Denne saken var først på trykk i Terrengsykkel 58. Ikke abonnent? Bestill HER.
– Hvor pokker er Bjørn André Enoksen og dugnadsgjengen hans?
Som forfatter av en turbok har jeg til tider skremmende dårlig retningssans. Selv ikke med digitale hjelpemidler i lomma klarer jeg å finne stien jeg skal til. Oslo har nettopp hatt et av sine store regnskyll, og svampelyden fra skoene levner ingen tvil, jeg er allerede gjennomvåt. Ved en kombinasjon av trailguide.no, mtbmap.no og to skjeivkalibrerte øyne klarer jeg til slutt å finne det jeg tror er stien.
Jeg kjenner igjen flere av de steinsatte partiene fra bilder på Facebook. Dette er Pioneren, NOTS´ (Norsk organisasjon for terrengsykling) store pilotprosjekt i Østmarka. Og her skal det angivelig være dugnad.
Jeg skjønner at jeg gamblet ved å møte opp sent, men det er ingen her. Jeg tråkker gjennom stipartiet til jeg kommer ned til Skullerud igjen. Ingen? Jeg tråkker opp én gang til.
Bremsene hyler, vannet spruter i øynene. Så skimter jeg en grønn og hvit trøye. Det er bare så vidt han er synlig mellom trærne.
”Han”, er Bjørn Enoksen. Frilansjournalist, styremedlem i NOTS Oslo og Omegn, og ansvarlig for Skullerudprosjektet. Kanskje et av landets viktigste prosjekter innen stisykling.
Jeg skal bli med på stidugnad, og se hva alt dette går ut på.
– Hvor er alle sammen?, spør jeg.
– Vel, jeg tror regnet skremte dem bort. Det har nok dessverre mye å si, sier han nedstemt.
Oppmøtet er ikke det Bjørn hadde håpet på. Når jeg kommer dit er det bare han og lokallagsleder i NOTS Oslo og Omegn, Øyvind Rørslett, som er tilstede.
– Det er dessverre slik det ofte blir. Jeg tror kanskje vi må unngå å bruke ordet dugnad. Men stiene blir ikke til av seg selv heller, sier Enoksen oppgitt.
– Jeg kan hjelpe til!, sier jeg.
Jeg plukker opp ei hakke og dermed går intervjuet fløyten.
Arbeidet er blytungt. For å steinsette det gjørmete partiet må vi først drenere. Så må steinene finnes og bæres. Vi leter oss fram til egnede steiner og bruker spett og håndmakt for å grave de frem. For å minimere faren for skader, brukes såkalte steinnett.
Enkle kosteskaft med taunetting i mellom, så de tunge løftene kan gjøres enklere. Når jeg kjører hjem fra Østmarka senere på kvelden, har jeg træler i hendene, og ryggen er stiv som en påle.
Hva er det som driver disse få, ivrige ildsjelene?
Dette må jeg finne ut av. Derfor møter jeg Bjørn på Tøyen i Oslo noen dager senere. Roen har senket seg, stien er ferdig, og han er klar for å prate om hva han har brukt hele sykkelsesongen på.
Skullerudprosjektet så sitt første, spede lys i 2012. Det hele startet med at NOTS sendte inn en søknad til Gjensidigestiftelsen om støtte, uten å ha konkrete planer for hva pengene skulle brukes til.
– Vi så at andre organisasjoner hadde fått mange hundre tusen kroner. Så vi sendte inn en søknad i siste liten om 600.000 til Sparebankstiftelsen DNB uten noen konkret plan, annet enn at det skulle ta utgangspunkt i Skullerud. Så ringte det plutselig noen en dag og spurte hvilken konto vi skulle ha pengene på, forteller Bjørn.
Pengene og ønsket om å lette på konfliktnivået i marka var der. Nå måtte planene konkretiseres med penger fra Sparebankstiftelsen. NOTS fant inspirasjon i stien Tungvekteren utenfor Arendal.
I regi av Oslo og Omland friluftsråd hadde det tidligere blitt opprettet et konfliktråd. Konfliktrådet leverte i 2014 en rapport, hvor en av konklusjonene var at det ville være fornuftig å prøve med tilrettelagte stier for sykling i randsonene i marka.
Dette var helt i tråd med det NOTS tenkte. Med fleksibel jobb som frilansjournalist, tok Bjørn rollen som prosjektleder, og jobben med å finne ut hvordan pengene skulle brukes begynte.
En av de første tingene som ble gjennomført var et forprosjekt.
– Tanken er at vi skal sette sammen de mest naturlige bærekraftige stiene. Arendal var ute med dette før oss, men de har kanskje litt mer krevende arbeid. De har laget flere elementer i tre, og har generelt bygd mye mer. Vi prøver å få vår sti til å gli så naturlig inn i terrenget som mulig, uten store inngrep.
– Vi begynte med å kartlegge terrenget, og arrangerte enkle stibyggerturer. Vi delte ut lette redskaper og syklet i noen timer, halvparten sykling og stirydding. Store dugnader er tungrodde, men disse stibyggerturene ble populære. Det dukket gjerne opp ti syklister på hver tur. Da fikk vi plutselig gjort ganske mye.
– Vi brukte 27 000 kroner på IMBA-stien i Trulsrunden. Der lærte vi at dugnader var tungrodd. Folk i NOTS-styret har faste jobber, og det er begrenset hvor mye kapasitet vi har på fritiden. Så vi fant ut at vi skulle gå for en betalt løsning. I sommer har jeg vært i en til dels full stilling. I tillegg har vi brukt en ”fast” gjeng med frilansere som får betalt for arbeidet. I tillegg til de som kommer på dugnader, selvfølgelig. Vi har jobbet 1500 timer totalt, medregnet mine. Dugnadsinnsatsen har vært ca 300 timer av disse.
Resultatet av Skullerudprosjektet er stien bedre kjent som Pioneren. Den begynner fra Rustadsaga, og går over Skullerudåsen til Rundvann, til den sydlige delen som kalles Syden og videre til Grønmo. Her har det vært en del hogstvirksomhet, hvor NOTS har tatt mye av opprydningen.
– Tanken er at det skal være en sammenhengende flytsti som skal være et alternativ til blåstiene i området. Det går stier på kryss og tvers over alt i dette området, utfordringen vår var å få de til å henge sammen.
Nå, nesten tre år siden Skullerudprosjektet så sitt første glimt av lys, er nesten ti kilometer sti ferdig bygd. Bjørn har hatt god tid til å tenke gjennom hva han mener om stisykling i bynære områder underveis i arbeidet.
– Jeg tror man må tilrettelegge i pressområdene og lede trafikken bort fra dem. Hvis man ser på konfliktene, er det snakk om veldig avgrensede områder. Zoomer man litt ut fra disse områdene på kartet, ser vi jo at skogen gror igjen og kulturlandskapet forsvinner. Jeg syns det virker litt merkelig at det skal være nødvendig å ha en sånn konflikt. Jeg synes det er rett og slett underlig når folk påstår at hele marka deres er nedsyklet. Du ser det veldig godt på Strava for eksempel, som er veldig representativt. ”Heatmap”-funksjonen der viser jo at det er i randsonene det sykles mest.
Størst motgang har ikke Bjørn møtt i andre markabrukere som ønsker ham bort fra skogen. Å skaffe nok folk til dugnad har vært en av de store utfordringene.
– Det er viktig at syklister får et eierforhold til prosjektet og at det blir ført videre, og det mener jeg vi skaper gjennom dugnad. De 300 dugnadstimene vi har fått monner mye. Jeg hadde ikke regnet med at så mye som 20% av jobben skulle dekkes av dugnad. Vi har prøvd å gjøre dugnadene til en positiv greie, hvor vi lager camp, setter opp lavvo og serverer pølser. Men det er veldig uforutsigbart. Kommer det fem eller tjue personer? Det vet vi ikke før vi står der. Det er frustrerende når folk sier de skal komme og ikke gjør det, sier han oppgitt.
– Er det noen som mener dette ikke er veien å gå?
– For det meste på internett, ikke i skogen. Selvfølgelig har vi fått noen kommentarer, alle kan ikke elske det vi gjør. Og så var det en liten episode med hærverk i sommer. Men samtidig ser vi at vi ikke har gjort godt nok informasjonsarbeid. Det kunne vært merket.
– Er det ikke bare å merke da?
– Merking er en av de få, vanskelige tingene. Alle som får lov til å gjøre noe i skogen kan ikke ha sin egen merking, da kan jo marka bli litt av en fargeklatt til slutt. Og så har man jo momentet med at; hvis vi hadde fått fargen oransje, kunne vi fort blitt møtt med ”hvorfor sykler dere ikke bare på de oransje stiene deres”. Det vi har fått tillatelse til er å prøve merking i form av sjablonger på steiner. Da blir det lett å snu steinene hvis det ikke blir noe av.
«Jeg synes det er rett og slett underlig når folk påstår at hele marka deres er nedsyklet.»
Et lite tilbakefall fikk han imidlertid. I slutten av mai 2015 gikk Terrengsykkelrittet i Østmarka. Et voldsomt regnskyll natten før rittet gjorde forholdene ekstreme, og debatten om slitasje på terrenget blusset opp igjen.
Det tok ikke mange dager før debatten nok en gang dro seg til. ”Forby sykling i marka”, ”Terrengsyklistene må vekk”, anklagene og kritikken haglet. Arrangøren gjorde sitt beste for å gjøre bot på skaden.
– Rittet gjorde at situasjonen ble vanskeligere, og imaget vårt fikk en stygg ripe. Det var krangling for noen år siden, men konfliktrådet som ble opprettet i 2012 bidro til at det roet seg. Vi fikk en slags våpenhvile og bedre stemning. Terrengsykkelrittet i 2015 gjorde at de som uansett ikke liker syklister kom tilbake i konfliktmodus. Men jeg tenker også at for vårt prosjekt var det ikke nødvendigvis så ille. Vi fikk en del dugnadshjelp, men så ble det også større oppmerksomhet rundt arbeidet vårt, og klarere at vi må gjøre dette. Men man må spørre seg hvem som skal være ansvarlig for å gjøre dette arbeidet med å holde stier ved like. Det brukes lite ressurser på sykling i marka. Forrige gang ble det våpenhvile. Men så lenge terrengsykling vokser, må man gjøre noe.
– Hvordan har du opplevd samarbeidet med kommunen og Bymiljøetaten?
– Jeg opplever at de er på vår side. Vi har hatt et godt samarbeid med Bymiljøetaten i flere år. For noen år siden var det litt skepsis til bygging fra deres side. Men så ser de at vi klopper våte områder, og gjør noe som er bra for naturen og gagner flere brukere av marka. Bymiljøetaten driver jo med den samme typen arbeid selv. Det går jo også på at de deler vårt syn. De mener som oss, at skogen er til for å brukes, sier han alvorlig.
– Hva tenker du om veien videre?
– Pioneren skal være den store innsatsen. Mange partier trenger fortsatt en del arbeid, så vi skal fullføre arbeidet. Men etter det, tenker vi å ta et steg videre. Profesjonalisere organisasjonen og lete etter penger til å styrke NOTS. I Skullerudprosjektet konkret, tenker vi å søke om mer penger for å videreføre prosjektet.
– Folk kommer seg ikke lenger ut enn randsoner, hevdes det fra flere hold. Er denne typen stier aktuell lenger inn i marka?
– Da vi sendte søknad til Bymiljøetaten etter at vi hadde fått penger, så var dette første trinn i en større plan. Den større planen er at vi først styrker stinettverket i pressområdene, slik at stiene tåler rushtrafikken. Det neste er å åpne visse flaskehalser rundt omkring. Fjerne vindfall og utbedre våte partier. Vi ønsker med enklest mulig grep å åpne disse flaskehalsene, slik at folk finner stiene lenger øst og sør. Det er ikke så veldig vanskelig.
Man skulle kanskje tro at det var utelukkende ideologiske motiver, peace and love, som driver den sindige nordlendingen. Men for Bjørn Enoksen har arbeidet blitt nettopp det – arbeid.
– Jeg jobber jo for penger. Så det er like mye det som ideologien. Jeg er overbevist om at hvis vi skal ha framdrift i dette, må det være lønnet arbeid. En prosjektlederstilling slik jeg har er jo mer enn en heltidsstilling, men det er ikke så nøye. Gjennom dette arbeidet har vi lært at vi må profesjonalisere NOTS, slik at folk kan jobbe med det. Det er et hav av muligheter sånn sett. Det som har motivert meg, er at det er kult arbeid, og vi har klart å få en bra gjeng med oss. Hver gang vi kommer ut av skogen og er ferdige blir vi gira, og ser hvor rått det blir med nye stier vi kan sykle på.
– Hva er målet ditt? Få slutt på konflikter?
– Både mindre konflikter og bedre stier. Men sånn personlig, så var det slik at da jeg begynte med stisykling begynte jeg å rydde stier. Det fikk frem byggeren i meg. Det er utrolig morsomt, og en naturopplevelse som er ganske unik. Man er med på å forme naturen.
– Hvor mye tenker du på det visuelle?
– Veldig mye, sier han med alvor i blikket. Det skal se bra ut og vi rydder opp etter oss. Jeg tenker ikke på estetikk, at stien skal være fin sånn skulpturelt, men det skal være skikkelig håndverk. Helst skal man ikke se at noe har blitt gjort. Problemet med mange stier er at de går raskest fra A til B, ikke den mest skånsomme veien fra A til B. Målet vårt er å utbedre og bygge stier som tar hensyn til dette.
«Helst skal man ikke se at noe har blitt gjort.»
Arbeidet med- og omsorgen for stiene har hatt sine bivirkninger.
– Klarer du å sykle en tur uten å tenke på stibygging?
– Altså, jeg må nesten til Nordmarka eller steder jeg ikke vanligvis sykler for å ikke tenke på hva som kunne vært bedre på en sti. Det blir gjerne 40 minutter stopp i løpet av en tur.
Denne saken var først på trykk i Terrengsykkel 58. Ikke abonnent? Bestill HER.
