en nasjonalpark?

Har noe blitt annerledes?

Så vi legger ut.

Anders, Trond Vidar og jeg.

Vi møtes av sola.

Men bare så vidt. Det er tross alt slutten av november.

Les også

KOMMENTAR: – Det skulle bare mangle

Det blir nasjonalpark i Østmarka. Og det vil være lov å sykle på sti. Det skulle bare mangle. 

Det er den mellomsesongen, hvor det er så lite snø og is at piggdekk egentlig er litt kjipt, men hvor det også kan være forrrædersk glatt.

Vi har tatt sjansen. Bontrager-dekkene tar tak, men slipper også.

Det får bare gå.

Forsiktig tester vi grepet i svingene.

Sist gang jeg syklet i Østmarka vinterstid, var det enda mindre snø. Frost i bakken, men bare et lite, hvitt dryss oppå.

Men den gang var det en tanke som lå og gnagde i bakhodet.

Kunne vi risikere at det ikke skulle være lov å sykle her lenger?

Heldigvis er fasiten en annen nå.

Det feirer vi med boller og julebrus på Sandbakken. En klassiker.

– Dette er et av de fineste partiene i hele Østmarka. Og den steinen der. Sjukt fet.

Trond Vidar deler på guiderollen med meg, og forteller Anders ivrig om stort og smått.

En fet stein, sa du?

Et utsagn som tatt ut av sin kontekst ikke gir mening.

Men som jeg er helt enig i. Uten at det gir mening heller.

Lyset faller på den.

Den sjukt fete steinen.

Vi ferdes litt utenfor allfarvei.

Og det er greit.

Men alene, det er vi ikke.

Trond Vidar har rett.

Dette ér et av de fineste partiene i Østmarka. Men akkurat den beskrivelsen bruker jeg om ganske mange partier i Østmarka.

Ryggene, nord-sør.

Sola som så vidt det er skrubber over horisonten.

Puster oss i nakken.

Driver oss framover.

Den konstante faren for is begynner å tære litt nå.

Konstant en finger på bremsen. Konstant litt nervøs.

En pause i et stikryss passer godt.

Ennå har jeg sikkert bare så vidt pirket i overflaten av det som er stinettverket i Østmarka.

Men alle fristelsene får vente til en annen gang.

Vi har fortsatt noen kilometer med is-disco igjen.

Det potensielt livsfarlige frosne vannet gjør at alt må skje i et helt annet tempo.

På denne stien er jeg vant til å kunne gi gass.

Nå må alt planlegges mer.

Jeg må løfte blikket, være klar til å sette sjøbein.

Det er fortsatt Østmarka.

Men Østmarka på en annen måte.

Østmarka var noe av det første jeg ble introdusert for som syklist da jeg flyttet hit for snart ti år siden.

«Du må bare prøve det»

«Svabergryggene er helt spesielle»

Nå driver jeg det samme innsalget selv, hver gang noen spør.

For nei, Østmarka har kanskje ikke de lengste utforkjøringene. Eller de bratteste og mest krevende partiene.

Men likevel er det noe helt spesielt ved den.

Det at man nesten konstant må jobbe litt. Du får ingenting helt gratis.

Men så kommer belønningene.

Blåbærstien, for eksempel.

Vi rekker tilbake til bilen akkurat før det blir så mørkt at lykt hadde vært tvingende nødvendig for å fortsette turen.

Ingenting har blitt annerledes, konkluderer jeg i mitt stille sinn.

Men mens Trond Vidar og Anders skifter til tørre klær og snakker om hvor fet turen var, tenker jeg at jo, noe har blitt annerledes.

Om mulig, setter jeg bare enda mer pris på å kunne sykle her nå.

Måtte det aldri ta slutt.

Østmarka i mitt hjerte, for alltid.

Les også

7 turmål med utsikt du kan gjøre med stisykkel i Oslomarka

Liker du å komme til et utsiktspunkt når du sykler sti? Det er det gode muligheter for i Oslomarka. Her får du tips til sju sykkelturer med utsikt.