Det er - dessverre - en kjent sak at mange naturinteresserte bekymrer seg sterkt for hvilken skade terrengsyklister påfører terrenget. Mange av oss har opplevd møter med irriterte turgåere, som ikke bare hevder at sykling sliter for hardt på stiene - men også blir provosert over enkelte syklisters mangel på hensyn til andre naturbrukere, oftest i form av nære passeringer i høy fart.
Til dette er det bare én ting å si: Her har vi mye å vinne, og enda mer å tape.
Et fremmedelement?
Terrengsykling blir fortsatt sett på som en ekstrem form for friluftsliv, og mange turgåere oppfatter dette som et nytt fenomen som ennå ikke hører naturlig hjemme i skogen. Det er ingen grunn til å latterliggjøre slike synspunkter, for oss er det langt mer effektivt å prøve å bidra til at de nyanseres - gjennom hensynsfull og sosialt intelligent oppførsel ute på stiene.
Her er det fortsatt et stykke igjen å gå, selv om flere og flere heldigvis innser at vi ikke kan ta friheten vår for gitt.
Det skal lite til før en debatt oppstår, og jo flere som kan levere skrekk-eksempler til mediene - jo fortere kan vi se restriksjonene nærme seg. Dette er en aktuell problemstilling i flere land, og det er ingen grunn til å tro at Norge slipper unna.
IMBA vil ha harde fakta
Uansett holdninger: Mye av problemet handler om mangel på kunnskap om hvor stor trussel terrengsyklingen egentlig er for det fysiske skogsmiljøet. International Mountain Bicycling Association (IMBA) har i flere år arbeidet for at terrengsyklister skal lære å ta hensyn til omgivelsene, og samtidig legge til rette for at de ikke utestenges fra stiene uten gode grunner.
I en fersk rapport har IMBAs Gary Sprung tatt for seg tilgjengelige studier som ser på tre felter og sammenlikner terrengsykling med turgåere:
Fysisk slitasje på underlag
Skader på planteliv
Effekt på dyreliv
Slitasje på underlaget
Her viser IMBA til en gammel undersøkelse fra Montana State University i USA (1994) samt en ny, fortsatt upublisert undersøkelse fra University of Tasmania i Australia.
I disse prosjektene målte de effekten på underlaget etter henholdsvis 100 og 400 passeringer av de to aktuelle brukergruppene. Resultatet var klart: Begge sliter merkbart på underlaget, men den ene sliter like mye som den andre. Dette handler om normal sykling, ikke hard skrensing med låste hjul - for eksempel.
Skader på planteliv
Her er det kun én sammenliknende undersøkelse, men konklusjonen er den samme: Effekten som turgåere og terrengsyklister har på plantelivet langs stiene, er så godt som lik. Det er også verdt å merke seg at det ikke fantes negative effekter lengre ut enn et felt på 30 cm ut fra hver side av stien.
Effekt på dyreliv
Disse undersøkelsene er gjort i en helt annen fauna enn den skandinaviske, men uansett: Forskjellene var knapt dokumenterbare.
Les hele rapporten på IMBAs nettsider
Disse undersøkelsene er selvsagt ikke i nærheten av det som må til for å oppnå likevekt i debatten om terrengsyklistenes plass i naturen. Tross vitenskapelige metoder kreves det nok adskillig større prosjekter for å gi slike konklusjoner nødvendig troverdighet ut over terrengsykkelmenigheten.
Hva kan vi gjøre?
Uansett vil vi fortsatt møte skeptikere på vår ferd gjennom landskapet, og hva kan vi da gjøre?
Det første er kanskje å minne hverandre på hva vi ikke bør gjøre? Terrengsyklister som ikke senker farten og hilser vennlig når de passerer fotgjengere - eller de som for eksempel tankeløst utvider stier ved å skjære nye spor i våte forhold, kan fort bli en fare for den frie terrengsyklingen.
Terrengsyklister som møter alle innvendinger med arroganse og påståelighet, klarer heller ikke å omvende skeptikerne, snarere tvert i mot. Det hjelper ingen ting å skylde på at «motparten» er arrogant, det er vårt ansvar å legge debatten på det nivået den hører hjemme.
Undersøkelser som dette er heller ikke mye å slå i bordet med, siden de er utført i såpass begrenset skala, men det er all grunn til å nevne at samtlige undersøkelser som er gjort, faktisk konkluderer med at «ordinær» terrengsykling ikke sliter mer enn skosåler.
Like mye en følelsessak
Paradokset er jo at enhver sti i terrenget pr definisjon er en synlig slitasje, som de fleste turgåere ikke bare bidrar til å opprettholde, men som de også finner svært nyttig og hensiktsmessig. Stier i skogen er en flott måte å unngå bred slitasje på, ved at ferdselen samles langs ett spor. Å lage problemer av at selve stiene blir slitt, så lenge naturen rundt ikke skades, vitner om mangel på perspektiv.
Her er vi nemlig over i det sosiale aspektet: Mange trives ikke med å se mekaniske innretninger som tar seg fram i naturen, de opplever det som fremmed og voldsomt midt inne i skogens fred og ro. Dette sosiologiske perspektivet har IMBAs referanser ikke tatt for seg, men alle som forsker på naturbruk kan fortelle at dette er minst like avgjørende som tørre tall og fakta.
Uansett hvem du møter og hva de sier, vårt råd er enkelt: Smil! Og lykke til!
