Tur 1: Nerskogen - Jøldalshytta - Skrikdalen - Svartdalssætrin
Dette var den eneste komplette loopen vi fikk gjort i høst. Ta av mot vestpå avkjøringen sør for Nerskogen Kirke og kjør nesten til endes, dvs - derhvor veien krysser Minnilla. Her er det ingen bru, så med mindre du kjøreren Humvee kommer du ikke lenger selv om du prøver.
Omtrent hundre meter før veien slutter, går det av en sti til venstre. Detteer en relativt ny sti til Jøldalshytta og finnes ikke på eldre turkart. Dener ikke engang innegnet på kartet som er oppslått der stien starter!
Etteret par hundre meter med skogsykling, stopper stien ved elvebredden ogfortsetter igjen på neste side. Her er det montert en artig innretning som skal hjelpe til med den saken. Vi fant fort ut at trikset herer å sitte ned slik at tyngepunktet blir så lavt for som mulig. Alf-Egilprøvde først å stå, og det fikk heisen til å oppføre seg som en villstyrligrodeo-okse. Det var en stund grunn til bekymring for at de kraftigependelbeveglsene skulle sende ham og hans nye Scalpel 3000 ned i elva, menda han fikk satt seg ned, ble det en riktig så trivelig glidetur over tilden andre siden.
Stien er smal, fin og ville vært lettsyklet hvis det ikke hadde vært for atden stiger ganske kraftig opp mot Gråfjellet. På toppen forsvinner den mer eller mindre i lange perioder, og her er må en la de rødeT-er vise vei.
«Stien» blir etterhvert litt småsær, og følger ikke alltid denmest logiske sykkelruta. I noen partier lønner det seg å se etteralternativer, ellers blir det mye knoting. Undertegnede forsøkte etter besteevne å følge stien, og klarte det uten for mye «hike-a-bike» men det tokveldig på kreftene, og hvis en ikke har noe grunnlag i teknisk sykling blirdet ikke noe artig i det hele tatt.
Ellsworth Id'ens tolv-tretten centimeter vandringforan og bak hjalp veldig. Cross country-maskinen til Alf-Egil strevde litti enkelte partier.
Etterhvert får en imidlertid lønn for strevet. I det ennærmer seg tregrensa blir stien mer veldefinert og i nedkjøringen tilJøldalshytta er alt det vonde glemt. Her blir den en real snaddersti - smal,svingete, bratt, ... men alt for kort. Akkurat i det en har fått den godefølelsen i kroppen er det slutt og det føles som en stor skuffelse åplutselig være framme ved hytta.
Fra Jøldalshytta følger en veien innover i Svartådalen et lite stykke før entar av på stien mot Gjevilvasshytta. Dette er singletrack fra øverste hylle -smal, svingete, variert. I tillegg stiger den ikke mer enn at det er muligfor de fleste å sykle hele veien. Litt stein og røtter er det, men ikke merenn at det blir bare artig.
Like før Skrikhøa tok vi av fra hovestien på ensmal, umerket sti som skulle ta oss ned gjennom Skrikdalen. Dette er enfantastisk sti - relativt uteknisk og lite brukt siden de flestefottursistene benytter DNTs merkede løyper.
Det er noe eget ved å syklelangs en 40 centimeter bred stripe som slynger seg gjennom landskapet - ogsamtidig fantasere om at en er kanskje den første terrengsyklist i verdensom sykler akkurat den stien. Dessverre er denne også altfor kort, og i det en kommer frem til Svartdalssætrin er mesteparten avmoroa over.
Vel tilbake ved bilen etter en tur til med heisen, holdt vi på å le oss ihjel da vi sjekket computeren og høydemåleren. 23km og 665 høydemeter! Detføltes som tre ganger så mye.
Tur 2: Gjevillvatnet - Gjevillvasshytta
Stien fra Jøldalshytta til Gjevillvasshytta gav et såpass braførsteinntrykk at jeg ville prøve den andre enden også. Jeg kjørte tilGjevillvatnet, la i vei oppover Gjørdøldalen og fant, til min storeskuffelse, alle knotstiers mor.
Mesteparten av stien går gjennom eibjørkekledd røys med fotballstore stein. Oppholdene mellom bærepartiene erså korte at en ikke gidder å sette seg på sykkelen.
I omlag 950 meters høydekommer stien ut av skogen og forvandles til en nydelig sykkelsti. Vet ikke hvor lenge Adam var i Paradis, men jegfortsatte langs den fine stien og var inne i bjørkeskogen igjen etter femminutter.
I følge kartet varer skogparti nummer to i en og en halv kilometerfør en er oppe på høyfjellet for godt. På dette tidspunktet var det på tideå komme seg tilbake til hytta for å være familiefar, så jeg snudde rundtuten å ha sett høyfjellsdelen av hva jeg tror er en utrolig bra sti medunntak av den siste biten ved Gjevillvasshytta.
Dersom noen av leserne hargått eller syklet denne stien, er jeg takknemlig for tilbakemelding.
Nedover gikk det mye greiere. Så lenge det er bratt nok, er det jo stortsett psyken som setter begrensningene. Problemet er at stien har noen flate,steinete partier som føles som om oppoverbakke i begge retninger. Akkuratdét kan jeg styre meg for - man er da tross alt på sykkeltur.
Hvis, derimot,det virkelig går an å sykle mesteparten av stien over fjellet, snakker vi om20 kilometer med singletrack gjennom virkelig storslått natur, og littknoting på slutten bør kunne tolereres.
Disse punkt-til-punkt turene er jo et mareritt hva transport-logistikkangår, men dette kan delvis løses ved å sykle opp Skrikdalen først, dra heltinn til Jøldalshytta og deretter snu for så å dra tilbake til Gjevilvatnet.Da blir kjøreturen kortere, sykkelturen lenger, og en får syklet snadderetinnerst inne i begge retninger.
Da snakker vi om en heldags tur og vel så det, men pytt sann.
Tur 3: Rekognosering: Gjevillvasshytta - Trollheimshytta
Like før avreise tok vi en gåtur opp stien fra Gjevilvasshytta tilTrollheimshytta. Vi var to familier med unger, så vi komdessverre ikke så langt.
Stien går gjennom skogen langs Gravbekken og mye avden kan sykles opp bortsett fra ett steinete parti før en kommer opp påfjellet. Dette partiet er heldigvis ikke lenger enn at det er utholdelig åbære sykkelen med seg.
Ura er også bratt nok til at den kan sykles heleveien ned igjen - hvis en er tøff nok - og god nok.
Dersom en ikke er tøffnok, er resten av stien artig nok til at det er verd strevet. Kom meg aldriopp på fjellet, men har snakket med noen lokalkjente som mener at stien inntil Blåhøtjønna, som forøvrig ikke er merket av på kartet, bør væresyklebar, mens stien inn mot Kamtjønnin fort blir steinete og knotete.
Skulle gjerne visst litt mer om hva som venter en inne på fjellet i detteområdet, for hvis det er mulig å ta seg en liten runde der inne, kunne dethele blitt en meget bra sykkeltur i dramatisk fjellterreng - og med enheidundrende nedkjøring som dessert.
