Et lite stykke Innovasjon Norge

– Vi har kurs i alt fra hvordan man som bedrift kan jobbe med bærekraftig utvikling til hvordan bli god på internett. Nå skal jeg på det som heter opplevelseskurset, som handler om hvordan man bygger gode opplevelser for de besøkende, basert på tanken om at det å være besøkende er som å være med i et skuespill, og at du skal regissere det skuespillet så det blir best mulig for alle. 
Les også: Den komplette guiden til sykling i Trysil

Haaken Christensen, fagkonsulent for naturbasert reiseliv i Innovasjon Norge, er som vanlig på farten når vi møter ham i Sandvika. Han er på vei til Hønefoss på kurs. Sist vi traff han var det i den etter hvert klassiske stisykkelbunaden med logoer fra kjente norske merkevarer under Utflukt.

– Dette er et kurs som vi har hatt i mange år, og som er veldig godt mottatt. Veldig mange tenker at man vet hva og hvordan man skal levere. Men når du får det satt inn i en annen setting og får sett det fra kundeperspektivet, så må du ofte tilpasse produktet litt. Det handler om å ta en råvare, utvikle produkter av den, kommunisere til ulike kundegrupper og forhåpentligvis klare å skape gode opplevelser, forklarer han entusiastisk. 

Christensen er en mann vi stadig støter på når det snakkes om reiseliv og stisykling i Norge. Han er initiativtaker til den årlige fagdagen før terrengsykkelfestivalen Utflukt i Trysil og er opptatt av at vi må gjøre ting riktig, nå som vi antakelig skal ta imot en økende mengde utenlandske sykkelturister. 

– Vi har skjønt at turisme delvis er den nye oljen, men hva er det som gjør at akkurat stisykling peker seg ut som et område Innovasjon Norge bruker tid på?
– For vår del gikk det på at vi så at det var en del separate tiltak som pekte litt hver sin vei, og jeg følte prosjektene ikke hadde helt rot i bærekraftig utvikling som premiss. Vi ønsket å se om vi kunne finne en rød tråd for utviklingen og dra prosjektene i samme retning. Det andre var at vi så at etterspørselen i markedet var stor. Vi fikk tall i 2013 fra ATTA (Adventure Travel and Trade Association) som sa at «adventure tourism» var det raskest voksende segmentet i reiselivet. Sykling var noe av det som vokste aller fortest, og innenfor sykling igjen, var stisykling det som vokste fortest. Da begynte vi å legge sammen to og to. På den tiden var det fortsatt sånn at mange kom til Norge for å se på norsk natur. Mange var passive tilskuere. Men på den tiden skjedde det noe som gjorde at man fikk en endring fra tilskuere til deltakere. Vi så et skifte fra at folk kom og satt arm i arm på en brygge, til at de ville gjøre aktivitet i naturen. Terrengsykling var noe vi hadde lite kunnskap om, og vi måtte bygge kompetanse fordi det var vekstmuligheter. Stisykling vokste i Norge, salget av fulldempere gikk opp, alt dette til sammen gjorde at vi fikk behov for å ha det som en av våre satsinger. Da hadde vi i lang tid hatt fiske og vandring som de to hovedsatsingene våre innenfor aktivitetsturisme. Men så la vi på sykling. Vi valgte å jobbe primært med stisykling, da dette er en aktivitet som krever kunnskap om både natur, slitasje, stibygging, marked og produktutvikling, og hvor behovet for økt kunnskap var størst. Parallelt med fisketurisme, vandring, og toppturer på ski, er det sykkeldelen som har vært en av de største oppgavene, i samarbeid med sentrale folk i næringa. 

Hvordan komme i posisjon til å jobbe med stisykling i Innovasjon Norge? Haaken Christensen startet med en mastergrad i økologi på Ås. Der gikk det i skogøkologi, viltforvaltning og fiske. Han ble utmarkskonsulent i Norskog, sammenslutningen av store, private grunneiere. I 2008 begynte han i Innovasjon Norge. 

– Det var fint å få inn noen som hadde den grønne bakgrunnen, fordi naturen er ressursen vi bruker. I tillegg hadde jeg grunneierkoblingen. Vi kunne få en fin treenighet mellom verdiskapning, naturforvaltning og landbruket. Det har vært veldig givende å få lov til å være en som forener friluftsliv, naturforvaltning og verdiskapning, distriktsutvikling, og så det nye som går på besøksforvaltning. Bidra til å styre ferdsel, i en tid hvor turismen og aktiviteten i naturen øker. Vi har jo eksempler som Trolltunga, Preikestolen og andre steder hvor veksten har gått fort, og hvor vi har sett utfordringer med slitasje, sanitærforhold og avfallhåndtering. Da må vi ta et steg tilbake og tenke hva skjedde her, og hvordan kan vi gjøre det bedre neste gang. Vi har vært veldig ivrige på å finne gode løsninger for å være i forkant av dette med syklingen, sier han. 

LES OGSÅ: Ny giv i Kjerringåsen

Slitasje og forsøpling på Trolltunga høres kanskje ikke ut som det stolteste øyeblikket for norsk reiseliv. Men Christensen snakker gjerne om dette, ja faktisk mener han det er noe av det beste som kunne skjedd norsk reiseliv. 

– I 2009 var det cirka 1000 besøkende på Trolltunga, i 2016 var det nesten 90 000. Ingen jeg har snakket med hadde kunnet forutse dette. Kommunen ble tatt med buksa nede, lokalt reiseliv, alle. 

– Hvorfor skjedde det?
– Spektakulære Trolltunga ble fanget opp på sosiale medier, og man fikk «selfieeffekten». Og det mister du delvis kontrollen på. I det noen poster en selfie på Trolltunga, så har det spredt seg til x antall andre som ser det. Selv om man lokalt markedsfører det kontrollert, så er det vanskelig å styre. Jeg vil allikevel si at Trolltunga kanskje er det beste som har skjedd norsk reiseliv, fordi man fikk litt sjokk. Det er litt som i genetikken hvor man forsker på bananfluer fordi det går så fort. Tilsvarende kan man si om Trolltunga, fordi utviklingen går fort, og vi får muligheten til å ta følge utviklingen og lære av den mens den pågår. Vi får muligheten til å styrke forskningen, styrke turistnæringen, styrke forvaltningen og utvikle infrastrukturen. Vi blir nødt til å ta de store diskusjonene og stille de store og viktige, og noen ganger vanskelige, spørsmålene. 

Saken fortsetter under

I den fortsatt lille norske stisykkelreiselivsbransjen snakkes det om en studietur til Sveits høsten 2014 som ble et vendepunkt. 

På Haaken- og Innovasjon Norges initiativ reiste en gruppe på 30 personer til Sveits. Det var reiselivsaktører, offentlige ansatte og stibyggere. De tok tog, bodde på sykkelhoteller og testet Corviglia Flow Trail, som er en slags forløper for Gullia og Magic Moose i Trysil. Det var en øyeåpner for flere av deltakerne, og Haaken ser en tydelig endring siden den turen. 

– Jeg har inntrykk av at de fleste jeg snakker med tenker mer langsiktig. Når naturen er ressursen må man gjøre ting riktig, hvis ikke sager man over greina man sitter på. I Sveits fikk vi presentert en teori om at det er viktig å finne sin egen identitet. Og det føler jeg har blitt ivaretatt. Ikke alle skal være som St. Moritz. Eller Lenzerheide eller Trysil, for den del. Men Trysil har funnet sin modell, som funker kjempebra der. Samtidig ville man ikke gjort det samme i Gloppen eller på Nesbyen. Bærekraftig reiselivsutvikling er basert 10 prinsipper. Det å ta vare på lokal kultur og identitet er ett av hovedprinsippene. Det er også noe som turistene etterspør. De vil smake på den lokale maten, drikke lokalt øl, helst oppleve lokalbefolkningen på en god måte. Kort fortalt handler det om at et godt sted å bo er et godt sted å besøke. 

Selv om det går biler med stisykler på taket i alle retninger av landet, er det ikke noen tvil om at den ene funklende stjerna på himmelen, det er Trysil. Heller ikke Haaken Christensen hadde sett for seg at det skulle bli en slik suksess, da masterplanen med investeringer på 25 millioner ble lagt fram. 

– Sånn som jeg kjenner Trysil, hadde jeg god følelse for at det skulle bli veldig bra. Det jeg var spent på var om utviklinga i etterspørselen etter sånn sykling ville gå like fort som de brukte penger på det. Det er et veldig fint samarbeidsmiljø i Trysil. De får alltid til det de vil, hvis de virkelig vil noe. Men om responsen hos syklistene ville være den samme, det var jeg spent på. Og det har jo gått over all forventning. 

– Hvorfor har Trysil blitt en suksess?
– De har gjort det i riktig rekkefølge. De samlet erfaring og kompetanse før de begynte. Så hjelper det selvfølgelig at de har en god del infrastruktur til å bli en volumdestinasjon. De kan relativt lett omstille seg fra vinter til sommer, bare de gjør tilrettelegginga. De har samlet ulike deler av næringa, og fått til spleiseprosjektet. Det krever både vilje og erfaring og tålmodighet. Men der er de gode, det er det ikke alle som får til. Og de har bra folk med god kompetanse og en bra masterplan, som legger en gradvis utvikling til grunn. Da går det i takt med utviklingen og ryktet som går. Jeg synes resultatene taler for seg selv. I fjor var det snakk om 77 nye arbeidsplasser. Hoteller holder åpent hele året, butikkene får flere ansatte, spisesteder og hoteller er kommet til. Alt dette er resultat av en kort periode på 4-5 år. Men igjen, det ville ikke nødvendigvis passet på en annen destinasjon. 

– Sammenlignet med for eksempel å bygge gondol til 300 millioner som i Loen, virker det ganske kostnadseffektivt å grave litt løyper i skogen ved et skisenter. Hvorfor har ikke flere gjort dette?
– Det er et godt spørsmål, og et spørsmåll jeg stiller meg selv. Det er det vi prøver å vise gjennom seminaret vårt. Det er derfor vi legger fagdagen til Trysil. Vi får samlet folk på et sted, for å se og lære. sier han. 

Han legger til at mange grupper fra ulike destinasjoner i Norge var på studietur for å se på løypene i Trysil i fjor. Det bringer oss over på et annet tema han brenner for. Tog. Her er Norge et stykke bak Sveits. Men han håper på nye tider og har blant annet snakket til samferdselsminister Kjetil Solvik Olsen om saken, under Bike Expo på Lillestrøm i vinter. 

– Nå er det utvikling flere steder i landet. Vi ser det lages masterplaner, og det kommer søknader om prosjekter og finansiering. Jeg spår at dette er et tog som har begynt å rulle. Og hadde vi fått med jernbanen med på laget, så hadde mye vært enklere. Ta Hallingdal som et eksempel; Flå, Nesbyen, Gol, Hemsedal, Ål, Geilo, Finse, det går en jernbane der. Men ideen min om å kunne bo på Geilo, sykle over fjellet til Ål og så hoppe på ettermiddagstoget tilbake til Geilo er vanskelig. Du vet ikke om det er plass til sykkelen din. Jeg skulle sykle Ultrabirken for tre år siden. Jeg skulle først på et seminar på Kongsvold, så jeg tok toget dit. Det var ikke så enkelt å få med sykkelen dit. Jeg måtte møte opp en halvtime før avgang, for å få sykkelen inn i godsvogna, konduktøren kunne ikke ta ansvar for sykkelen min. Der var det fire kroker for sykler. Vi har god dialog med NSB og de andre aktørene, men det kommer ofte hindringer i veien for videre utvikling. De kan ikke ha lengre stopptid på perrongen, perrongen er ikke lang nok, får ikke på ekstra vogner og så videre. Jeg mener det der kan løses. Og det virker som det skjer ting nå, føler jeg. Det som var min drøm, var at når man konkurranseutsatte jernbanetjenestene, kunne man fått inn en setning om at leverandør skal legge til rette for transport av minst 20 sykler per riksavgang i perioden mai-oktober. Dette skal være mulig å bestille minst tre måneder i forveien. Den setningen tror jeg kunne løst mye. Vi jobber med saken, men det er et stykke til vi er i mål. 

– En ting vi i Terrengsykkel har lagt merke til, er at en vekst i stisykkelaktiviteten kan føre til slitasje og brukerkonflikter lenge før trafikken er så stor at det gir grunnlag for noen nye arbeidsplasser. Hvordan jobber dere med det?
– Vi prøver å unngå at den utviklinga som vi er en del av, går så langt. Men når vi er inne i et prosjekt, informerer vi om at vi forventer at det er lokal forankring, at man har alle tillatelser, at alt er på stell før man begynner å markedsføre. Når vi finansierer fra reiselivsmidlene, er det en klar forventning at man skal ha gjort en risikovurdering på naturressurs. Vil aktiviteten kunne føre til negativ påvirkning på naturressursen? Det å få bærekraft implementert, tar tid. Har jeg de rette forutsetningene for å gjøre det trygt? Vi forsøker så godt vi kan der vi involveres i å gi retningslinjer og innspill som er til alles beste. Og vi jobber tett med sentrale miljøer for å finne gode løsninger for skilting, tilrettelegging, produktutvikling, risikohåndtering og guiding i fellesskap. Sammen kan vi få til mye bra. 

– Kan det tenkes at turisme basert på stisykling rett og slett ikke er noen god idé?
– Det kan det helt sikkert. Ikke alle steder kan bli store stisykkeldestinasjoner. Men igjen, gjør man ting riktig, tror jeg mye kan løses. Det finnes helt sikkert stier i Sogndal som er uproblematiske, hvor man kan få til godt samarbeid med grunneiere. Alt dette kan løses gjennom god dialog, involvering, forankring, og begrense bruken og styre ferdsel der det er nødvendig, eller tilrettelegge. Nå har NOTS kommet med en fin stibyggerhåndbok, den kan hjelpe mange steder, og det bygges stibyggerkompetanse flere steder i landet. Men klart i Trysil, hvor det kommer flere tusen syklister, fungererer det på en annen måte.

LES OGSÅ: Enkle tiltak som gir sykkelglede 

Saken fortsetter under

– Hvordan ser du for deg kartet over norske stisykkeldestinasjoner om ti år?
– Jeg tenker at det følger transportårene. Med utgangspunkt i vei og tognett, vil du finne destinasjoner som har gjort mye tilpasning på hoteller, det har kommet spisesteder hvor du kan komme inn litt skitten. Og det vil være noen store, og ganske mange små steder som har gjort en tilrettelegging. Enkelte steder vil man kunne sykle ruter, mens de fleste vil ha en form for base hvor du bor ett sted, og sykler der. Og jeg vil tro det er over hele landet, ikke bare Østlandet eller Nord-Norge. Vi ser jo tilløp til det. I Arendal har man jo tungvekteren, du har Canvas. Du har Glød i Alta. Det generelle bildet vil ha stor variasjon i størrelse og tilrettelegging, men det vil være et godt og bredt tilbud. Det er kvaliteten på stiene som er multiplikatoren for verdiskapingen. Uten stiene og bærekraftig forvaltning av disse, hjelper det ikke med gode hoteller og fancy spisesteder. 

Tiden går i fra oss, og om vi ikke runder av i tide går også bussen Haaken skal ta til Hønefoss. Men et siste og kanskje åpenbart spørsmål gjenstår. 

– Hva er et perfekt reisemål for sykling for deg?
– Jeg har ennå ikke vært på Canvas, det virker veldig bra. Men det må være et sted hvor jeg kan få teknisk vanskelig nok sykling, men ikke for vanskelig. Gjerne at det er variasjon i vanskelighetsgrad, og at det er en kombinasjon av tilrettelagt og naturlig sti. Det må være skilting som gjør det lett å finne fram, og fasiliteter rundt som gjør at du er ivaretatt. Jeg har lyst til å komme fram på overnattingsstedet, slenge skittentøyet til vask, at det er en del av pakka. Når jeg står opp om morgenen får jeg tilbud om å fylle drikkeflaska med drikke og en matpakke tilpasset en dagstur i skogen eller fjellet. En destinasjon som legger til rette for behovene. Og det tror jeg vil komme. Vi ser tilløp til det i Trysil, og andre steder også. Og jeg må kunne reise dit med tog eller buss. Jeg bruker to faste bilder når jeg holder foredrag. Det ene er av sykkelen som står utenfor toget og ikke kommer inn. Det andre er av sykkelen som ligger under Trysilbussen, skvist mellom barnevogner og kofferter og blir ødelagt. Vi må finne en god løsning på det. Jeg skal ikke behøve å ta bilen for å komme meg til den destinasjonen. Det er en drøm.  

LES OGSÅ: Alt om bærekraft

LES OGSÅ: Slik kler du deg for vintersykling

LES OGSÅ: ABC i vintersykling

Husk at du som abonnent på et av Fri Flyts magasiner får digital tilgang på alle plussartikler fra landevei.no, terrengsykkel.no, friflyt.no, utemagasinet.no og norsk-klatring.no.