Det aller helligste på Røros

Jeg må bare skifte før jeg skal sykle med Maren Todal. Vi møtes ved det som kalles Borgstuggu, i en bygård av det helt spesielle slaget midt i Røros sentrum.  

Her har hun og samboeren Jostein en drøm om å skape en opplevelse, og kanskje spesielt for syklister. 

Men mer om det senere, først må vi sykle. 

Det er noe som kalles å være ute i grevens tid, og det er jeg når jeg skal besøke Røros. Bilen har fått piggdekkene påmontert, og gradestokken har bare blitt mer og mer blå. Men hvitt er det ikke.  

Ennå.

De mest hardnakka syklistene påstår at «det er ikke noe som heter sesong». Vel. Jeg er ikke så hardnakka. Det kan godt være sesonger for min del, så lenge jeg kan sykle i de forskjellige sesongene. Men det er ofte overgangene som er best.

Og om høsten søker jeg alltid til fjells.  

Vi begynner turen vår ved utfartsstedet Skistuggu, og målet er Skardet, litt sørøst for sentrum. Bjørketrærne er lave, men står tette i landskapet rundt Røros.  

Selv om vinteren ikke har kommet, har både høsten kommet og vært her en god stund. Det som en gang var oransje blader på de lave bjørkene ligger som et teppe på stien. Det er antydning til barfrost.

Her er det ikke spisse topper som i Rondane eller røffe steinknauser som i Trollheimen. Fjellene rundt Røros er mer som kurver å regne. Vi har sakte, men sikkert jobbet oss oppover det slake landskapet fra Skistuggu mot toppen Skardet.

Nå står vi her på 1128 meter over havet og ser mot en by med verdensarv-status, svenske fjell, og sykkelstier. Sistnevnte er det overalt, Maren peker mot fine turer i alle himmelretninger.

Det fjellene rundt Røros derimot har, er den typiske tre-delte opplevelsen fjellsykling kan gi; raskt, åpent terreng på steinete underlag.  

Vekslende jord og torv, med villnis og kratt som kryper nærme pedalene.  

Og den tette bjørkeskogen. 

En av de første sykkelfilmene jeg så, hadde sykling fra Colorado. I Norge, må dette være så nærme man kommer den filmen, slår det meg mens jeg lystig følger stiens vei. Den mørke linja i det lyse landskapet skaper orden i skogens kaos. Det er ikke mange steder i Norge man finner sånn flyt, hvis man trekker fra alle de maskinbygde kreasjonene som har dukket opp de siste årene.   

Hjemme i Borgstuggu ved det som må være den største åpne peisen jeg har sett, byr Maren og samboer Jostein Valan på reinskav.  

Det er i denne bygården fra 1797 i en by på UNESCOS verdensarvliste at de vil lage en opplevelse for reisende, og kanskje spesielt syklister.  

Gården kjøpte de i februar i begynnelsen av 2020, og de har brukt tiden på å pusse opp både et hjem til seg selv, og det de vil kalle en slags lodge for syklister. Alt arbeid både utvendig og innvendig har blitt gjort i samråd med henholdsvis byantikvar og riksantikvar.

– Det er ikke ulovlig å slå i en spiker for å henge opp noe her, men det er litt sånn at man tenker seg kanskje om både to og tre ganger om man faktisk må slå i en spiker, sier Jostein.  

Den gamle Proviantskrivergården på Røros ble fredet i 1940. Siden har den huset mange, men nå er det Maren og Jostein som har fått sette sitt preg på eiendommen.  

I delen som kalles Borgstuggu, var verkstedet det første som ble reist. OSB-platene som treffer de skeive konturene i laftverket får meg til å lure på om det alltid var ment å være sånn.  

Nå vil de leie den ut på AirBnb og til syklister som vil ha noe litt annet.

– Dette stedet er for fint til å bare leie ut permanent, så vi vil heller leie den ut slik at flere kan komme og oppleve det, sier Maren.  

De har begge utdannet seg som sykkelguider, og har et håp at Borgstuggu på sikt kan gi dem muligheten til å også vise frem stiene.  

– Mye av drømmen vår har jo vært å kunne vise frem hva vi sykler selv her, og prøve å skape en opplevelse som vi selv ville satt pris på om vi besøkte et nytt sted, sier hun.  

Å kalle en sti «Det aller helligste» setter en viss forventningsstemning. Men på menyen Jostein og Maren serverer til middagen, er det denne som frister mest bare ved å høre navnet.

Om ikke navnet var nok i seg selv, så er turen opp bare en bonus – dette må bli bra. Svinger er det ikke så mange av, det er mer retningsendringer, for stien er langstrakt og flere steder kan vi se den mange titalls meter framover, noe som ikke er like vanlig på stier lenger under tregrensa. 

Lignende partier har jeg sett på enkelte stier, men en sånn vedvarende flytsti kan jeg ikke huske å ha syklet.  

Overgangen skjer nesten uten at vi merker det, før skylaget letter, og vi ser toppen vi var på i går dekket av et hvitt, tynt lag. I ly av en stor stein byr Maren på varm kaffe og pjalt.  

Så setter vi nedover. Skjønt, jeg hadde ikke trengt å gjøre det for å skjønne hvorfor denne stien har fått navnet sitt.