– Hva er det jeg driver med?

Alice Grindheim ble nummer tre i den norske 80/20-serien sammenlagt i 2017, og debuterte i Enduro World Series i Finale Ligure i Italia høsten 2016. Oppturene har gitt mersmak og motivasjon til å satse hardere. Alice blogger om enduro på Terrengsykkel.no.

– Hvorfor gjør jeg dette mot meg selv? 

Det spør jeg meg selv på nesten hvert eneste ritt jeg deltar. Spesielt når regnet pøser ned, løypene er en stor gjørmepytt, og jeg uansett feiger ut på hver eneste glatt rot. Likevel fortsetter jeg å konkurrere, og jeg oppmuntrer andre til å gjøre det samme. Hvorfor?

Da jeg syklet Enduro World Series i Irland i mai, var det kun en tanke som holdt meg gående under rittet: bare en etappe til, så gir jeg meg. Dette sa jeg til meg selv etter hver etappe. Jeg var nærmest på gråten. Først og fremst fordi jeg tenkte at dette var mitt siste ritt, og at jeg kom til å savne miljøet. Heldigvis klarte Annette (Røssum Bastnes) og Hilde (Sangesland Strædet), som også deltok, å oppmuntre meg til å fullføre rittet. Jeg var tross alt ikke den eneste som hadde det kjipt. Vi tenkte vel alle det samme: la oss bare få dette overstått.

Solskinnsrytter? Njæææ….
Da jeg kom hjem fra Irland, var jeg fast bestemt på at fra neste sesong skulle jeg bare sykle ritt i bra vær. Nå som sesongen er over, har jeg endret mening. Det er fordi jeg først nå ser hvor mye jeg har utviklet meg med disse gjørmerittene.

Les også Alices tidligere blogginnlegg
Blogg 1: Slik ble jeg endurosyklist
Blogg 2: Vinteren er bedre i Syden  
Blogg 3: For flaut å prøve?   

Når det er glatt og gjørmete er du helt avhengig av riktig bremseteknikk og det å tørre å slippe opp. Du kan ikke gjøre noe halvveis eller tvile på deg selv. Da blir du straffet med en gang. Det er nettopp derfor jeg alltid har mislikt gjørme og glatte røtter. Jeg liker å bygge meg opp sakte og trygt, steg for steg. Jeg skal føle at jeg har kontroll, og liker ikke å bare kaste meg ut i noe risikofylt. På ritt har du derimot ikke noe valg, dersom du vil gjøre det bra. Og det har jeg og hodet mitt godt av.

Mestring som drivkraft
Det er mestringsfølelsen jeg får fra syklingen som er drivkraften min. Ingenting gir meg mer mestringsfølelse enn å sykle ritt.

I det siste har jeg lært at denne mestringsfølelsen ikke alltid dukker opp der og da, og at dette virkelig kan tukle med motivasjonen din. Hvorfor gidde å sykle ritt når det ikke var gøy og du ikke fikk noe ut av det(med engang) liksom?

I sommer hadde jeg en uke med sykling i Alpene. En hel uke, fy søren så flink jeg kommer til å bli på å sykle i bratt terreng, tenkte jeg. Endelig skulle jeg få tid til å lære meg switchbacks. Når jeg kom hjem fra alpene satt jeg derimot igjen med en litt uventet følelse. Den store mestringsfølelsen jeg hadde håpet på, den var ikke der. Jeg hadde ingen "episke" øyeblikk å skryte av. For å ikke snakke om at jeg nærmest konstant syklet med låste bremser i de bratte partiene.

Den mestringsfølelsen jeg ikke fikk da, vil jeg derimot oppleve senere, bare enda sterkere. Den kommer neste gang jeg sykler ett bratt heng og opplever at dette er "barnemat" i forhold til deg jeg syklet for eksempel i Alpene. For meg er det den beste mestringsfølelsen: Når noe som før var skummelt og vanskelig ikke lengre er det. Da snakker vi ikke lenger om flaks.

Les også: – Jeg går alltid inn for å vinne 

Så kommer jeg til å delta i gjørmeritt neste år? Ja, jeg må vel det. For jeg har ganske så mye mestringsfølelse å innkassere etter Red Bull Fox Hunt. Etter å ha syklet gjennom Fox Hunt løypen med bakhjulet låst av tykk gjørme, bør vel et gjørmete og glatt 80/20-ritt gå ganske så greit, tenker jeg.

Les også: – Jeg bare fløy nedover, alt satt så perfekt 

Alice Grindheim med en neve gjørme fra sykkelen etter Red Bull Fox Hunt første helga i oktober. Foto: Privat