Søvnløs i Sogndal

Som en forlatt guttunge står jeg utenfor flyplassen i Kaupanger som er på størrelse med en utedass.

På flyplassen møter jeg Knut Myking, frikjøringsboms fra Ål.  Sykkel og sekk blir kasta inn i en liten kassebil, og vi tar fatt på den kronglete veien ned mot Kaupanger, og deretter Sogndal. Knut spør meg om hva som har skjedd siden sist, og om alt står bra til.

Jeg svarer noe luftig, mens all konsentrasjon er rettet mot den tette furuskogen jeg ser gjennom bilvinduet. Og fjorden nedenfor. 

Sogndal er ei lita bygd innerst i Sognefjorden. For den jevne nordmann kanskje  best kjent for saftproduksjon, tippeligafotball og studiested. For ungdom med friluft i fokus mest kjent som et mekka for frikjøring på ski, og turaktivitet. Men det har skjedd ting i Sogndal. Skibomsene har skaffet seg sommerredskap med to hjul, og satt i gang en bevegelse. Det sykles i Sogndal. Og jeg er her for et intensivt opphold. På noen døgn skal jeg forhåpentligvis få se hva denne bygda har å by på. 

– Det e liksom shuttling som e greia her´a, forteller Knut med høy stemme for å overdøve den slitte bladfjæringa på kassebilen. Jeg mumler noe bekreftende og bøyer nakken for å skimte toppene på fjellene rundt oss. Som ihuga tilhenger av å fortjene svingene mine ved å sykle opp, river det litt i sjela.

«Det har skjedd ting i Sogndal. Skibomsene har skaffet seg sommerredskap med to hjul, og satt i gang en bevegelse. Det sykles i Sogndal.»

Kjapp lunsj, og så skru sykkel. Ingen tid å miste. På Kaupanger møter vi Stig.

En oppskriftsmessig høylytt bergenser med en sykkel så egenmodifisert at Reodor Felgen ville vært misunnelig. En skal ikke dømme folk verken etter utseende eller sykkel har jeg lært, og Stig setter meg fortjent på plass.

Stien ved Kraftgata passer den energiske kjørestilen hans bra, og jeg klarer å henge på i to svinger før jeg blir frakjørt i en skur av mose og jord.  Knut tar seg tid til å stoppe og fortelle meg at en av fartsetappene i Sogndal Enduro gikk her. Flere steder ser vi røde merkebånd, håndlagde hopp og doseringer.

Vi legger ut på dagens andre tur etter en kort pause. Bare noen hundre meter i luftlinje fra Kraftgata sykler vi en annen etappe fra Sogndal Enduro. Vi kverner oss opp en kjerrevei med serpentinsvinger. Stig serverer skarre-R´er like fort som tråkkfrekvensen. Knut er sindig stille i det lengste, men på toppen kommer noen få, velvalgte ord; 

– Detta e kanskje noko tå det beste i heile Sogndal. 

Dette har jeg hørt fra lokale syklister før. Jeg strammer sekken ekstra godt, og dropper inn. 

Pulsen går fra 90 til 180 på tre sekunder. Hva jeg hadde sett for meg da Knut sa at dette kanskje var noe av det beste i hele Sogndal, aner jeg ikke. Men ikke det som treffer meg nå. Furuskogsbunnen er lynrask, den endeløse veggen av trær gjør meg nesten svimmel. Men til å være omringet av flere tusen trær, treffer jeg merkverdig få røtter. Stien er fløyelsmyk. Stig og skarre-R´ene forsvinner i en barnålssky foran meg.

Svusj, svisj, jeg vrenger sykkelen i svinger rundt trærne.

Schmækk, klonk, det smeller metallisk i girskifteren på vei ut av hver sving. Opp og tråkke.  Den justerbare setepinnen går nesten varm av alle taktskiftene. 

Bzzzzzzz, det freser i sveitsiske nav hver gang jeg tar av over en kul. Hjulet lander silkemykt på jordbunnen, og smeller inn i en ny sving.  Jeg later som om jeg har fire HD-kameraer rettet mot meg, og sykler som om jeg heter Matt Hunter. Sist jeg gjorde noe slik var jeg 13. 

Pedalene skraper skogsbunnen i svingene, og jeg blir straffet hardt hver gang jeg glemmer å flytte forfot. 

Dette må være som å kjøre rally. 

– Trønder ja!

«Hva jeg hadde sett for meg da Knut sa at dette kanskje var noe av det beste i hele Sogndal, aner jeg ikke. Men ikke det som treffer meg nå.»

Ny tur, og flere i turfølget. Jørgen er fra mine hjemtrakter, men har havnet her i Sogndal. By, trikk og trippel latté er byttet ut med sykkel, shuttlebil og  medbragt kruttsvart Handpresso. Vi setter ut på dagens siste tur.

Føttene mine verker, sansene mine fryder seg. Klatringa på anleggsvei opp til Storhaugen fra flyplassen er både bratt og tung og vinden puster oss iskaldt i ryggen.

Men utsikten ville gjort en tysk turist våt i buksa. Vindkastene ved masta på toppen gjør at pausen ikke blir lenger enn høyst nødvendig, og vi fortsetter med frosne fingre og buffen oppunder nesetippen.

Eggen på Storhaugen er bratt, eksponert og har flere linjevalg enn man kan sette tall på.

På toppen velger vi linjer helt selv, ingen sti. Jo nærmere tregrensa vi kommer, jo mindre stein blir det, og stien blir mer tydelig. Skarpe steiner blir til store røtter, og det harde jordsmonnet blir til noe som minner om kaffegrut.  

Sola dukker til slutt ned i horisonten, og jeg har ikke lenger noen unnskyldning for å holde igjen gutta for fotografering. Jeg slipper dem løs. Herfra og ned er stien så bra at jeg mister begrep om både tid og sted.  

Ikke før vi er nede ved fjorden på Eid, rekker jeg å ta til meg det som nettopp skjedde.  Gutta gir seg ikke, og drar meg med på en gammel ferdselsåre tilbake til Sogndal. Den gamle kjerreveien er så morsom at den er verdt turen i seg selv, og føles som en eneste lang nedoverbakke.

Neste morgen går alarmen av 04.30. Rundt frokostbordet tygger vi brunostskivene i unison stillhet med kaffedampen i ansiktet. Sykkel og utstyr er ferdig pakket, og det er bare å komme seg av gårde.  

Jeg og Knut veksler knapt ord i bilen ut til Marifjøra. Varmeapparatet kjemper mot frosten på frontruta, og trafikken er fraværende. Når vi pakker ut syklene er det bitende kald luft, og stjerneklart. Fullmånen blir akkompagnert av en stjerneklar himmel, og gir oss lovnader om klart vær. Vi finner frem hodelyktene og triller av gårde. 

Bakken har fått et hvitt teppe av nattefrosten, og når vi går over kloppene settes det klare avtrykk etter  skoene i rimet. Vi pakker etter hvert hodelykta ned i sekken igjen. Hodelykta har gjort sin tjeneste for dagen, og vi nyter blåtimen.

«En halv time senere er vi for lengst forbi det punkt at bilder og beskrivende ord yter denne stien rettferdighet. Kamera pakkes i sekken, og vi tar fatt på siste del.»

Det er først når vi klokka bikker sjutallet, og vi bikker over tregrensa,  at vi begynner å kvikne til. Praten begynner så smått å dreie seg om Trans-Provence, Megavalanche og andre sykkeldrømmer.

Mitt eget hode er litt koblet fra. Ikke fordi jeg er trøtt, ikke fordi jeg ikke bryr meg, men fordi soloppgangen og den sinnsyke utsikten allerede er i ferd med å skli rett inn på topp 10-lista mi. Til venstre ser jeg Jostedalsbreen komme til syne, og til høyre snor nesten endeløse fjorder seg blant bratte fjell.

Det begynner å bli bratt nå. Sykkelen må dyttes foran meg i stedet for ved siden av meg. Jeg snur meg og ser ned stien jeg har gått opp, og konkluderer med at jeg gjerne skulle syklet den ned også. Men vi skal ikke ned samme vei, vi skal over Molden, og ned til Marifjøra. 

Vi når toppen i god tid før det smeller, klokka er halv åtte nå. Jeg priser meg lykkelig for å ha pakka med ei lett dunjakke, og at det er vindstille.

1111 meter over havet kunne dette vært en betydelig kaldere opplevelse tidlig i september. Det blir stille igjen. Vi sitter ved varden, og bare betrakter uten ett ord.

Hurrungane begynner beskjedent å vise de spisse toppene sine gjennom skylaget i øst. I nord bader Jostedalsbreen i det lilla sollyset som også stryker oss over hjelmen.

 Knut er den første til å bryte stillheten. 

– Kaffi, ell? 

– Kødder du?, nesten roper jeg og Andreas i kor. Skikjøreren Knut Myking har vært både på tur og fotoshoot før, og trekker opp en liten termos fra sekken. Den tilhørende mikroskopiske koppen går på rundgang. Vi drikker av den som det skulle være ungdomskilden, evighetskilden og den hellige gral på én gang.

Vi beholder dunjakka på de første høydemeterne, over barfrost og stein til vi treffer sola på fremsiden av fjellet. Dunjakke av, herjemodus på. Hvis Gud var en stibygger, må denne stien være en av skaperverkets kronjuveler. Stien snor seg nedover ryggen mot tregrensa i svøpende kurver, over høydedrag med akkurat nok form til å få litt luft under hjulene. Helt der nede, i enden av fjorden ser vi bygda Luster ligge å vente på sola. Men vi skal ha den først, vi stod opp tidligst. Mens innbyggerne i Luster sikkert kaster vekkerklokka i veggen for tredje gang, , setter vi utfor. 

– Sikker? spør Knut. 

– Joda, vi har det vi trenger, og vél så det,  må jeg bare innrømme høyt for meg selv. En halv time senere er vi for lengst forbi det punkt at bilder og beskrivende ord yter denne stien rettferdighet. Kamera pakkes i sekken, og vi tar fatt på siste del. Så bratt, og så kronglete at jeg priser meg lykkelig for at det ikke har regnet på over en uke. Nede på brygga ved Tørvis Bre-, Ski- og Fjordhotell er det lukten av svidde bremseskiver og lyden av latterkuler som regjerer. 

– E har hooka´re opp me no folk, berre møt dei på museet. Knut har ikke anledning til å bli med på alle turene. Jeg er stappmett, men klarer ikke å si nei til én sti til. Utenfor Sogn Folkemuseum på Kaupanger møter jeg folk fra fem landsdeler. Ingen er vokst opp i Sogndal, men alle er like gira på å vise meg hva Sogndal har å by på. Transporten langs ruskete kjerrevei til selve toppen av Hesteggi er kanskje ikke noe å hoppe i taket for. Men utsikten ned til Sogndalsfjøra og innover mot Hurrungane og Jotunheimen er fin.  Stien fra anleggsveien og ned er ikke bare fin. Den er hysterisk morsom.  

Den sjette turen på to dager begynner å ta knekken på kroppen min, men det er fort glemt. Jeg begynner å få sansen for denne typen sykling. Stupbratt, men aldri superteknisk. Krevende, men ikke utmattende. Denne stien gir syklinga i Sogndal enda ett aspekt. Så flater det litt ut, men fortsatt ikke teknisk. Svaberg og furuskogsbunn i skjønn forening. Sola gir oss konkurranse om førstemann ned til sjøen. Vi taper så det synger, men det er helt greit. 

Jeg ser ned på klokka. 22.15. Det er snart 20 timer siden vi dyttet syklene opp mot Molden.  

Rett før Widerøe-bussen bryter opp gjennom skylaget, ser jeg ut vinduet og ned på saft, fotball- og studiebygda blant majestetiske fjell. Det har gått opp for meg hvorfor jeg i løpet av to dager ikke har syklet med én eneste sogning: Syklinga her er så bra at det er verdt å flytte hit.

Etterhvert var det mange som oppdaget stisyklingen i Sogndal, og det ble konflikter med andre brukere og krav om forbud. Kommunen gikk over fra å se på stisykling som et potensielt reiselivsprodukt til noe som først og fremst skal være et tilbud til de fastboende, og i dag nevnes ikke lengre saftbygda så ofte som stedet å dra. Men har du muligheten, kan vi ikke annet enn å anbefale syklingen der, så fremt du tar hensyn til natur, folk og dyr. 

Stiturer i Kaupanger

Den mest tilgjengelige syklinga i Sogndal, finner du ved Kaupanger, som ligger ett kvarters kjøretur unna Sogndalsfjøra. Et naturlig utgangspunkt for flere turer, er å parkere bilen ved Prix. Nedenfor følger turbeskrivelse av to stier som garantert vil gå inn i minneboka.

Flyplasstien

Dette er en fin tur å gjøre som en ettermiddagsrunde. Du kan enten kjøre bil opp, eller sykle transportetappen på asfalt. Følg vegen mot Kaupanger flyplass. På høyre side av vegen, kan du se en skogsveg med bom. Følg denne skogsvegen, og ta inn på sti til høyre etter noen hundre meter. Stien er ikke spesielt teknisk, men underlaget er raskt, og farten gjør at du må være skjerpet.  Etter omtrent 2 kilometer med fin flyt er det en ufrivillig avbrytelse på kjerrevei, før man kommer til et veikryss. Her der det flere valg, men det morsomste er å kjøre ”Slangehagen”, et fyrverkeri av en sti som ender opp ved Eid. Ved endeplassen på Eid følger vi grusveien noen hundre meter tilbake mot RV5, før vi tar inn på sti oppover mot Kaupanger igjen. Stigningen går på jevn og fin kjerrevei, før det er mer sti, i form av noen morsomme traverser. Stien ender opp på idrettsplassen ved Kaupanger, og de siste hundre meterne tilbake til bilen går på asfalt.  

Kraftgata/Dalåkerstien 

Dette er en morsom og kort tur, som gjerne kan tas i forbindelse med andre turer på Kaupanger. Turens utgangspunkt er Prix på Kaupanger, og man kan enten kjøre opp til bommen ved enden av grusveien, eller sykle. Transporten gjøres uansett greiest unna på asfalt, følg skilting mot Dalåker, helt til asfalten slutter ved en bom. Fra bommen følger man anleggsvei bort til ”kraftgata”, som er et område ryddet for høyspentledninger. I veikrysset ved Goro skal man holde til venstre, og så stien ned i retning Kaupanger. I begynnelsen følger stien kraftgata et stykke, og terrenget er steinete og teknisk. Når stien går inn i skogen igjen, blir det litt mindre teknisk, og fin flyt med både doseringer og hopp. Kraftgata og en grusvei skal krysses før det igjen bærer inn i skogen igjen, og på en travers som heter Kjærlighetsstien bort til sti-nettverket på Dalåker. Om du ønsker en ekstra runde, følg skogsvegen opp for en ny runde i Dalåkerskogen. Uansett avslutter man på en helt hysterisk morsom sti som heter Berg og dal-banen. Rytmisk, lekent terreng nesten blottet for steiner og røtter, men mange krappe svinger og raskt skogsunderlag. Stien dumper ned bak samfunnshuset Skogly, og tilbake til Prix.

Sogndal

Området: Sogndal ligger innerst i Sognefjorden på Vestlandet. Bygda er blant annet kjent for sine toppturmuligheter vinterstid. Mesteparten av den gode syklingen foregår rundt Kaupanger, et kvarters kjøring fra Sogndalsfjøra. Innenfor 1-2 timers kjøretur, er det flere fine toppturer og områder. 

De fleste stiene har enkel vanskelighetsgrad, men flere av turene foregår i bratt terreng. Stisykler med 140-160mm vandring, kraftige bremser og solide dekk er idéelle her. Det lønner seg å kontakte lokale syklister på forhånd for guiding. 

Slik reiser du hit: Widerøe har flyavganger daglig fra Bergen og Oslo til Sogndal. Sogndal ligger ca 6 timers kjøretur fra Oslo, og 8 timer fra Trondheim. 

Slik finner du stiene: Sogn Sykkelfører: www.sykkelforer.no. Hillbilly Høkkfest: www.hokkfest.no 

Overnatting: Uteplassen: http://ute-plassen.com

Quality Hotel Sogndal: http://www.qualityhotelsogndal.no/

Sogndal Lodge: http://www.sogndallodge.no

Tørvis Bre- Ski- og Fjordhotell: http://www.torvis.no/