Stisykling på barfrost i skogene rundt Røros

Det er stille mellom oss, på radioen spilles gammel bygdemusikk. Det eneste jeg får inn her, er noe trekkspillgnål på radio Sør-Trøndelag.

Vi er langt utenfor P3´s rekkevidde.

Siden avreise fra Trondheim har Sverre og jeg rukket å tømme to Statoilkopper med kaffe. 

Jeg liker egentlig høsten. Til tross for kalde temperaturer, og som regel bare dritvær, er det en årstid hvor jeg finner ro. Spesielt på fjellet. Og sykling på fjellet på høsten gir meg både ro og utfordringer. Veiene opp mot Røros er alt annet enn europeisk standard.

– E det itj litt my snø ferr sykling no? Skepsisen i stemmen til den lokale kjentmannen Nils Henning kunne ikke vært større. I flere e-poster har han lovprist syklingen rundt Røros, nå er han redd for at snøen skal ødelegge for oss.

Selv klarer jeg ikke å la være å glise.

– Neida, dette blir perfekt, sier jeg, og lar blikket gli over landskapet rundt den lille fjellbyen. Jeg klarer så vidt å skimte noen høydedrag blant alle pipene i trehusbebyggelsen. Forventningene øker.

– Det blir perfekt, gjentar jeg, og lar både Nils Henning og Sverre fortsette å tro at jeg er sprø.

Vi setter oss i bilen igjen og kjører ut av sentrum, til vi finner et egnet sted å slå opp teltet. Avtalen er gjort. Gruvemuseet neste morgen.

Når jeg zipper opp teltduken, legger jeg straks merke til at det har kommet mer snø. Det er helt stille, ikke et vindpust. Sist jeg var på Røros viste gradestokken i sentrum 32 minusgrader. Det er heldigvis ikke så ille nå. Men snøen hadde jeg ikke regnet med.

Hele intensjonen med å dra til Røros var å sjekke ut nytt sykkelterreng i høstfjellet. Rimet jeg så langs veiene i går burde kanskje vært hint nok. Det er det første snøfallet som har kommet. Å snu? Avlyse? Ikke et alternativ. Ikke enda. Avtrykkene ser ut som kunst når jeg plukker opp noen ølflasker og syklene våre fra den snøkledde mosen.

Vi fyrer opp primusen, koker kaffe, og spiser en kjapp frokost. Sekken pakkes. Det gnikser når vi presser skoene inn i frosne pedaler, og triller grusveien inn mot Røros Sentrum. 

Den største turistattraksjonen i Røros er ikke mye av interesse for oss, og vi triller syklene opp på slagghaugene fra gruvedriften. En og annen bil passerer. Mellom haugene går en gammel mann med stokk. I det tette skydekket som ligger over byen, har det slått sprekker. Jeg ser en blå flekk. – Hva var det jeg sa, tenker jeg stille for meg selv. Dette blir dritbra.

Ruta vi skal følge, er den samme som følges i Bergmannsrittet, et maratonritt på Røros. Jeg har ikke rittallergi, og vet at flere rittraséer i Norge rett og slett er veldig fine stiturer. Røros har bare vært en fjern tanke for meg til nå. Jeg har sett bilder på nettet av morenerygger og flytstier, men hva vet vel jeg. På tide å finne det ut. 

Grusvei er ikke dumt for å få i gang sesongslitne bein i kulda.

Men både snøen og temperaturen har lurt oss. Sola bryter gjennom det lave skydekket. Forsiktig, motvillig, bare noen stråler først. Med lav vinkel, slik den står på denne tiden av året.

En tidlig  påminnelse om at vi bare har tiden og veien, før det blir mørkt. Vi stopper for å ta av litt klær. Det er helt stille, og jeg hører bare suset av den milde vinden, som danser over vidda. Helt stille.

Foran oss ligger veien helt urørt, med et hvitt teppe. Bak oss, tre spor i teppet. Minnene er allerede laget her. Nå er det bare å gjennomføre. 

Svetten blir fort kald, og jeg får på meg et tørt skift.

Vi tråkker videre. Vi sier ikke mye, bare ser på hverandre, smiler, og ser utover landskapet. Når vi runder en sving, ser jeg noe mørkt stå borte på grusveien, før det letter.

Jeg tror aldri jeg har sett noe så stort før. En storfugl flakser inn blant de lave bjørkene. Vi stopper syklene. Jeg jakter fuglen med kameraet. 

– Du kommer ikke til å finne den der igjen, sier Nils Henning.

Jeg må motvillig innrømme at han har rett. Vi gir opp fuglejakten. I det småkuperte terrenget svinger vi endelig av veien, og inn på sti. Den snor seg oppover lia blant de lave bjørketrærne.

Jeg skimter så vidt en åsrygg over trærne. Høyere opp enn den åsryggen skal vi ikke, ifølge Nils Henning. 

Når vi runder toppen, ser jeg helt ned mot Mølmannsdalen hvor vi campet natten før. 

Dette er bristepunktet. Det er turens høyeste punkt, og jeg merker at vannet i slangen fra sekken bare så vidt glir gjennom. Jeg hører susinga fra vinden, og jeg ser ingen. Ikke et spor i snøen. Enten er vi bare tidlig ute, eller så er ikke de vindutsatte viddene et yndet turmål for fjellbygdas beboere. For oss er det uansett perfekt. 

– Nå er det bare nedover ei stund, forklarer Nils Henning.

Sverre fører an. Det er en skrekkblandet fryd. Det tynne snølaget avslører ingenting om hva som befinner seg under.

Om det ikke skulle være nok å kjøre en sti man aldri har syklet før, får vi litt krydder på toppen.

For hver lille kul i snøen tar jeg sisteliten-avgjørelser om jeg skal deise rett fram, eller styre rundt. For hver gang avgjørelsen faller på det første, priser jeg meg lykkelig for det slangeløse oppsettet.

I det frosne myrlandskapet stikker det opp en og annen stein som felgringene mine nesten får hilse på.

I den tørre, frosne myra sitter knastedekkene mine som borrelås. Jeg presser for hver sving, men det vil bare ikke slippe. Farten bare øker, og vi dundrer nedover lia mot Mølmannsdalen. 

– Nå går resten av turen under tregrensa, forklarer Nils Henning når vi stopper nede på grusveien i dalen. De siste svingene på grusvei ga ikke like godt grep som stien.

Vi tråkker bortover med store beitemarker på hver side. Veien blir ikke smalere, men skogen blir tettere, og vi slukes av trærne. Grusveien ser endeløs ut, og jeg får tunnellsyn. Det føles som å kjøre fort i bil, og trærne på siden blir nesten en uklar vegg i utkanten av synsfeltet. 

Men så ser jeg de. Stiene. De dukker opp midt i den uklare veggen. Med kanskje 30 sekunders mellomrom. Jeg får nesten vondt av å sykle forbi, fristelsen øker.

–Er det her vi skal sykle eller? spør jeg.

– Nei, litt lenger bort. Vi kunne ha sykla her!

– Åja… Jeg tror skuffelsen lyder litt for godt i stemmen min.  Akkurat godt nok til at Nils Henning tar på seg rollen som omsorgsfull guide.

– Det er fullt av stier her altså, overalt. Vi kunne egentlig sykla hvor som helst, men dette er en av de beste rundene. 

Det tynne snølaget gir skogbunnen en slags irrgrønn glansfull hinne. Alt skinner.

Jeg begynner å forstå hvorfor Mølmannsdalen på lokalt folkemunne heter ”Mekka”. Vi klatrer oppover lia, dekkene høres ut som sandpapir mot de frosne barnålene.

Det gir nesten så mye friksjon at jeg må gi på litt ekstra opp bakkene. Det er ikke langt oppover, men det hjelper ikke stort. Fristelsen til å gi på litt ekstra blir bare større.

Stien går parallelt med veien oppe i dalsiden, før vi knekker brått ned til høyre.

Vi jager over små høydedrag, små åser blant åsene, og ned i små canyons.  Mini-dalfører, som leder ned til grusveien.

Effekten? Som en berg- og dalbane.

Jeg forholder meg ikke til fysikkens lover, driter i fakta, det føles som om sykkelen ligger horisontalt i svingene.

Etter å ha dundret ned den siste, lange utforkjøringen, kjenner jeg på utmattelsen.

Det var akkurat dette jeg søkte.

En tur utenom det vanlige. Jeg kjenner den kalde lufta biter i halsen, og jeg trekker buffen litt mer opp rundt haka. Det går mot kveld. Den første høstkvelden med snø.

Nils Henning tåler ikke hardkjøret noe bedre han heller. Etter et sykkelsammenbrudd midtveis på turen har han vært hjemme og hentet fatbiken. Det blir urettferdig. Til tross for at snøen er her, er det langt i fra fatbike-forhold enda.

– No flata det heldigvis ut litt, sier han, og svinger brått inn på en sti som går parallelt med veien. 

Men ikke lenge.

Vi dreier lenger og lenger bort fra veien. Skogen blir tettere, og det 75 centimeter brede styret mitt viser seg å være akkurat litt for bredt.

Jeg må korrigere noe voldsomt, og fotosekken braker inn i en trestamme. Jeg slipper unna med en flenge i sekken, og vi peiser på videre. Sverre er landeveissyklist av natur, og trives godt med de hyppige taktskiftene. Små høydedrag, med spurting mot toppen, og nytelse av superflyt nedover.

– Det er som et gateritt! roper han når jeg spør bakover hvordan han liker seg.

Mellom veggen av slørete trær begynner jeg å ane hvite og blå flater. De små innsjøene og vannene bortover er tidvis dekket av et tynt islag, i den dypeste blåfargen du kan forestille deg.

Når vi banker opp en liten klatring mot et av de hundre høydedragene, merker jeg at hjulene spinner i sand for første gang. Ikke jord, ikke barnåler, men tynn og finkornet ørkensand. Maken har jeg ikke opplevd innenfor landets grenser. Universalklister-grepet jeg hadde for fem svinger siden er borte. Hjulene knurrer som rastløse hunder i hver sving, og jeg er bare små korrigeringer unna å ryke ut blant trærne.  

Svingene er romslige, men akkurat skarpe nok til at det er verd å legge til en liten snert. Sanda jeg virvler opp pisker trærne bak meg.

Snøen ser jeg ikke lenger, bare mot kantene av vannet. I bunnen av den raske utforkjøringen skyter vi plutselig ut på en smal molo av sand. Den slørete veggen av trær blir nå til en blå vegg av vann. Og midt oppe på den blå veggen, kveldssola som brenner fra 45 grader fra en like blå himmel.

Både Mølmannsdalen og dagen er i ferd med å ta slutt.  

Klatringen til den siste åsryggen tar meg ned i lårmusklenes kjelleretasjer. Den er ikke i nærheten av så bratt som klatringene jeg er vant til, men etter å ha jaget det raske terrenget i Mølmannsdalen er føttene mine helt ferdige. Knærne står rett ut til sidene. Men belønningen kommer denne gangen også. Jeg knekker meg over, slipper rompa med et brak ned på heve/senkepinnen, knekker girskifteren to hakk fremover, og setter utfor. De to andre er stille. Selv klarer jeg ikke å la være å hyle av glede. 

Røroslosen Nils Henning Øglænd

– Hvordan vil du beskrive syklingen rundt Røros?

– Sykkelmiljøet her driver for det meste med terrengsykling, og heldigvis har de fleste fått øynene opp for annet enn å sykle langs grus og kjerreveier. Vi har et stieldorado rundt oss her oppe!  Her er det stier på kryss og tvers stort sett over hele fjellregionen.

– Hva synes du er bra med sykkelmulighetene på Røros?

– Først og fremst er det nærheten til naturen fra sentrum.  Man kan sykle fra sentrum, eller hjemmefra, og man er på sti i løpet av få minutter. Mølmannsdalen, eller Mekka som vi kaller det, er bare 2 km fra sentrum.  Her har vi et stinett som består av stort sett bare flytsti. Røros ligger på ca 630 moh, men vi har noen topper rundt om som ligger på 900-1200 moh som også ligger i sykkelavstand fra sentrum. 

– Er det visse områder man bør unngå mtp brukerkonflikter osv?

– Røros er et lite sted med kun 6000 innbyggere. Derfor er det også mindre konflikter med andre brukergrupper. Det vi er forsiktig med er å lage nye stier, og å sykle utenom stier. Naturen skal være sånn som den er uten inngrep fra syklister.

Den siste vinteren har også noen benyttet seg av løypenettet for langrenn og Femundløpet (hundeløp) med fatbike. Det sykles da selvsagt ikke i skisporene og det tas hensyn til at skiløpere har førsteretten.

Sykle selv? 

Du finner flere tips til stisykling på Røros her. 

Ønsker du å sykle selv, men usikker på hvor du skal begynne, har f.eks Røros Guide arrangerte turer for både større og mindre grupper, samt utleie av stisykler og fatbikes. 

Maren Todal og Jostein Valan er også sertifiserte guider på Røros. 

Røros

Røros ligger ca. 150 kilometer sør-øst for Trond-heim, og ca 380 kilometer nord for Oslo. 

Grunnstenen til Rørossamfunnet var bergverksbedriften Røros Kobberverk og byen omtales følgelig som Bergstaden. Det er store kulturminneinteresser i området, og hele Bergstaden står på UNESCOs liste over verdens kulturarv. I Røros kommune finner du to nasjonalparker, Femundsmarka nasjonalpark og Forollhogna nasjonalpark. Røros har en kulderekord på –50,4 °C, satt 13. januar 1914, og er dermed et av de kaldeste stedene i Norge.

Kilde: Wikipedia.com