Gunn-Rita slår tilbake

Sannheten om «stillstanden» i internasjonal terrengsykling

Hvordan er egentlig tilstanden i internasjonal terrengsykling per i dag? Jeg har vært profesjonell terrengsyklist i 8 år nå og er den eneste fra Norge som har deltatt i samtlige verdenscupritt og mesterskap gjennom de siste 2 sesongene.

Jeg viser til artikkelen som stod på trykk i Stavanger Aftenblad tirsdag 15. juli med en heading som sa, «Stillstand i internasjonal terrengsykling». Hensikten med mitt leserinnlegg er å få presentert fakta i denne saken og dermed også få informert interesserte lesere hva som egentlig er sannheten om internasjonal terrengsykling. Artikkelen som jeg referer til er skrevet av journalist Sindre Bø.

Svært døgnvill

Jeg har vært hjemme i vel et døgn og sliter som vanlig med tidsforskjell og alle de komplikasjoner som følger med det. Har sovet 4 timer midt på dagen i dag og var ute og syklet klokken 2300 i kveld. Nå er klokken snart 3 på natten og jeg sitter her og koser meg med litt rødvin og mange ulike og spennende bokstaver og ord på min kjære pc-venn.

Noe av det første jeg gjør etter mange uker på reisefot uten norske medier og norsk generelt, er å lese aviser. Etter så mange flotte opplevelser og nye erfaringer på terrengsykkelen, var den en trist sak å få presentert «stillstanden i internasjonal terrengsykling». Jeg vil gjerne først av alt understreke at dette ikke er en forsvarstale for egne resultater, men heller en rettelse på hva som egentlig er sannheten om internasjonal terrengsykling i dag.

Pengemangel

Det kommer helt klart frem i artikkelen at terrengsykling sliter og at det er trange økonomiske tider for sporten. Det vil jeg til dels si meg enig i. Idretten mangler penger men hvilken idrett gjør ikke det i dag? Pengestøtte hos sponsorer sittet mye lengre inne i dag enn for 5 år tilbake og det merker de fleste andre idretter også.

Mulige sponsorer er ikke lenger bare ute etter en logo på en trøye som vinner mange konkurranser. De vil ha personlig kontakt med utøveren og det skal «kjennes» i hele bedriften at vedkommende er på samme lag som sponsoren. Dersom en ikke kan tilby en slik sponsorpakke så blir det heller ikke penger i kassen til de ulike profflagene.

En annen viktig faktor når det gjelder pengemangel, er at mange sykkelmerker er slått sammen til internasjonale konsern og det vil da igjen si at konkurransen seg imellom ikke er den samme som for noen år tilbake. Det blir da færre sykkelmerker som spytter mye penger inn i profflagene og det får selvsagt konsekvenser i antall profflag.

Den nye utviklingen er at ikke relaterte sykkel-sponsorer går inn som hovedsponsorer og det vil jeg kalle en positiv utvikling for sporten. Eksempler som Siemens Cannondale, Team Mobile, Trek Volswagen og det er stor sannsynlighet for at VW Multivan blir Team Merida sin tittelsponsor for sesong 2004.

Mer kniving - høyere nivå

Mangel på penger og da også færre ryttere på hvert enkelt profflag vil si at det blir mer kniving om plassene og kontraktene. Det er ikke lenger bra nok å bli topp 10 i verdenscupen for å få et godt tilbud. En kan heller ikke leve på en god plassering som går 5 år tilbake i tid. Sponsorene forventer at de som kjører profesjonelt kan hevde seg helt i toppen og om det ikke er tilfelle så vil andre og bedre ryttere ta over. Det er noe som er med på å presse og heve nivået i internasjonal terrengsykling.

Det er nærmest utrolig at det stilles spørsmålstegn ved om internasjonal terrengsykling er på vikende front som toppidrett. Olav Nybø, leder i sportslig komité for terrengsykling Norges Cykleforbund, svarer i artikkelen at sporten er inne i en stillstand. Da vil jeg bare si at slike uttalelser burde først komme etter at en har vært tilstede og sett hva som egentlig skjer ute i fronten. Det blir blant annet satset mer på rene damelag enn noen gang før i internasjonal terrengsykling, Eurosport viser igjen terrengsykling på tv, det er satt opp 7 verdenscupritt for 2004 mot 5 ritt i år, det arrangeres offisielt EM og VM i Maraton for første gang i år, det er egen verdenscup for maratondistanse, det er egen Europacup XC og de fleste E1 ritt har høy status med gode pengepremier og startpenger for de aller beste og samler toppene av europeiske ryttere til start.

I siste verdenscup i Vancouver, helt på vestkysten av Canada, var vi over 100 damer på startstreken fra nærmere 30 forskjellige nasjoner. Hver rytter, hvert profflag og hver nasjon satser alt på å få sin sine ryttere kvalifisert til OL i Athen neste sommer. Slike ting er helt klart med på å heve nivået, samt å utvikle sporten.

Negativ Rune Høydahl

Rune Høydal, som var stor stjerne i internasjonal terrengsykling gjennom flere år på 90 tallet, uttaler at verdenscupen er blitt mindre morsom de siste årene. Selv satser han mer på maratondistanser nå og mener at verdenscupen har fått seg en knekk de siste årene. Kan det hende at vedkommende ikke er god nok til å få seg en bra nok proffkontrakt i dag fordi konkurransen og nivået er så høyt? Han sier i artikkelen at det er flere profiler, spesielt på kvinnesiden, som er borte. Jeg vet bare om en dame og det er italienske Paola Pezzo.

Tilfellet er at de store stjernene gjør det fortsatt meget bra den dag i dag, men kampen om topp 5 i verdenscupen er mye tøffere enn det var da jeg startet i 1995. Den gang var det stort sett 5 damer som var i stand til å vinne en verdenscup. I dag er det 15 potensielle kandidater på kvinnesiden som kan ta en paleplassering. Vi har flere eksempler på at unge ryttere som er i begynnelsen av 20 årene som i enkelt ritt kjemper helt i toppen. Det taler for seg at sporten er i utvikling samtidlig som at de erfarne stjernene i terrengsykling fortsatt vet hvordan en kan bli best og samtidig drive med en idrett som gir inntekt og en trivelig tilværelse.

Frisk som en fisk

Jeg kunne fortsatt noen flere linjer her med å understreke at internasjonal terrengsykling verken er stillestående eller skjedelig, men det er snart morgen og da er det leggetid for en døgnforvirret flue som meg. Det siste jeg vil kommentere i denne sammenheng er bemerkningen som journalisten, Sindre Bø, kommer med. Det er helt utrolig at en avis som Stavanger Aftenblad som stort sett bare skriver om terrengsykling når de har tid og mulighet og følger ellers veldig lite med, skriver indirekte at jeg muligens blir eneste norske utøver for terrengsykling i OL i Athen, men kun om helsa holder!

Jeg velger å svare et slikt utsagt på en profesjonell måte i stedet for å ta det som et personlig angrep. Kan det tenkes at nivået i internasjonal terrengsykling er så høyt at en må tørre å ta litt sjanser for å nå helt til topps?!

Ellers så vet jeg fra min journalistiske utdanning og erfaring at en slik artikkel var på sin plass den dagen jeg kom hjem etter flere uker med suverene resultater, men da er det også på sin plass å gjøre litt forventet forarbeid slik at sannheten kommer frem. Kanskje det hadde vært en ide å spørre meg eller Kenneth om hvorfor vi er blitt så mye bedre i år enn noen gang før?

Sykkelhilsen fra Gunn-Rita Dahle