Alder: 34
Bosted: Oslo – Bjerke – rett ved Lillomarka
Sykler: Commencal - Se neste Terrengsykkel for den nye freeridesykkelen
Super 4 Carbon xc-sykkel
Meta 5 Carbon stisykkel
DMR HT til dirt.
Skal bygge en Leaf Firefly til Dirt.
Vant både Norgescupen og NM i utfor i 2009
Vi treffer Emil Carlson på telefon på vei fra kurs i Forskningsparken på Blindern. Utfornorgesmesteren går til fots, og han røper at han senest på onsdag var ute på en times løpetur. I helga stiller han i maratonrittet Terrengsykkelrittet, og ikke i norgescup i utfor i Drammen. Utformiljøet i Norge vil bli annerledes i år uten Emil Carlson som midtpunkt. Den joviale 33-åringen har syklet utforritt siden 1991, og er en hjørnestein i miljøet.
Hvorfor trapper du ned nå når du er nærmest er på topp, Emil?
–Jeg har jo konkurrert hvert år siden 1993, så jeg har holdt på en stund. Midtveis i sesongen i fjor merket jeg at "jo, det er gøy å være med på ritt, men det er slitsomt". Jeg har jobbet full tid i tre og halvt år ved siden av syklingen nå, og det merkes at det er mer slitsomt enn før. Først skal du prestere på jobb fem dager i uka, og så dra av gårde på fredag eller torsdag, hvis jeg har noe avspasering eller har klart å jobbe litt ekstra. Når jeg kommer hjem på søndag, er jeg god og sliten, og så er det pang på jobb igjen på mandag. Med samboer som jeg er glad i, er det etter hvert et problem å få det til å gå opp. Jeg begynte så smått å tenke at det ikke nødvendigvis er dette her jeg har lyst til å gjøre nå. Jeg er glad i å sykle, og det er vanskelig å få tid til å sykle alle de stedene jeg vil sykle. Å ta med sykkelen til steder det ikke er merkebånd er noe jeg ønsker å få mer tid til. Dette ser jeg fram til å gjøre mer av. Jeg syklet i Nesbyen for noen uker siden, og det var drikult. Bare i Norge er det mange steder hvor det er kult å sykle, men hvor jeg ikke får syklet når jeg konkurrer.
Så nå er planen å bli Norges Holger Meyer? Tidligere utforhelt som kurser, guider og poserer med breie albuer på bladforsider?
– Jeg har ikke tenkt å gjøre en karriere ut av det å være tidligere utforsyklist, nå stisyklist, men jeg blir gjerne med på turer sammen med fotografer hvis sjansen byr seg. Akkurat nå kjenner jeg et behov for å være litt egoistisk. Jeg har sagt til Forbundet at de gjerne må ta kontakt, men jeg har ikke bundet meg opp til noe. Så jeg vil ikke ha noe fast engasjement som trener eller kursholder, men jeg var med på ungdomssamlinga for utforsyklister i Kristiansand. Der var jeg med som instruktør, og det var moro. Ellers er det jo fortsatt sånn at Bikes and Boards i Oslo lar meg leke med utstyret deres. Jeg ønsker å gi noe tilbake i form av reportasjer og bilder. Nå blir det turer for å sykle, tidligere ville jeg kanskje kalt det treningsleir.
I morgen skal du også sykle Terrengsykkelrittet? Du holder formen ved like?
- Jeg er ikke fremmed for det å sykle XC-ritt. Jeg er redd for å bli feit, så derfor sykler jeg XC. Også er jeg redd for å bli feig, så derfor sykler jeg dirt. Jeg ønsker også å tid til å hoppe mer. Målet er å hoppe storelinja i Hafjell før sesongen er over. Men noen triksekonge blir jeg ikke. Jeg kan lande en halvstø 360 i Nøstedhallen ved Drammen, men er det noe jeg har lært de siste årene, så er det at går an å lære en gammel bikkje nye triks, men det tar tid. Men å ta 360 på dirt er fortsatt et stykke unna.
Hafjell skal arrangere EM i år også. Hadde det ikke vært moro å avslutte med et smell der?
– Hvis jeg skulle ja kjørt EM, ville jeg måtte satset ordentlig en sesong til. EM er noe jeg veldig gjerne skulle ha gjort, men jeg føler at sesongen i forkant blir et pliktløp. Å kjøre EM uten å satse, føler jeg verken er rettferdig overfor meg selv eller andre. Jeg har kjørt EM før også, så det å stille bare for moro skyld, er ikke noe jeg har lyst til. Det er en så stor konkurranse at jeg ville prøvd å gjøre det skikkelig hvis jeg først skulle deltatt. Men, EM gjorde det vanskelig å trappe ned nå - skikkelig vanskelig. Jeg vant både norgescupen og NM i fjor, og jeg har jo tenkt at det er moro å gi seg etter en sånn sesong, mens man er på topp. Men resultatene gir jo også en motivasjon til å fortsette. Det er jo klubben min, Hafjell Freeride, som arrangerer EM, og jeg kommer til å være speaker under arrangementet. Da stiller jeg med nerdekunnskap om utforsyklinga og de beste, og håper det blir bra, det òg.
Hva er du mest fornøyd med å ha oppnådd?
– Jeg har like mange NM-titler som skulderoperasjoner, altså to. At det er 10 år mellom mine to NM-titler i senior, er jeg egentlig ganske stolt av. Jeg har ikke fada bort. Jeg har hele tiden følt at jeg har lært noe, og at jeg lærer noe av de unge som kommer opp. Selv om mange av dem gir seg før jeg har gjort. Til tross for at jeg har hatt skader og har krasjet en del, så er jeg vel generelt ganske smooth og kontrollert, og krasjer ikke så mye nå lenger. Det kan være utrolig morsomt i en konkurransesituasjon å ta en tur med f.eks. Kisse [Kristoffer Haugland; red. anm.] som kjører fort, men som er en løs kanon, og det går litt over evne inne mellom. Da får jeg dratt opp min egen fart også. Å følge ungdommen har gjort at jeg har holdt det gående og har kunnet holde nivået. Det har vært moro og viktig for meg hele tiden å være en del av et støttende og godt miljø. Det er kult at både folk som er yngre og eldre møtes for å ha det kult på sykkel.
Du og Øyvind Østvedt har fulgt hverandre gjennom hele karrieren din. Hva var spesielt med at dere to nådde frem sammen?
– Øyvind, Terje Tveitdal og jeg startet å sykle sammen i Kristiansand da vi var 14 år. Terje var den som var mest konkurranseerfaren, så han dro oss i gang. Øyvind og jeg var på samme nivå fra starten, og har utviklet oss veldig jevnt. Det har vært en veldig drivkraft å ha en å trene sammen med hele tiden. Vi er bestekompiser, og kommer utrolig godt overens utenom syklinga også. Han har flyttet tilbake til Kristiansand nå, men jeg bor fortsatt i Oslo. Det er lett å bli litt eremitt når man driver med noe så intenst. Jeg vil ikke helt kalle meg toppidretsutøver, men tiden det tar, og ofrene som gjøres, er mye av det samme. Det blir veldig viktig å ha venner som driver med det samme, hvis ikke får du aldri vært sammen med vennene.
Er det noe du skulle ha unngått?
- Skader har man jo aldri lyst på, men jeg kan jo sikkert si at jeg har vokst og lært av det. Men det som er sant, er at jeg er litt stolt av å ha klart å komme tilbake etter skader. Det er liksom skadene som sitter igjen som ting jeg skulle ha unngått, men det er jo andre, litt mindre kule minner også. Som det å ha syklet skikkelig dårlig i et verdenscupritt, og så ha to døgn i bil for å komme hjem. Men det er egentlig ingenting jeg angrer på nå.
Hvis det er lov å spørre: Hvorfor hevdet du deg aldri internasjonalt?
– Jeg har tenkt mye på det sjøl. Jeg har vanskelig for å finne noe virkelig godt svar på hvorfor jeg ikke har kommet videre og hevdet meg internasjonalt. Sansynligvis kunne jeg vært enda mer kompromissløs. Jeg kunne vært modigere på å kutte bånd til Norge. Jeg skulle kanskje ha unngått å ha kjæreste. Droppa å ha leilighet og blitt boende på gutterommet i stedet. Jeg har tenkt på sånne ting, men jeg kjenner at jeg blir litt skremt når jeg tenker på det, og liker ikke den personen jeg beskriver. Noe som fungerte for meg i fjor, var at det ikke var så jævla viktig for meg lenger. Da jeg drev og satsa, og syklet verdenscup og den greia der, da var det dette som definerte meg.
- "Man tar med seg sitt fag", sier psykologen. Jeg er noe mer enn det, noe mer enn mitt siste resultat. Som psykolog blir det litt til at man analyserer seg selv også, og jeg har sett at de beste i verden klarer å slappe av samtidig som de er skjerpet. Noen skjønner det selv om de fortsatt er på topp, at de ikke bare defineres av resultatene. Jeg var nok mer min egen verste fiende til tider. Jeg kunne bli veldig skuffa når jeg gjorde det dårlig. Jeg ble for stressa på å prestere. Det er dette jeg driver med, så nå må jeg få det til ble drivkraften, og da ble det for mye press.
Nå er jeg en psykolog som driver med litt sykling. Det har fått ting i perspektiv for meg. Jeg sykler fordi jeg liker det. Og så får jeg se hva det holder til. Rent sykkelmessig er det å være på utforsykkelen som jeg tror vi nordmenn får gjort for lite av. Mest på grunn av klimaet. Det er alfa og omega. Ungdommen må sitte på utforsykkelen hele tiden for å få inn teknikken og motet. Det kan ta deg så langt, men så kommer psykebiten om å være avslappet, men skjerpa, om å ville prestere, men ikke deppe når det ikke går. De som er best er jo rene toppidrettsutøvere med alt det betyr av fysikk, men jeg ble også slått av tynne, 16 år gamle briter og feite, 30 år gamle amerikanere. De slo meg fordi de var råere enn meg på sykkel, ikke fordi de var i bedre form.
Er det håp for norsk utforsykling internasjonalt?– Jeg tror det er håp for norsk utforsykling. For første gang har vi en generasjon av syklister som har vokst opp som utforsyklister. Vi får høyere deltagerantall i rittene nå. Jeg har hatt det veldig komfortabelt, men nå begynner det å spisse seg til her hjemme også. Jeg ble topp tre hvis jeg ikke gjorde noe galt. Sånn som vi begynner å få det nå, så blir det mye tøffere. Da får vi et miljø der syklistene vil pushe hverandre til å yte bedre. Har du vært skuffa over det norske nivået
- Jeg er litt skuffa over at det ikke var flere som syklet fortere enn meg i fjor. Først og fremst er det syklistene sjøl som står for fremgangen, men at Forbundet er på banen og legger til rette for juniorsamlinger, det vil klart bidra. Det sørger for at de som skal ta steget ut, får litt struktur.
Emil Carlson stiller i Terrengsykkelrittet i morgen, men vil ikke gå med på at han er en favoritt til utforprisen.
– Det er ikke bratt og hårete nok til at ikke de dyktige XC-syklistene kjører fort, i tillegg til at de tråkker hardt på de flatere partiene.
Til slutt
– Jeg vil gjerne takke alle som har hjulpet og sponset meg underveis – og til Ingeborg som har holdt ut i åtte år.
