Jakten på usnø

Denne eksistensielle floken gir seg mest utslag når det etablerer seg et faktisk skiføre i fjellet, men jeg fortsatt føler meg uferdig med syklingen.

Til vanlig gjennom vinteren sitter jeg med værdata, FATMAP, Windy og andre verktøy for å finne hvor det bør være fin og sikker snø for ski, men i skrivende stund sitter jeg og ser etter det komplett motsatte. 

Hvor er det lengst siden sist snøfall? 

Hvor er det tynnest snødekke? 

Hvor har snøen blåst på havet eller over på lesiden av terrengformasjoner? 

Dit vil jeg. I alle fall enn så lenge.

Langs kysten og spesielt her jeg bor i Nord-Norge, er svaret på de overnevnte spørsmålene oftest: Yttersia, mot havet. 

Her får ikke snøen ligge lenge før en jævel av en vind blåser den ut på havet eller videre inn i fjellene, og legger barfrosten åpen for meg og piggdekkene mine. Dessverre byr gjerne også yttersia på stein og berg, og ikke nødvendigvis av den smoothe sorten som gjør at folk valfarter til Moab, Utah. Mer den sorten som definerer landskap som usyklebart.

Heldigvis har noen år med sykkelabstinenser gitt meg en god kartlegging av hvor det finnes sva og barfrost som tillater sykling, til og med uten å rive ut alle piggene i dekkene på første tur. 

«Her får ikke snøen ligge lenge før en jævel av en vind blåser den ut på havet eller videre inn i fjellene, og legger barfrosten åpen for meg og piggdekkene mine.»

For Tromsøs del er Ørnfløya den første de fleste tenker på, der den ligger lett tilgjengelig, om man godtar premisset om en times biltur fra Tromsø sentrum som lett tilgjengelig. Men på denne tiden er det i alle fall lett å finne parkeringsplass der – om sommeren lider området av masseturismen som er vel beskrevet i media med bilhav, telting og toalettpapir overalt.

Jeg og Morten har så vidt parkert bilen ved bunnen av stigningen og gjort klar syklene før vi passeres av en bil, og mens det om sommeren ville vært folk som desperat lette etter plass å parkere, er det nå lokale som tar bilde av oss og tydelig ler seg i hjel av de to idiotene som ikke har fått med seg hvilken tid på året det er.

Ørnfløya er en liten knaus, og vi er raskt på toppen. Utsikten har hele tiden vært nøyaktig så Instavennlig som yttersia pleier, og crescendoet er på toppen, der man ser Senja i sør, Sommarøy i vest og Håja i nord.

Samt en drøss fjell på Kvaløya, alle badet i det rosa og lilla lyset som kjennetegner en lettskyet dag i mørketiden. Den friske brisen fra sør gir dog liten grunn til å henge ut for lenge på toppen, og vi lager rare åttetall av noen sporvalg for å strekke ut den ellers ganske korte turen før vi tar løs på utforen.

Her ute er det berg som byr på masse grep, og det kjennes at piggdekkene ikke helt trives, men samtidig er jeg glad jeg har dem for hver issvull jeg treffer. 

«Barfrost er det beste føret jeg vet å sykle på, men panserskare er heller ikke så verst, spesielt når favorittstiene blir som nylig preppa flytstier i en bikepark.»

Den eneste utfordringen å snakke om er de små lommene mellom bergpartiene, der snøen legger seg, gjerne i en såpass dybde at forhjul gjerne tar et dypdykk før man sendes over styret. Det er i alle fall slik jeg ser det for meg hver gang jeg feiler i å manuale inn i snøen.

Vel nede konstaterer vi at det var fett å få skvist ut en minitopptur til av sykkelsesongen, og at det er overraskende og udelt positivt at ingen av oss har kommet til screaming barfies – google det! – som vi gikk ut fra å måtte innom. 

Heldigvis er det heller ikke nødvendig med to timer i bil for å få til god sykling. I alle fall ikke alltid. Tromsømarka, som er mitt daglige brød i sommerhalvåret, kan også by opp til dans innimellom.

Tidlig på sesongen, før det danner seg en såle, er det morsomt å sykle i puddersnø oppå barfrost. Senere på vinteren er de dagene, da skiføret i fjellet er mer karakterbyggende enn noe annet, glimrende for sykling.

Snittemperaturen i Tromsø gjennom vinteren er rundt 0 grader – som betyr at det kommer regn innimellom. Skikjøreren i meg gråter hver gang, men syklisten vet at det betyr hardpakket såle så fort det begynner å fryse på igjen – som det alltid gjør raskt etter. 

«Skal jeg regne på det i antall måneder av året, er jeg altså i større grad en stisyklist som kjører på ski enn en skikjører som sykler på sti»

Barfrost er det beste føret jeg vet å sykle på, men panserskare er heller ikke så verst, spesielt når favorittstiene blir som nylig preppa flytstier i en bikepark.

Vanligvis rister det godt på vei ned fra Skihytta nord på Tromsøya, men der jeg står og ljuger og skryter med Morten og Erik i bunnen av stien Cool Runnings, legger jeg merke til at pumpen jeg pleier å kjenne i armene ikke har gitt seg til kjenne.

Ikke fordi det gikk sakte, tvert imot går det rasende fort når hindringer i form av feildoserte, rotbefengte svinger og steiner på skeiva av stien ligger under et lag eller to med godt pakket snø.

En bonus er også at man kan føle seg som en rockestjerne, eller i alle fall som en kanadisk frikjørerproff, der hver sving foregår med breisladd av et eller annet slag – og det helt uten å måtte bekymre seg for å ødelegge stien som ligger fryst ned og godt beskyttet under der.

Jeg er ikke nødvendigvis en fundamentalist på at «det ikke er noe som heter sykkelsesong» - til det er jeg for glad i skikjøring, og skikjøringen tar til slutt over. Og som skikjører innser jeg at det av ren nødvendighet er en tidsramme til grunn for at det finnes noe som heter skisesong. 

Men skal jeg regne på det i antall måneder av året, er jeg altså i større grad en stisyklist som kjører på ski enn en skikjører som sykler på sti.