Eddy the boss

Hva var det som motiverte deg?
– Å utvikle norske terrengsyklister i Norge til det ypperste nivået i verden. 

Saken fortsetter under

Hva gjør en landslagssjef i terrengsykling?
– Det er mye, men du er lite trener i det daglige. I sesongen er det mye reising til ulike ritt. Om vinteren er det mye planlegging, med alt fra økonomi og budsjetter og reiseplaner til oppfølging av ryttere. Men det er ekstremt mye logistikk. Du må være tidlig ute for å bestille til rittene, slik at vi får bo nær løypene og får de beste mulighetene. 

Vi kjenner på den ene siden landslaget i langrenn, som er treningsgrupper med enormt mange samlingsdøgn, og på den annen side landslaget i landeveissykling, som stort sett bare møtes på mesterskap. Hvor på skalaen er terrengsyklistene?
– Vi er nok litt midt i mellom. Det er ikke å legge skjul på at jeg gjerne skulle vært mer som landslaget i langrenn. Jeg har et tettere ansvar for landslagsutøverne enn landevei, men ikke på langt nær nok. Vi har normalt to samlinger, pluss testsamlinger på Lillehammer, samt at vi er sammen når vi er ute på reiser i forbindelse med løp. Da er det jo rittene som er i fokus, men ofte har vi et par uker mellom ulike konkurranser der vi får trent sammen, spesielt om våren og tidlig i sesongen. Omtrent halvparten av landslagsutøverne er NTG-elever eller tilknyttet NTG-miljøet på Lillehammer, så når NTG har samlinger så koordinerer vi slik at vi da også inviterer med de utøverne som ikke er i NTG-systemet. 

På hvilken måte jobber du med utøverne? Er du ute i skogen eller en person de treffer på møter og gjennom e-poster?
– Det er litt forskjellig for de ulike rytterne, men Gunn-Rita har Kenneth som har all oppfølging av henne. De på NTG Lillehammer har Lars Stensløkken. De som er i Son-miljøet er jeg tettere på, siden jeg bor i Vestby like i nærheten, og noen ryttere har lokale trenere. Vi har lite fellestreninger utenom de få samlingene vi har og når vi er på reiser. Men jeg følger med dem jevnlig og ofte likevel, selv om mye av oppfølgingen er gjennom e-poster og kommunikasjon på den måten.  

Hvordan så du på situasjonen i norsk terrengsykling da du tok over?
– Jeg tenkte først og fremst at her er det mulig å få til noe. Det var mye rart som ble gjort, men ikke noe system og ingen miljøer som tok skikkelig tak. Mange utøvere reiste ut på ritt i utlandet, men fikk bank da de kom dit fordi de ikke var klare. Det var noe av det viktigste å ta tak i. Samtidig var jeg bevisst på å være ydmyk overfor det jeg gikk til.  

Saken fortsetter under

TALENTUTVIKLING: Rollene som landslagssjef er mange – serviceapparat er en av dem. Foto: EGO Promotion.  

Samtidig som Norge har hatt kjempesuksess i landeveissykling, har norske terrengsyklister – sett bort fra Gunn-Rita – stort sett vært langt bak. Hvorfor det, egentlig?
– Det er et godt spørsmål. Men det har vel litt med kultur og tradisjon å gjøre, og på landevei hadde vi nok mye mer kompetanse. På terreng har det ikke vært nok kunnskap om hvilke krav som gjelder for å hevde seg i sporten. Norge og norske rundbaneløyper er også annerledes enn de som utøverne møter ute i Europa. I Norge er det ofte 45 til maks 100 høydemeter per runde, mens løypene i utlandet ofte har opp mot 240 høydemeter. Det stiller helt andre krav til utøverne. Dessuten har terrengsykkelsporten endret seg mye de siste åtte-ti åra. Det er kortere løp men mye mer tekniske løyper. Før liknet rundbane mer på maraton, og løpstida kunne fort være opp mot to og en halv time. Nå er det rundt halvannen time. Syklene har også endret seg, og til en viss grad i etterkant av utviklingen av sporten. Nå er det mye mer fulldempere og større hjul som gjelder, ettersom løypene er så mye mer tekniske. 

Hva var det første du valgte å ta tak i?
– Det var ikke bare én ting. Men noe av det første var å komme fram til uttakskriterier for landslaget og å utvikle kompetanse. Der er vi veldig heldige som har Kenneth med så mye erfaring, og at han er så villig til å dele av den. Og vi studerte andre land for å se hvordan de jobbet. Vi tok da kontakt med landslagene til Frankrike og Sveits, som er noen av de beste nasjonene i terrengsykling og som har vært veldig gode veldig lenge. Vi ville danne oss et bilde av hvilke arbeidskrav som var sentrale for å prestere i sporten, og de var villige til å dele. Vi startet et prosjekt med dem om kartlegging av kapasitet og egenskaper, der vi testet mange av utøverne på landslagene og sammenliknet verdiene for å se hvilke områder de var like på. Men i det siste har det strandet litt. Vi har prøvd å få til et samarbeid, men det blir stadig skjøvet ut i tid. Kanskje er sveitsere og franskmenn litt mindre ivrige til å dele dette med oss nå som vi har kommet så langt opp internasjonalt. 

Hva er det mest gledelige som har skjedd i løpet av disse sesongene? 
– Det er å se utviklingen. Nå har vi ryttere som er godt på vei til å ta steget opp i eliteklassen. Selv om det er et stykke igjen, er det godt å se at vi er på vei. Det er moro å se at vi har utøvere som er villige til å gjøre jobben, ikke bare at de har lyst til å trene, men at de er villige til å gjøre alt som trengs og bruke tid på å nå opp. Det er lett å si du vil bli verdensmester, men mange er for slurvete. De gjør bare 70 prosent av jobben, men de tror de gjør alt. Hva som faktisk kreves for å gjøre alt er en utvikling hele tida, og det er viktig at utøverne vet det. U23-utøverne våre er gode nå, men å etablere seg i eliten krever enda mer. Det krever kontinuitet i treningen, det krever kvalitet i treningen, og det krever relevant trening og at vi vet hvilke metoder som fungerer. Og det vil være forskjellig for ulike utøvere. Her er erfaringen vi har med Kenneth og de som har vært på topp i over 20 år helt uvurderlig for å komme fram til hva som fungerer over tid. Det som var bra nok i fjor er ikke godt nok i år, og det som var bra nok i år holder ikke til neste år. Det har vært sagt mange ganger og av mange, men det er slik det er. 

Hva er det du husker best fra 2018-sesongen?
– Å, det er mye. Men EM i maraton i april med medalje til Gunn-Rita, og verdenscuprunden i Andorra i juli der Erik Hægstad virkelig fikk det til. Det var to helt fantastiske opplevelser, og det som gjorde mest inntrykk på meg. Verdenscupfinalen i La Bresse var veldig bra. Der gjorde alle sitt beste ritt for sesongen og som lag er det vanskelig å toppe det. 

Saken fortsetter under

Hvordan kan vi oppsummere situasjonen nå?
– I U23-klassen står vi veldig sterkt. Vi var beste nasjon i to verdenscuprunder, og nest beste nasjon i VM. I juniorklassen er det litt tynt, men Jørgen Anmarkrud har vært skadet mye. Og det er dårlig bredde i de andre klassene, så det er ikke bare fryd og gammen heller. 

Hva skal til for å komme på landslaget?
– Kriteriene er klare og det er fundamentet vi jobber utfra. For det første må det fysiske være bra nok til å takle de kravene de blir stilt overfor der ute. Norske løyper er mye flatere enn det vi møter i utlandet. Grenserittet er flatt og tester farten du kan holde, men løypene i utlandet er helt annerledes. Her vil kravene til egenskaper som watt per kilo og oksygenopptak være skyhøye. Selvsagt må også basisferdighetene være på plass. Kriteriene er klare, og det vil jeg ikke endre på. Utøverne må skjønne hvilke egenskaper som kreves, ellers lurer vi bare syklistene og oss selv. For terrengsykling er det stort sett de samme kravene på hvert ritt vi sykler, og det er ikke rom for å lure seg med. Kapasiteten må være der. Det er den kjipe delen av jobben, det er aldri gøy å skuffe folk, men der må jeg være fagperson. Men jeg skjønner at folk blir sure når de selv synes de er kvalifisert. 

Hvordan ser du på de som satser på fulltid utenfor landslaget? 
– Jeg synes det er imponerende at de vil legge ned så mye i karrieren sin, og oppfyller de kriteriene for å komme på landslaget, så er døra åpen. Men det er rundbane vi har hovedfokus på. Det er en OL-gren, og det er der ressursene blir lagt inn. Jeg skulle gjerne hatt en maratonsatsing, men det har vi ikke budsjett til. 

Hvilke muligheter har en 30-åring som har begynt å sykle fort i voksen alder?
– Kravene til en 30-åring vil være mye høyere fordi kravene som stilles til ryttere i eliteklassen er mye tøffere enn i U23-klassen. Er du 30 år og du har langt igjen på sentrale ferdigheter, er det liten sjanse for at du klarer å utvikle disse tilstrekkelig, sammenliknet med en yngre utøver. Og når det gjelder juniorer, så trenger ikke de å kjøre så mange ritt i utlandet. Det er viktigere at de trener godt og lærer seg til å trenegodt. Det er viktigere å komme i gang internasjonalt på U23-nivå. 

Saken fortsetter under

SUKSESS: Petter Fagerhaug har hatt en sterk sesong – nå venter nye utfordringer. Foto: EGO Promotion.        

Vi hadde en diskusjon rundt Hildegunn Gjertrud Hovdenak, som er ranket som nummer tre i verden, men ikke fikk dra til maraton-VM. Hva skjedde der?
– Vi må være tydelig på hva som stilles som krav. Nesten ingen kommer på et landslag, og selv om man gjør det bra i ritt i maraton World Series med kanskje 11 ryttere til start og en flat løype, betyr ikke det at man vil lykkes i et mesterskap der det er en helt annen løypeprofil og det stilles helt andre krav til utøverne på kapasitet og teknikk. Det er derfor vi har så omfattende kriterier som vi har, slik at det skal være tydelig hvilke krav som stilles. Men det er også noe som er subjektivt, slik som det med teknikk. Det kan ikke måles og blir en vurdering. 

Er du redd for at det blir demotiverende for ambisiøse utøvere, når de som er enere og forbilder med gode resultater ikke blir satset på?
– Jeg tenker ikke slik på det. Det er ikke slik at de ikke blir satset på. Kanskje tror de selv at de gjør en god nok jobb, men så gjør de ikke mer enn 70 prosent av det som kreves. Toppidrett er for de få. Nåløyet er veldig trangt, og det å vinne i Norge sier veldig lite om hvorvidt de egner seg internasjonalt i de typene løyper de møter der ute. Det er klart hva kravene er, og jeg prøver å være ærlig og realistisk. Det er lov å bli skuffet og det er naturlig å bli skuffet. Hvis de blir demotivert av det, så er det greit, selv om det er leit om de blir det. Og ofte er det slik at de som blir best blir mer motivert av å få vite at de ikke oppfyller kravene. Da får de en ekstra drive til å komme dit. 

Hvordan ligger du an i forhold til målsetningene du hadde da du startet i jobben?
– Vi ligger veldig godt an. Jeg håper vi fortsetter utviklingen, og helst med økt intensitet. Da vil vi lykkes med å få etablere utøvere som Petter Fagerhaug og den gjengen vi jobber med nå på toppnivå i løpet av to-tre år. Jeg håper også at vi vil få påfyll nedenfra hvert år, helst med tre til fem nye unge utøvere. Da vil snøballen virkelig begynne å rulle. Jeg håper at utviklingen fortsetter og at de tar enda et steg til i vinter. Det tror jeg vi kan få til. 

NCF er ikke kjent for å ha en romslig økonomi, i alle fall ikke for terrengsyklister. Hvordan er egentlig situasjonen?
– Jeg vil egentlig ha minst mulig å gjøre med økonomien. Jeg vil bruke jobben min til å følge opp utøverne. Dessuten skjer mye av det rundt det økonomiske mens vi er ute og reiser. Det vi har nå er et minimum. Jeg skulle gjerne hatt ressurser til å få tilbake rekrutteringslandslaget vi hadde da jeg begynte. Jeg tror vi klarer å opprettholde de rammene vi har nå, og helst litt mer. Det blir viktig, slik at jeg i hvert fall kan sørge for at de som er med nå ivaretas. 

Hvilke begrensninger setter økonomien?
– Det begrenser jo volumet av hva vi kan gjøre og hvor tett vi kan følge opp utøverne. Med mer ressurser kunne vi hatt flere samlinger, mer oppfølging og bedre opplegg rundt utøverne og laget. Vi klarer oss slik det er nå, men å løfte dette videre vil kreve mer ressurser. Vi må nok litt opp i løpet av et års tid for å kunne videreføre opplegget til eliteklassen.  

Les også: Slik kler du deg for vintersykling

Les også: ABC i vintersykling

Les også: Test av pulsklokke med GPS

Husk at du som abonnent på et av Fri Flyts magasiner får digital tilgang på alle plussartikler fra landevei.no, terrengsykkel.no, friflyt.no, utemagasinet.no og norsk-klatring.no.