Da kroppen ikke spilte på lag, tok Lisa (18) fram sysakene

Det var en hjemmekjær luftveisinfeksjon som tok bolig i kroppen hennes. Der ble den både i to og tre uker.

Deretter ventet en lengre periode der tålmodighet var viktig i treningsarbeidet, i prosessen med å bygge opp konkurranseformen på nytt. 

– Man lærer mye av periodene når ting ikke går på skinner. Det er viktig å ha det i bakhodet senere, så man ikke gjør de samme feilene om igjen. Jeg kjente at jeg trengte å være litt tålmodig. Selv om det går litt trått, så går det over. Det viktigste er å holde kroppen i aktivitet og få litt frisk luft, sier Lisa Kristine Jorde til terrengsykkel.no.

Så, nærmest som ved et trylleslag, var hun tilbake under Dalatråkken i Brummunddal.

Og vant.

– Det er helt sykt deilig. Jeg trodde ikke det skulle gå så bra. Jeg hadde egentlig ganske lave forventninger. Men så gikk det så bra som det gikk. Det er gøy å trene og det er gøy å være i god form. Nå har kroppen respondert fint, og jeg har fått trent bra de siste ukene, forteller hun.

Fint gikk det også i helga da hun vant juniorklassen i Birken, etter at 84 kilometer mellom Lillehammer og Rena ble gjennomført på tida 3 timer, 8 minutter og 2,4 sekunder.

Joda, Lisa Kristine Jorde var så definitivt tilbake.

Ser fram til Aasebø-duellene

I fjor vant hun like greit alle rittene i norgescupen. I år har Kamilla Aasebø erobret juniorklassen med storm.

Fremdeles har ikke den store duellen mellom de to materialisert seg.

Men kanskje skjer det i siste norgescuprunde i Halden.

– Det er ikke sikkert alle konkurrentene var like glade for å få deg tilbake nå?

– Joda, vi har et lite sykkelmiljø blant jentene i Norge. Det er gøy når alle står på startstreken og skal ut og fighte. Kamilla var ute og syklet Junior World Series i Sveits da jeg endelig var tilbake i Brumunddal, forteller hun.

– Hun har tidligere varslet at hun se fram til å måle krefter med deg. Går det begge veier?

– Ja, jeg synes det er synd at vi ikke har fått disse duellene i år. Jeg har i hvert fall gledet meg til å fighte i samme klasse. Neste år er jeg U23-rytter, men vi kommer til å sykle mot hverandre for det. Selv om jeg skal sykle én runde ekstra, påpeker hun.

– Mest gira på terrengsykling

 Terrengsykling er yngleplass for utøvere som kombinerer flere idretter. Nevnte Aasebø holder for tiden i både landevei- og terreng – mens hun satser fullt i langrennssporet om vinteren.

Også Lisa kommer fra en skikkelig langrennsfamilie. Her er pappa, mamma, Lisa, Erik Ola og Jens Aksel.

– Vi er fem i familien, og helt siden vi var små har vi vært mye ute ut på tur og brukt naturen. Vi har løpt mye og gått mye på ski. Opprinnelig var vi vel en langrennsfamilie, forteller hun.

Etter hvert begynte hun å sykle i skogen med brødrene sine. Det ga mersmak. Storebror Erik Ola har nå spesialisert seg på å gå langløp vinterstid.

Lisa Kristine og lillebror Jens Aksel (15 år) er langrennsløpere og terrengsyklister på hjemstedet Asker.

Les også Terrengsykkels intervju med supertalentet Sivert Ekroll:

Les også

Møt Sivert: 18 år, russ – og nummer én i verden

Men hvilken disiplin han ender opp med, er fremdeles et åpent spørsmål.

For Lisa Kristine kommer det helt naturlig å kombinere de to idrettene, i tillegg til at det, innimellom, gir sårt tiltrengt variasjon i treningshverdagen.

– Akkurat nå er jeg mest gira på terrengsykling, innrømmer hun.

– Men jeg er veldig gira på å gå mye på langrenn om vinteren. Jeg legger ned et godt stykke arbeid med langrennstrening om høsten og satser på å prestere bra i rennene jeg skal gå om vinteren.

– Hvorfor velger du å kombinere de to idrettene?

– For å være ærlig, synes jeg det blir mye sykling om jeg skal holde på med det hele året. Det er veldig greit å kunne variere litt. Jeg føler jeg starter litt «på scratch» med langrenn hver høst. Og hvis man går litt lei av det mot slutten av vinteren, er det fint å kunne begynne og sykle litt. Jeg tror den typen variasjon er viktig både for motivasjon og idrettsglede.

Liker å sy

De siste månedene har hun vært et godt stykke unna både sykling og langrenn – på toppnivået.

Da passet det godt å dra fram sysakene.

Shorts sydd av cordfløyel. Bøttehatten er overskuddsmateriell fra et møbelstoff.

Og en bukse som ikke lenger passet, ble til et langt denim-skjørt. Veska er også fra eget design.

– Jeg har mange forskjellige hobbyer. Jeg liker å sy. Da jeg var syk, sydde jeg en del klær. Jeg er også veldig glad i å lese og å gå korte turer. Men det går med litt tid til håndarbeid og litt forskjellig.

– Hva syr du?

– I perioden jeg var syk, så sydde jeg blant annet en ny veske og et par bukser. Jeg driver også å syr om klær jeg har fra før. Det er re-design det går i.  Jeg liker å være kreativ og å bruke hendene. Jeg kan for eksempel reparere egne klær, så slipper jeg å kjøpe nytt. Det er ikke akkurat bærekraftig.

Les også: Kamilla Aasebø sjonglerer terrengsykling, landevei og langrenn:

Les også

Kamilla (17) er i norgestoppen i tre forskjellige idretter

Kamilla Aasebø er VM-aktuell i to grener. I tillegg drømmer hun om medalje i Vinter-OL.

Foreløpig er det kun en hobby, og om det er noe hun vil jobbe med på lengre sikt – er langt fra sikkert.

Hun kjører et fireårig løp for å fullføre den videregående skolen i Asker. Fremdeles er Plan A å utforske hvor langt det er mulig å nå som terrengsyklist, og samtidig kombinere det med utdanning.

I stedet for å slå i bordet med bombastiske målsettinger, snakker hun mye om potensial.

– Målet er nå mitt potensial, og jeg håper det nivået er høyt. Jeg håper å komme meg videre til et profflag via å gjøre det godt i WorldCup, og så satse videre derfra. Det er mange veier videre for å kunne leve av dette, påpeker hun.

Gir mer internasjonal matching 

Jorde er sammen med Sivert Ekroll og William Handley del av Tangen Watt og Oksygenklubb.

Teamet ble opprinnelig startet som support rundt Handley og William Høines Larsen. Sistnevnte har nå satt terrengsatsinga litt på vent.

WO2 Max forsøker å tilrettelegge slik at utøverne konkurrerer på høyt nivå i større deler av sesongen

– WO2 Max er et team for terrengsyklister med internasjonale ambisjoner. Vi trener og jobber hardt for å hevde oss høyt internasjonalt, og så er teamet med for å hjelpe oss på veien og være et godt støtteapparat. Det er foreldre som driver det og som står for oss utøverne. Samarbeidet gir oss flere gode avtaler, blant annet med vår hovedsponsor Fredrik & Louisa, og gode sykler fra Scott, forteller hun.

Det er Tangen Watt og Oksygenklubb (WO2 Max) som sørger for at utøverne kan delta under konkurranser internasjonalt i regi av Junior World Series.

– Forbundet har stort sett holdt i EM og VM. Det er greit å ha et godt team i ryggen når man reiser rundt i Europa som et lag for å konkurrere, påpeker Jorde.

Debutant på landeveien

I treningshverdagen er hun innimellom å treffe på skogen bak familiens hus i umiddelbar nærhet til friområdet Vardåsen.

Kjekstadmarka er den ultimate lekeplassen på terrengsykkelen. Området ligger mellom Lierdalen i vest, Røyken i sør og Heggedal i øst.

Kupert skogsterreng er noe som kler Lisa Jorde godt.

Nå er det heller ikke uvanlig å møte på henne videre sørover mot Lierbyen, Hurumlandet eller videre østover mot Ås eller Son. Da er i så fall terrengsykkelen byttet ut mot noe annet.

– Det er flere utøvere som ender opp med å ta steget bort fra terrenget og over til landveien. Hvordan stiller du deg til det?

– Jeg fikk faktisk min første landeveissykkel i år. Jeg har trillet litt på den for å få litt mer variasjon, og bruker den når jeg skal sykle lengre turer. Det ser gøy ut å sykle på landveien, men det er terreng som er hovedgreia, klargjør hun.

– Du har tidligere uttalt at actionbiten ved terrengsyklingen er noe som trigger deg. Hvor viktig for deg er det at adrenalinet pumper litt?

– Jeg elsker leken, eller kall det gjerne adrenalinet ved terrengsykling. Det er så gøy å utfordre seg selv ved å bli enda bedre teknisk. Det er gøy med avvekslingen over til landeveissykkelen. Der sitter man mer på sykkelen og nyter naturen rundt seg. Slikt har man ikke tid til i terreng. Jeg tror kombinasjon av terreng og landevei i treningshverdagen kan være gull, sier hun.

I tillegg blir det nok tid til litt sying – innimellom slaga.