Fra Tempebanen til Nedre Leirfoss
Stien starter rett til venstre for plasthallen på Tempebanen. Stien følger elva oppover, og hele veien opp til Nedre Leirfoss er den av god kvalitet og lett å sykle på. Det første stykket er litt gjengrodd. Etter noen hundre meter går det en grusvei opp til venstre, men vi holder rett fram på stien. De små trebruene er glatte når det er vått, men dette er en tur man uansett bør ta i tørt vær. Etter ca en kilometer passerer vi først under Sluppenbrua og deretter Kroppanbrua. Rett etter Kroppanbrua deler stien seg i to, og man kan enten følge vannkanten eller ta en bedre opparbeidet sti litt oppe i skråningen. Jeg synes den øverste stien er morsom pga de mange svingene og småbakkene, så selv om den ikke byr på de store tekniske utfordringene, velger jeg vanligvis den. Etter en halv kilometer møtes de igjen og videre oppover går stien helt i vannkanten. Her gjelder det å holde blikket ut mot elva og ignorere de mindre pene industriområdene på venstre side. Til slutt ender stien i et idyllisk friområde rett ved fossen. Her må vi ta til venstre og ut på asfalten. Vi følger hovedveien til høyre opp til demningen.
Fra Nedre til Øvre Leirfoss
Rett før man kommer ut på selve demningen, står det et lite hus på venstre side. Stien videre starter bak dette huset. Starten på denne er av samme kvalitet som stien opp til Nedre Leirfoss, men fra den fine gressletta på Nessflata blir det vanskeligere. Stien følger ryggen oppover mot Leira gård. Her sykler man et stykke med Nidelva både på høyre og venstre side av stien. Det er teoretisk mulig å følge elva videre opp til Øvre Leirfoss, men jeg tviler på at noen finner særlig glede i å slepe med seg sykkelen bortover en bratt leireskråning med døde trær på kryss og tvers. Derfor går ruta videre oppover ryggen. Stien deler seg etter hvert i to, men begge alternativene ender samme sted. Jeg foretrekker stien til høyre på vei opp, da har man en viss mulighet til å sykle hele veien. Den andre stien er enda brattere og den kan vi spare til vi skal ned. Underlaget her er leire, så stiene kan være ganske sleipe når det er fuktig. Løvskogen er ekstremt frodig og ikke akkurat typisk trøndersk. Det er også grunnen til at området videre opp til Øvre Leirfoss er naturreservat. Vel oppe ved en gammel bunkers kan man nyte utsikten over byen og Bymarka mens melkesyra bearbeides. Man har også god utsikt til Vassfjellet, men du verden så langt unna det ser ut til å være...
Videre er det bare å følge det som etter hvert blir en grusvei til Leira gård. Her tar man to raske høyresvinger slik at forhjulet peker rett mot Vassfjelltoppen. Denne veien følger man noen hundre meter før man i bunnen av bakken tar til høyre inn på en sti. Denne runder en liten haug før den følger jordekanten ned mot Øvre Leirfoss.
Fra Øvre Leirfoss til Tanem
Nå følger ganske mange kilometer gjennom vekslende kulturmark. Underlaget er stort sett grusvei med enkelte partier på sti. Vel nede på grusveien ved demningen tar vi til venstre og følger denne til vi er 30 meter fra hovedveien til Brattsberg. Her tar vi skarp til høyre slik at Vassfjelltoppen nok en gang er rett foran oss. Etter ca 1km kommer man til et gammelt grustak. Dette kan se ut som en blindvei, men i den andre enden av grustaket åpenbarer det seg mirakuløst en sti. Etter et par hundre meter på denne, ender man opp i nok et grustak. Her er det en motocross bane som kanskje kan friste enkelte, men med tanke på resten av turen kan det være lurt å ikke brenne av for mye krutt her. For å komme ut av grustaket må man ta veien oppover til venstre. Dette grustaket ser ut til å være i full drift, så det er sikkert ikke så lurt å sykle her i arbeidstiden.
Vel ute av grustaket tar vi skarpt til høyre rett etter å ha passert bommen. Veien går gjennom et gårdstun og blir gradvis av dårligere kvalitet. I bunnen av bakken må man ta til høyre inn på en litt gjengrodd anleggsvei. Etter et par hundre meter ender denne i et solid gjerde, men fortvil ikke! Det går en sti til høyre som følger den frodige elvebredden oppover. Denne går langs elva flere kilometer oppover. Man må så vidt opp på asfalten ved Tillerbrua, men stien fortsetter videre på den andre siden. Stien er ikke spesielt vanskelig og de naturskjønne omgivelse gjør dette riktig trivelig. Etter hvert kommer man til noe som er en treningsvei for travhester, og jeg vil vel egentlig ikke anbefale at man sykler her. Jeg gjorde det og møtte en hest godt driv. Det var på en oversiktlig del av stien, så det var greit å komme seg unna. På de smale partiene må man i hvert fall være klar til å hive seg inn i skogen hvis noen av Rex Rodneys arvtakere kommer susende. Alternativet er å dra opp på asfalten og følge den mot Klæbu.
Vel oppe på veien mot Klæbu tar man nesten umiddelbart av til høyre mot Nordset. Her er det bare å følge grusveien i ca 3 km før man tar til høyre mot Lysklett. En liten kilometer til og man tar til høyre mot Tanem. Man kommer da ned til Tanemsbrua. Denne krysser vi. På den andre siden av elva går det av en smal asfaltert vei til venstre. Velg denne og etter en liten kilometer med klatring er du på Tanem.
Fra Tanem til Vassfjelltoppen
På Tanem er det bare å krysse veien og komme seg gjennom grustaket på andre siden. Det er mange veier her, men det er stort sett å holde rett fram så kommer man på en grusvei sperret med kjetting. Nå begynner klatringen for alvor. I starten er underlaget grusvei, etter hvert blir det sti. Stien er tildels krevende men stort sett mulig å sykle hele veien. Dette er også samme vei vi skal ned. Men for å unngå å ta helt samme vei opp og ned, tar vi til venstre rett før det blir virkelig bratt opp mot toppen. Vi er da ca 5km fra Tanem. Her blir det 700-800m med sykling i myr, og selv etter en fuktig sommer som denne er det ikke noe problem å sykle hele veien. Ganske fort får man øye på heisanlegget og da er det bare å sikte på toppen av T-krokheisen. Herfra blir det sti av samme kaliber som tidligere. Innimellom de tekniske utfordringene kan man blinke seg ut noen linjer man kan ta på ski til vinteren. Etter hvert blir stien brattere, og mange av de utfordringene man normalt klarer begynner å bli vel tøffe med nærmere tre timer sykling i beina. Før eller siden må man av sykkelen og gå litt. De siste ti minuttene blir det gåing uansett. Når man nærmer seg toppen, er det lurt å holde litt til venstre slik at man kommer ut på veien og kan sykle de siste 100 meterne. Vel oppe er det bare å finne seg en gressflekk å ligge på mens man nyter utsikten over Trondheim, Bymarka, Trondheimsfjorden, Trollheimen og Sylane. En liten matbit har man også fortjent.
Fra Vassfjelltoppen til Tanem
Her følger vi samme rute som i denne stiguiden. Dette er nok høydepunktet på turen. Til tross for slitne bein og lett hodepine er den siste delen ned mot Kleiva noen av det morsomste jeg har gjort på sykkel. Stien veksler fra tekniske utfordringer, med røtter og bart fjell, til partier smoothe som silke.
Fra Tanem til Øvre Leirfoss
Nede på asfalten tar vi til venstre og følger denne noen hundre meter. Men vi er ikke her for å sykle asfalt, så derfor svinger vi fort av mot høyre. Nideng står det på skiltet, og veien starter som en brei og fin grusvei. Etter en kilometer kommer man til kraftstasjonen og her skal vi opp traktorveien til venstre. Traktorveien mellom Våttåsen og Rundhaugen er for tiden dessverre helt ødelagt av alt for store skogsmaskiner. Men hvis den får hvile en stund kommer nok den gamle sjarmen tilbake. Vi følger den gjørmete traktorveien over til Tilleråsen, en grusvei som nå er stengt for gjennomkjøring. Vi følger denne veien mot høyre.
Halvannen kilometer lenger fram møter vi igjen asfalten og følger denne noen hundre meter opp til toppen av bakken. Et skilt med Pilegrimsleden viser veien videre. Her er det igjen en liten kilometer på grus. Et par veier tar av til høyre, men vi fortsetter rett fram. I bunnen av bakken, rett før den lille brua, setter vi igjen kursen mot skogen. Stien tar av til høyre og starter som en gjengrodd anleggsvei. Igjen nærmer vi oss Nidelves frodige bredder og vegetasjonen blir tettere og tettere. Hvis du synes at alt bare blir grønnene og grønnere, og at dette neppe fører noen vei, da er du sannsynligvis på riktig sti. I perioder er alt man ser forskjellige nyanser av grønt. Stien er ganske jevn og fin, men litt sleip takket være store mengder leire. Man kan forstå hvorfor navnene Leira og Leirfoss oppstod. Etter hvert dukker Nidelva opp på høyre side, og ca. to kilometer etter vi forlot grusveien, kommer vi til et stikryss. Her tar vi til venstre og opp på nok en gammel anleggsvei. Denne følger vi mot høyre. Den blir raskt til en sti som stiger bratt oppover. De som synes det har vært for lite klatring på turen hittil kan nå glede seg over å få brukt førstegiret igjen. Et stykke opp i bakken tar vi inn en sti til høyre. Fortsatt er det frodig og ikke bare enkelt å sykle. Denne stien ender i et jorde, men det er bare å følge lysløypa i jordekanten videre. I neste hjørne av jordet tar stien inn i skogen igjen. Her blir det bratt utfor og dekkene mine gir akkurat nok feste til at jeg kommer ned på en tilnærmet kontrollert måte. Vel nede på sletta går stien ut til elvebredden og følger denne hele veien til demningen. Her er det gressbunn og finfint å sykle. Vi krysser elva og dermed er ringen sluttet. Vi er tilbake der vi var for noen timer siden.
Fra Øvre Leirfoss til Tempebanen
Tilbake følger vi samme rute som vi tok oppover. Utforkjøringen fra Leira gård og ned til elva er til tider krevende. Fra Nedre Leirfoss og inn mot byen er det fristende å dra på på den fine stien, men husk at denne blir hyppig benyttet av turgåere og fiskere. Dessuten kan det tenkes at både hode og kropp er litt sløvet ned av nærmere seks timer på sykkel.
