Leggkramper, trimposter og fjordutsikt: Ein sumar på Sunnmøre

– Joda, men nå har vi dratt helt hit for å sykle. Vi må prøve når vi først er her, sier Pedro.

– Greit. Fuck it. Vi kjører på. 

Jeg triller sykkelen videre, men ikke lenge. Så må jeg bære igjen. 

Vi er på Sunnmøre, nærmere bestemt Stranda. I tre år har Pedro Matos spurt om jeg ikke skal bli med hit. Nå skjer det – endelig! 

Pedros svigerfar, Magnar, bretter ut et kart på bordet foran oss. Magnar har ikke syklet her, men kart og fjell, det har han kontroll på. Som frivillig i turlaget på Stranda har han brukt utallige timer på å bære ut skiltstolper og trimposter. Han har hvalrossbart og korpus, og vi skal sykle i bakgården hans. På kartgrunnlaget er turløypene tegnet inn som svarte streker. En trenger ikke kunne stave ekvidistanse for å skjønne at det er hardt terreng. Noen steder er avstanden mellom høydekurvene så kort at det bare er en graut av streker. Ut av vinduet er det ikke mulig å se noe som helst. Tåken ligger om mulig enda tettere enn høydekurvene.  

– Det er altså denne tåka som kommer inn fra vest. Det er veldig typisk. Svigerfar Magnar løfter kaffekoppen mot munnen og tar en kunstpause.

 – Men det letter nok skal du se, kremter han. 

For meg og Pedro var dette den klassiske flukten fra storbyen. Vi hadde en målsetning om å komme oss fra Oslo klokken fire. Hardt angrepet av arbeidslivet ble klokka halv seks, og vi rakk akkurat solnedgangen over Valdresflya, før vi stupte inn i nattemørket ned mot Vågåvatnet, og vendte bilsnuten mot Stryn. 

Vi er begge ganske groggy der vi sitter ved bordet, og drikker morgenkaffen litt mindre selvsikkert enn Magnars betraktninger. Fra stuevinduet nede ved fjorden, ser vi rett til fergeleiet og over til Fjørå. Kleskolleksjonen fra Norrøna har hentet sin inspirasjon fra disse fjellene. Men Pedro og jeg er her i annet ærend. Som ivrig skikjører har han tilbragt mye tid i fjellene rundt Grandiosa-bygda Stranda. Nå skal vi prøve syklinga.

Sommervarmen gjør at tåka fordamper. Jeg vet ikke lenger om det er svette eller damp som gjør klærne mine klissvåte. Det er uansett lite som minner om en tradisjonell stisykling.

Snikdyttifisering kunne begrepet vært kalt. Den kronglete stien blir brattere, og jeg må lene meg mer og mer framover i skoene for å dytte sykkelen foran meg. Til slutt må jeg kapitulere og løfte sykkelen opp på skuldrene. Det er som å gå i en myr på høykant. Fjellvannet sildrer ned stien, og skoene glipper på det våte underlaget. 

Når vi når platået nedenfor Blåhornet, er stien knapt synlig. Det blir en øvelse å lete med blikket etter et spor som stikker seg ut blant de høye tuene, mellom stien og myrtuster. Magnar hadde rett, og sakte men sikkert begynner tåka å lette. Oppe ved Blåhornvatnet ser vi den hvite massen presse seg oppover mot fjellsiden, for så å fordufte. Til nå har vi bare trasket med syklene på rygg i et tåkehav. Dyttet og slitt. Ikke syklet en meter. Vinden blåser kraftig, og tåka duver forbi oss med en hvesende lyd. 

Spisse steinmassiv ruver flere hundre meter over oss. Dregetuva som vi skal til, er ikke mye til topp i så måte. Den lille knausen er bare en trimpost, men nå som skyene har klarnet, får vi panoramautsikt over fjordarmene som brer seg inn i landskapet. Vi signerer trimposten, og for første gang på veldig lenge setter jeg meg på sykkelsetet.

Strabasene på vei opp synes å skulle betale seg nå. Men når vi slipper bremsene og triller utfor, er det lite som minner om verken flyt eller fart. Tjukt kratt napper i både eiker og bremseskiver, og risper opp leggene. Stien er like dårlig som E6 nord for Trondheim, og jeg skyver kroppsvekten fram og tilbake for å prøve å regulere bevegelsene til sykkelen, der jeg nærmest ramler nedover stien. Kratt-faenskapet tar heldigvis slutt, men blir erstattet av ei myr uten tegn til tørr vei over. Skepsisen min til stien kjemper mot inntrykket av omgivelsene. 

– Her åpner det seg opp mer, sier Pedro. 

Jeg tror ikke på ham. Vi har funnet enda en trimpost, og signerer igjen. Det blå blekket flyter ut når svettedråpene renner som regn ned fra hjelmen. Jeg er usikker på om det er krattkranglinga eller den stekende varmen som gjør meg utmattet. Fra det lille høydedraget hvor vi står, kan jeg se helt ned til sjøen og kjøkkenvinduet hvor Magnar satt og viste oss stiene på kartet. 

«Åpne seg opp» er et relativt begrep, det skal Pedro ha. I den situasjonen vi er i kan man si at stien åpner seg opp. Hadde det vært snakk om et annet sted, ville ikke begrepet vært like treffende. Men det er når jeg klarer å slippe frustrasjonen over alt knotet at det begynner å gå bedre. Sakte, men sikkert kommer minnene tilbake, om hvorfor jeg oppsøker disse fjordene med jevne mellomrom. 

Så lar jeg fjordutsikten hvile, og retter all fokus mot å få hjulene til å gå dit jeg vil. Om det er terrenget som blir lettere eller evnene mine som tiltar er helt umulig å si. Men farten øker, og det samme gjør flyten. I stedet for stakkato risting begynner dekkene å treffe røtter i større fart. Jeg finner mestring i å klare de trange passasjene med forræderske steiner som stikker ut i samme høyde som kranken og bakgiret på sykkelen. Jeg tør slippe på over røttene som ennå er glatte av vann fra morgentåka. Den blå himmelen over oss forsvinner, det blir brattere. Med Pedro som los slipper jeg meg ned i den bekmørke furuskogen. 

Når vi fire timer senere, på dagens andre dytte-tur, står på toppen av Lievarden, er det som å se morgenen bli spolt i reprise, bare motsatt. Stien har ikke vært sykkelbar for fem flate øre oppover, og på toppen står jeg og ser de aller siste solstrålene forsvinne bak fjellene ute ved kysten. Like fort som solstrålene forsvinner, kommer tåka ramlende tilbake som en elv over fjelltoppene. 

Før vi vet ordet av det har både solen forsvunnet og tåken omringet oss. Forsiktig må vi takle det stupbratte terrenget. Faller du her, er du kanskje ikke foreskrevet en sikker død, men et ubehagelig langt fall før du treffer bakken. 

Vi kom hjem fra denne turen og. 

De kaller det gjerne Sunnmørsalpene. De andre alpene – de midt i Europa – de har stier. Og det er av den typen stier det går an å sykle både opp og ned.

I denne delen av Sunnmørsalpene går gjerne stiene rett opp fjellsiden, i stedet for å traversere i serpentinsvinger som er like morsomme oppover som nedover. Her er det røtter og stein overalt. Her har vi siden førstemann kom til landet alltid valgt største motstands vei, akkurat slik som nå. Et folk som har som hovedaktivitet å karre seg opp til forblåste fjelltopper, hele året, og i tillegg bo og dyrke mark. 

Vi  følger stolt tradisjonen. Med sykkel. Potensialet er enormt. Terrenget og utsikten er fantastisk, stiene krevende.

Det er siste dag og vår siste mulighet til å jakte stier i dette steinmassivet av et landskap. 

En tur med gondolen opp til toppen av Roaldshornet sparer de slitne beina våre for mer pine. På vei opp steinrøysa treffer vi slitne deltakere i Strada Fjord Trail Race. Når de passerer oss har de vært gjennom tre mil og tre tusen høydemeter. De er også stolte tradisjonsbærere, de er så slitne at de ikke klarer å løpe lenger. Det føles som jeg har tre mil og tre tusen høydemeter i beina selv. Lufta står helt stille 1229 meter over havet på Roaldshornet. Stien virker så lovende, jeg kan se den sno seg flere kilometer på den steinete fjellryggen. Steinhellene klakker og slår mot hverandre, dette er mer sykkelbart enn noe annet så langt. Hadde det bare fortsatt!

Det fortsetter ikke. Etter noen befriende minutter med lek og moro på fjellet, havner vi igjen på stier som bare forvitrer, spor som forsvinner. Det blir bruddstykker av flyt, og flere av cruxene vi møter på vei ned får meg til å lure på hvorfor jeg driver med dette. Det er en indre kamp mellom en mestringsfølelse og frustrasjon jeg ikke har kjent maken til. 

Når vi kommer til skiheisen igjen er jeg tom for både krefter og optimisme. Men jeg har en halv dag igjen i Stranda, og jeg akter ikke å la den gå til spille. Lokalkunnskapen til Pedro er brukt opp. Nå må vi bare prøve oss på noe, for å se om det er noe som lar seg sykle fra topp til bunn. Det eneste som er tegnet inn på kart på nettet som sykkelsti, er en rødmerket variant som går fra utkanten av sentrum og opp til Skurdahornet. 

– Vi har ikke noen garanti for at det blir bedre, sier jeg med hodet over vann.

– Joda, men nå har vi dratt helt hit for å sykle. Vi må prøve når vi først er her, sier Pedro.

– Greit. Fuck it. Vi kjører på.

Jeg tørker svette av panna til ingen nytte. Armene mine er like slitne som beina. Når jeg kaster sykkelen opp på ryggen igjen, så kjennes den to kilo tyngre ut enn da jeg satte den fra meg. Vi klyver videre oppover. Jeg er så sliten at jeg har mistet formening om dette er terreng det er morsomt å sykle i eller ikke.

Ved Skurdavatnet treffer vi en turgåer. Han sitter på en stein ved vannet og hviler hendene på en trestokk, den typen som er spikka for egen regning. Jeg prøver forsiktig å spørre han hvordan terrenget er lenger oppe mot Skurdahornet. Jeg kunne like gjerne spurt om meningen med livet, han aner ikke. Det vil si han aner hvordan stien er, men om det lar seg gjøre å sykle er et annet spørsmål. 

Jeg vil ikke å bevege meg videre mot toppen. Pedro derimot, har ikke tid til å høre på tvilen min, og er allerede hundre meter foran meg, på vei opp lia. Jeg takker turgåeren høflig for ingen hjelp, og langer etter. 

Langt der nede  er det fjord, fjell og ferger. Vi har utsikt over noe av det mektigste som finnes av norsk natur. 

Det er sykling på en annen måte. Vi bærer opp og nærmest ramler ned. Vi kan ikke komprimere syklingen til en time slik jeg kan hjemme. Der stikker jeg ut, gir gass en times tid og kommer hjem. Her er vi ute hele dagen, i et større miljø, der omgivelsene er mektigere enn syklingen. Jeg fortsetter utfor stien. Hodet jobber minst like hardt som kroppen for å få teknikken til å funke. 

Det er med blandede følelser jeg setter meg i bilen og kjører på ferga. Det kan virke meningsløst å prøve seg her med sykkel. Men det er tross alt det meningsløse som gir mening. Dette er teknisk krevende, hardt og utmattende. Når jeg kjører av ferga, kjenner jeg krampa bite tak i baksiden av leggen etter all dyttinga. Jeg er klar for neste tur med fjord og fjell. 

Stranda

Stranda er en kommune på Sunnmøre i Møre og Romsdal, og kommunesenteret går under samme navn. I og rundt Stranda er det mye bra topptursykling, men ikke mye som er tilrettelagt. Stivettreglene bør til en hver tid følges, og spesielt når man ferdes i bratt terreng bør det gjøres i perioder med lite nedbør.