VERDENSMESTER
Det er 2 dager siden jeg ble verdensmester i maraton og det virker fortsatt litt uvirkelig. Gledestårene spratt lenge før jeg nådde målstreken og var en smule omtåket da jeg gikk av sykkelen med et øredøvende leven rundt meg. Samme tid i fjor satt jeg hjemme og maktet så vidt å ta meg en spasertur bort til matbutikken. Det ligger mange timer hardt arbeid bak det vi presterte på lørdag og nettopp derfor smakte denne VM tittelen så vanvittig ”HERLIGT”.
De første dagene etter VM XC, 2 uker i forkant av maratonmesterskapet, var kropp og bein bra slitne, så vi måtte ta noen rolige dager for å hente oss 100% igjen. Vi reiste direkte fra Commezzadura (VM XC) til Villabassa, byen hvor VM maraton hadde start og mål, for å få nok tid til å kjøre gjennom løypen uten å slite oss ut i forkant. Dermed kunne vi dele opp traseen, kjøre enkelte av de mer flate partiene på rolige treningsdager, mens hardere treningsdager innehold de tøffeste klatringene.
KJEKK VM LØYPE
Damene kjørte en stor runde på 89 kilometer med nærmere 3000 høydemeter totalt, mens herrene måtte gjennom 119,9 kilometer. Som forventet, så var feltet samlet inn i første bakke etter de første 10 kilometerne i lettkupert terreng, både med asfalt, grus og skogstier. Sabine Spitz tok straks føringen og styrte tempoet helt til toppen, og da var det bare finske Pia og jeg som fortsatt satt med. En bakke med jevn stigning på hele 14% skiller vanligvis raskt de beste fra de nest beste.
På neste flate inn mot første fjell var vi fire jenter som rullerte uten altfor store anstrengelser. Jeg satte meg foran og kjørte mitt tempo da bakken startet. Da var vi blitt en gruppe på totalt sju jenter. Jeg hadde kjørt denne klatringen en gang på trening helgen før og visste at det ville ta nærmere 40 minutter til toppen. Jeg kjørte helt på grensen til hva jeg klarte og fikk etter hvert noen meter til Sabine og Pia. På toppen ledet jeg med 35 sekunder. Kjørte rimelig på grensen i utforkjøringen og tok ytterlige sekunder ned til neste langing.
Deretter fulgte et parti med mer variert terreng. Jeg håpet at også de jentene som jaget bak meg kjørte alene, men det viste seg ikke å være tilfelle. Sabine hadde sluppet seg ned til Pia, slik at de kunne kjøre sammen for å hente meg. Ved tredje langingssone hadde jeg vel 3 minutter forsprang. Utforkjøringene ned til denne mat- stasjonen hadde vi trent flere ganger på, og det gav uttelling.
KRISE PÅ SISTE FJELLTOPP
Inn i siste fjell ble jeg klokken inn til en ledelse på 3 minutter og 15 sekunder. Min offensive kjøring og tøffe satsing opp første fjell var på det tidspunktet godt merkbart i beina og jeg visste det kom til å bli en kamp med meg selv å komme meg til toppen uten å bli innhentet. Etter vel 45 minutter opp i bakken begynte jeg å kjenne prikking i beina og armene, og det lover vanligvis ikke bra.
Jeg hadde så langt vært veldig flink til å fylle på med både væske og mat, men tydeligvis ikke nok. Det er ikke lett å svelge verken fast eller flytende føde når en er så sliten som jeg var bare noen kilometer før bakketoppen, men jeg fikk ned en PowerBar-gel til, samt en halv energibar, og det ble avgjørende for siste del av rittet.
Jeg hadde ikke anelse om hvilken avstand det var snakk om bakover til Sabine og Pia idet jeg startet utforkjøringen. Noen kilometer nedi bakken fikk jeg en grøssende oppdatering på den uvitenheten. I en lang u-sving på et åpent og oversiktelig parti av løypen ser jeg damene bak meg og det kunne da ikke være snakk om mer enn 10-15 sekunders forsprang. Med andre ord så hadde jeg kjørt hele 3 minutter saktere enn de to etterfølgerne, selv om jeg hadde kjørt det kropp og bein klarte. Jeg trengte mer tid for å kunne klare å holde fra inn i siste asfaltbakke, så eneste mulighet var å kjøre litt over grensen ned utforkjøringen som alle tre befant seg i.
BJØRNDALEN LANGS LØYPA
Jeg fikk meg en flaske cola i bunn av bakken og den gikk ned på høykant. Kenneth sprang ved siden av meg noen hundre meter og instruerte litt, terpet på å holde fokus på arbeidsoppgaver i den situasjonen jeg befant meg i, og jeg forsøkte å tenke minst mulig på hvor stive beina føltes ut. Jeg fikk vite at Ole Einar Bjørndalen stod lenger oppe i bakken og ventet på meg.
Ole Einar sprang ved siden av meg i det bratteste partiet og det gav selvsagt fantomkrefter opp siste kilometer til toppen. Jeg får et glimt av Sabine i det jeg runder kulen og da vet jeg at det er mulig å vinne dersom jeg kjører maks de siste 30 minuttene som gjenstår. Siste gang jeg får et glimt av Sabine er på en liten høyde før unnabakken ned til mål. Bratt utfor på stier som jeg hadde trent på, ble en fryd å kjøre denne dagen. Jeg tok igjen begge motorsyklene og måtte virkelig bremse opp og formelig brøle dem ut av løypen.
GODE FORBEREDELSER GAV GULL
Jeg våget ikke å skikke meg over skulderen igjen før på oppløpet bare noen hundre meter før målstreken. Da flommet tårene og den slitne kroppen kjentes plutselig svært så fornøyd og godt ut igjen. Med de utallige fans som vi har i Italia så ble det en fantastisk jubel og velkomsthilsen i målområdet. Det ble klemming av både kjente og ukjente de første minuttene etter målgang uten at Kenneth dukket opp.
Kenneth nådde ikke tilbake fra siste langing og han hadde mer eller mindre gjort seg fortrolig med tanke på at det ble bronsemedalje denne dagen. Det han hadde sett av meg opp den asfaltbakken hvor han stod, en Gunn-Rita som ikke responderte på det han sa, tråkket var uten kraft og det gikk seint. Men han fikk aldri se når energien fra gelen, colaen og PowerBaren begynte å virke, samt den mentale virkningen det hadde å ha en mange ganger olympisk mester løpe ved siden og heie med opp siste klatring.
”DAGENS KOMMENTAR”
Resultatet fikk Kenneth vite på telefon fra vår personlige manager, Roar, som da allerede hadde grenet sine gledestårer i målområdet. Første kommentar fra Kenneth var da, ” F…Roar, kødde du med meg nå? Dette må du sjekka.”
Kenneth kom seg inn til målområdet noen minutter senere og vi fikk gitt hverandre en slags sjokkartet seiersklem. Jeg må ha kjørt styggfort ned siste utforkjøring for jeg vant med 1 minutt og 40 sekund. Sabine tok sølvet og Pia fikk en bronsemedalje.
Vi hadde aldri vunnet vårt 8. VM gull uten de forberedelsene som ble gjort de siste 10 dagene opp mot mesterskapet. Trene akkurat passe på løypen, terpe litt ekstra på partier som vi mente kunne bli avgjørende og legge en detaljert taktikk som vi hadde tro på.
TAKK FOR HJELPEN
Det ble en uforglemmelig og fantastisk dag på mange måter og med en betydning som vi knapt aner hva innebærer nå 2 dager i etterkant. Det siste kan vi kanskje skrive mer om etter sesongslutt! Det som er sikkert er at vi alle trengte denne seieren. Multivan Merida laget trengte dette, sponsorene til laget, støtteapparat fortjente dette gullet, våre personlige sponsorer eier en bit av medaljen, Olympiatoppen og NCF, våre støttespillere og familie har alle bidratt på sin måte for at dette ble en realitet. TUSEN TAKK TIL DERE ALLE!
Om 1 uke reiser vi til Canada hvor vi skal kjøre 2 verdenscup ritt som siste oppkjøring til Beijing. Ønsker alle en herlig sykkeltur både i dag og i morgen!Sykkelhilsen fra Gunn-Rita og KennethMultivan Merida Biking Team www.gunnrita.com
