Dette intervjuet ble først publisert i Terrengsykkel 49. Bli abonnent her, og får tilgang til hele arkivet med vår app!
Tekst Øyvind Aas | Foto Sebas Romero
– Målet er å bli A-kjendis i Se og Hør, sier Eirik Ulltang der vi står i en tørrlagt kloakkrenne utenfor Barcelona sentrum. Uten ironi.
Mange vil kanskje tenke at en person som knapt er kjent blant den knallharde kjernen i det norske terrengsykkelmiljøet har en vei å gå før sladderpressen ringer, men det er her det hele blir litt ekstra spennende. I skjæringspunktet mellom spektakulært og eksotisk show og internasjonal konkurranseidrett finner vi trial-sykling, og vår mann fra Hardanger, Eirik Ulltang. Trial-sykling har en egenart som gjør at utøvere brått kan bryte gjennom til hovedstrømmen, slik legendariske Hans «No Way» Rey gjorde på 90-tallet og youtube-fenomenet Danny MacAskill har gjort de siste årene, men mer om det senere.
Les også: Ikke til finale
Eirik Ulltang har vinterbase i Barcelona på grunn av klimaet – og fordi mange av verdens beste holder til her.
– Jeg bodde rett oppi veien her i fjor vinter og fant denne spoten da, sier Eirik.
Terrengsykkels utsendte klarer akkurat å høre ham gjennom støyen fra tre trafikkerte veier som går på broer over oss, og kloakken som renner under et tynt lag betong under oss.
– Jeg har tatt initiativ til innendørs trial i Vikingskipet på Hamar, og det går fint å trene trial inne om vinteren, men jeg liker bedre å sykle ute.
– Er det sånn at du ser steder å sykle når du er ute i byen, eller hvordan finner du egnede steder?
– Det er forferdelig. Uansett hva jeg gjør, hvor jeg reiser, eller når jeg kjører bil så ser jeg på terrenget og omgivelsene. Jeg ser til og med trialspots i bakgrunnen på dataspill, sier han.
Vi terrengsyklister er sånn, vi ser etter stier når vi går i skogen, eller flyr over fjell. Men for Eirik går det lengre. Han ser ikke arkitektur for bare hopp, landinger og seksjoner. Eirik lever og ånder sykkeltrial, døgnet rundt, året gjennom. Det var slik han fant renna vi nå står i. Et sted grafitti-kunstnere og rotter vanligvis får være i fred.
– Jeg passerte forbi her og tenkte at det kunne være kult. Både nedi renna her og langs gang-og sykkelveien her borte øvde jeg mye da jeg bodde her i fjor vinter, sier han.
Eirik arrangerer selv det meste av konkurranser som avholdes i Norge, i tillegg til at han holder kurs og oppvisninger og organiserer sin egen hverdag som både sjef og eneste utøver på Norges trial-landslag. I år skal han arrangere både norgescup og NM i hjembygda Øystese. I årets VM på Lillehammer gleder han seg til å slippe å lage løypene. Da det ble arrangert prøve-VM i trial på Lillehammer i fjor høst var Eirik snekkeren.
– Vi fikk sponset litt materialer, men resten snekra vi sjøl, uten å ta noe betalt for det, sier han.
Eiriks trial-engasjement handler om å bli så god han kan bli selv, men det handler også om å selge sporten til mange fler. At flere av rekrutteringstiltakene også lar seg kombinere med egentrening og egentjening er ingen ulempe i en tilværelse der mye handler om å finansiere neste tur til en verdenscupkonkurranse, eller tid til å trene.
– Det er bra pågang for show i Norge om våren. Jeg har allerede booket inn ganske mange show på våren nå i år. Jeg selger det ikke inn, men svarer bare på henvendelser. Heldigvis er det mange som synes det er gøy å se på trialshow.
– Er det moro med show, eller det bare jobb?
– Det gir litt følelsen av å være jobb, men det er en spennende utfordring også å kunne vise frem trialsportens egenart på under 100 kvadratmeter. Det gjelder å være entertainer i tillegg til en habil syklist, i tillegg bør det være imponerende å se på umiddelbart. Jeg er kanskje ikke så ekstrovert, men jeg prøver å dra med meg publikum, ofte er de mest redd for å forstyrre. Dårlige trialsyklister kan nok holde gode show, men det er viktig at publikum føler at jeg har greie på det jeg gjør, sier han.
Eirik prøver å gi publikum det de vil ha – uten at det går på yrkesstoltheten løs.
– Det er ikke så lett for publikum å se hva som er vanskelig og ikke. Ofte prøver jeg å ha hele show uten å sette beina i bakken, men jeg prøver sjelden på nye ting under show, forklarer han.
Eirik har akkurat fått bygget en ny plattform til å ha på taket av sponsorbilen sin.
– Å droppe fra store høyder er alltid spektakulært. Jeg synes det er gøy selv også, sier han.
Showene er først og fremst en finansieringskilde, det er idrett Eirik vil drive med.
I fjor deltok han på alle konkurransene i verdenscupen og ble nummer 18 sammenlagt. Målet er å bli best.
– Jeg trener som en idrettsutøver, styrke, utholdenhet, yoga og sykling, forklarer han.
Å ikke ha beina i bakken er det hele handler om. Som oftest hoppes det mer enn det tråkkes på pedalene, og syklene som brukes ligner mindre og mindre på det vi andre oppfatter som vanlige terrengsykler. Det er ikke lengre krav om fungerende gir, og det konkurreres i to klasser, en med hjulstørrelse på 20 tommer eller mindre og en med større hjul.
Trial har like lange tradisjoner som terrengsykkelsporten, allerede i historiens første terrengsykkel-VM stod øvelsen på programmet. Den gang minnet syklene adskillig mer om vanlige terrengsykler. Sveitsiske Hans «No Way» Rey var en av de som hadde utviklet sporten og egne ferdigheter lengst og vant VM tre ganger på nittitallet. Da han la opp som konkurransesyklist ventet en karriere som show-mann, stuntmann i Hollywood, og nå turnerende ambassadør for terrengsykling og sponsorene sine.
For Eirik Ulltang startet det da han fikk ny sykkel til femårsdagen og lekte rundt i Kristiansand med barndomsvennen Joachim.
– Da jeg flyttet fra Kristiansand holdt jeg fortsatt kontakt med Joachim og vi begynte å sykle trial på omtrent samme tid. Leken på sykkelen utviklet seg egentlig bare til trial av seg selv. I tillegg hadde vi en leieboer på den tiden som hadde videoer med Hans Rey. Det inspirerte videre. Nå får jeg rett og slett ubehag hvis det går mer enn 2-3 dager uten at jeg får syklet på trialsykkelen, sier 24-åringen, som ble født omtrent da Hans Rey ble kjent.
– Det er følelsen av kontroll, kombinert med en viss risiko som appellerer. Du må være veldig fokusert og tilstede i øyeblikket når du sykler trial. Jeg liker mange former for sykling, men ingenting blir helt det samme som følelsen jeg får på trialsykkelen.
Eirik bruker også både racer og stisykkel i treningsarbeidet og tar med seg teknikker fra trialsporten med på tur. Under en stisyklingscamp i Oppdal imponerte han stort ved å karre seg opp kneiker som var avskrevet av de lokale. På racer drar han gjerne på bakhjulet og tar bunnyhop, alt på flate pedaler uten klikk.
Nede i den tørrlagte renna har vi fått selskap av vår spanske fotografvenn. Eirik gjør seg klar til å droppe ned fra murkanten tre meter over oss. Mens fotograf Sebas rigger lys, hjelper jeg Eirik opp med sykkelen og fortsetter utspørringen.
Hva er det som kreves av en god trialsyklist?
– Man må ha god spenst og man må være myk, sier Eirik. Han demonstrerer ved å hoppe opp en meter høy murkant. For å få med sykkelen opp på muren må knærne så høyt som mulig. Selv anklene bøyes så pedalene og hjulene kan komme et par centimeter høyere opp.
– God balanse er også en selvfølge, men det går i ett med det å ha god teknikk. Det gjelder å hoppe så høyt som mulig, men ikke minst er det viktig med erfaring, forteller han.
Selv om spensten til Eirik er bra ønsker han seg løyper der det er andre ting som kreves enn bare å hoppe høyt med sykkelen.
– Jeg liker hinder som kan tas på forskjellige måter, ikke bare ved å hoppe høyt, sier han. Han ønsker at trial skal handle om problemløsning på sykkelen, ikke bare om hvem som kan hoppe høyest, eller lengst.
Det er også her erfaringen kommer inn.
– Det gjelder å slappe av så du ikke gjør unødvendige feil. Og noen ganger gjelder det å ta en dab (fotisett) på et taktisk sted i løypa, i stedet for å risikere flere feil.
– Har man ikke spensten er det noen som tar en såkalt strato-dab, sier Eirik og demonstrerer. En strato-dab er å sette det ene beinet på en hindring og løfte sykkelen opp. Det er trygt og forutsigbart og gir mindre minuspoeng i regnskapet enn det vil å prøve på noe og gå på trynet.
Eirik har gått på idrettslinja på videregående, og har studert idrettsvitenskap på idrettshøyskolen. Han kan mye om trening. Overarmstørrelsen hans er av en litt annen karakter enn hos den gjengse syklist. Han trener mye med vekter, noe som er avgjørende for å få med sykkel og kropp opp og over hindre.
– Lagidrett er for folk som ikke hevder seg i individuell idrett, sier Eirik med glimt i øyet.
Han liker å kjempe alene mot konkurrentene og mot seg selv.
– I en trialkonkurranse slipper du å forholde deg til konkurrenter underveis, forteller han.
Likevel er det ikke noe ensomt liv. Miljøet er lite og tett, og når vi møter Eirik har han akkurat kjørt en polsk konkurrent til flyplassen.
– Han har sovet på en madrass på gulvet hos meg. Tidligere måtte venner sove på liggeunderlag, men nå har jeg i hvert fall en skikkelig madrass. Den samme som jeg bruker bak i varebilen når jeg kjører til konkurranser og til trening.
Hvordan foregår en trialkonkurranse egentlig?
– I en trialkonkurranse har du aldri prøvd seksjonen før første runde. Du har maks to og et halvt minutt på å forsere en seksjon og det er egentlig om å gjøre og ikke se på de andre før du går i gang, forteller Eirik.
Setter du foten i bakken får du minuspoeng. Hvis du faller får du flere minuspoeng. Det gjelder å få så få minuspoeng som mulig.
Trialsporten har utviklet seg mye de siste årene. Danny MacAskill har gjennom sine youtube-videoer brakt en form for trialsykling til et bredere publikum, men Eirik er klar på at det MacAskill driver med egentlig ikke er trial, slik det utøves i konkurranser i hvert fall.
– Danny er skikkelig god på det han gjør som er en kombinasjon av trial, freeride og flatland-BMX, men han hadde nok ikke hevdet seg i en ren trialkonkurranse, sier han.
Dannys filmkompis Chris Akrigg er en annen historie. Han har tidligere vært verdensmester i sykkeltrial, men har nå rendyrket sin stil som en stisyklist med ekstreme trialkunnskaper.
Eirik lager også filmer som han legger ut på youtube, likevel er han klar på at han nå først vil prestere som trialsyklist rent sportslig.
– Når jeg er ferdig med å konkurrere håper jeg å kunne reise rundt i verden som ambassadør, sier han om fremtiden.
Allerede pendler han mellom Spania og Norge for å trene, konkurrere og holde show. I april holdt han seks show på en lørdag. Det er ikke så vanskelig å se for seg at fremtiden både kan inneholde reising og en viss kjendisstatus for Eirik Ulltang. Men det var Terrengsykkel som ringte først.
