Jenny Rissveds

«Tack för förfrågan. Jenny måste tyvärr tacka nej till medverkan i en intervju för tillfället.»

Den knappe mailen kommer som en iskald bøtte vann inn i Terrengsykkels redaksjon. Jenny Rissveds er øverst på Terrengsykkels ønskeliste for portrettintervju. Vi skjønner selvsagt at en nybakt OL-mester sikkert får mange henvendelser. Men på et eller annet tidspunkt må hun vel kunne sette av en time?  En tur til Falun kan vi ta på kort varsel. Det ser ikke slik ut. Svaret er like kontant.

«Hon är utomlands för tillfälllet och kommer hem några dagar över jul men har en del andra åtaganden då och sedan åker hon utomlands igen i början av Januari. Så tyvärr går det inte.»

Åpningen kommer ikke før vi får invitasjon fra Scotts-SRAM, Jennys profflag, som slår sammen laglansering og treningsleir i Stellenbosch i Sør-Afrika. Etter å ha flydd over to kontinenter sitter hun endelig der, i sofaen etter en kort treningstur i varmen. 

– Det er litt annerledes enn Falun midt på vinteren. Det er godt å slippe å kle seg i varme klær og bli skitten etter hver treningstur, sier Jenny Rissveds. 

Hun virker avslappet og selvsikker. Neste utfordring er å sykle etapperittet Cape Epic sammen med teamsjef Thomas Frischnecht. 

– Hvordan var det å komme tilbake til Sverige som OL-vinner?

– Det var en merkelig følelse. Da jeg landet på Arlanda nord for Stockholm hadde det ikke gått opp for meg. Det traff allmenheten mye raskere enn meg. Det var mye folk og media på flyplassen, noe som var en helt ny opplevelse for meg. For meg var det som hvilken som helst annen gang jeg har kommet hjem fra konkurranse. Jeg reiste hjem sammen med flere andre fra OL-troppen, foreldrene mine var der for å møte opp, og all presse og mennesker som ville feire meg. Det ble en stor og rar greie av det synes jeg, kanskje fordi jeg overhodet ikke er vant med slike ting. Jeg tok det ikke helt inn over meg, sier hun. 

Da hypen hadde lagt seg og Jenny kom hjem til barndomshjemmet i Stenslund i Falun, begynte alt å synke inn, og hun forstod hva hun hadde gjort. Men til tross for at det nå er snart et år siden Rio-OL, virker det fortsatt som hun har vanskelig for å begripe det. 

– Et OL-gull treffer det svenske folket så fort det skjer, uansett hva slags sport det er snakk om. OL er så ladet og stort, på et merkelig vis. Det spiller ingen rolle om folk er interesserte i sporten – vinner man OL, engasjerer folket seg og kjenner stolthet. For meg blir det også en lystig følelse fordi terrengsykling er en sport som folk vanligvis ikke bryr seg om. Når jeg har vunnet verdenscup eller VM tidligere, har det knapt blitt nevnt av media. Nå ble det en hype som jeg aldri hadde kunnet forestille meg. Men misforstå meg rett, det er jo også kult å bli lagt merke til. Det har bare blitt litt mye på en gang. 

Som Gunn-Rita Dahle Flesjå opplevde 12 år tidligere, ble Jenny Rissveds en av sitt lands store idrettsheltinner. 

– Jeg har fått en annen bekreftelse som idrettsutøver etter OL-gullet. Det er morsomt at prestasjonen min har hatt en sånn effekt, fremfor alt for terrengsykling som idrettsgren. Etter OL har interessen for terrengsykling eksplodert i Sverige, og det er ekstra kult at så mange jenter og damer har blitt interesserte. Jeg har fått masse brev fra jenter og mødre som skriver at jeg har inspirert dem til å begynne å sykle. Flere har skrevet at de ikke har turt å prøve før, fordi de har trodd det er farlig, men at jeg nå har vist veien. 

Sist høst ble hun ble nominert til Bragdguldet, Årets Kvinnelige Idrettsutøver, og Jerringpriset, der det svenske folket stemmer fram sin favoritt blant idrettspersonligheter. Hun vant ingen av prisene, men fikk tittelen «Årets prestasjon» på Idrettsgallaen. 

– Det ble jeg veldig glad for! Det er en jury som tar fram de nominerte, og jeg vant i konkurranse mot golferen Henrik Stensson og svømmeren Sarah Sjöström. Det var uventet og veldig hyggelig. 

Samtidig som Jenny synes det er morro med oppmerksomheten, stikker hun ikke under en stol at det også har vært krevende å tilpasse seg den nye hverdagen. 

– Etter OL har jeg vært litt splittet. Alt rundt meg har forandret seg, selv om jeg helst ikke vil at noe skal forandres. Jeg jobber med meg selv og tankene rundt det her, og det er krevende. Alt har jo forandret seg på grunn av en prestasjon som nådde veldig mange. Det kommer aldri til å bli glemt, så jeg må lære meg å håndtere det i stedet for å forsøke å late som om ting er som før. 

– Kom det som en overraskelse på deg at du vant OL?

– Nei, men jeg våget ikke tenke i sånne baner før rittet. Jeg vant et verdenscupritt rett før OL, og var på podiet i alle verdenscuprittene den sesongen. Det var en jevnt god sesong, jeg visste at jeg hadde kapasitet for et bra resultat, men jeg våget aldri å tenke at jeg skulle dra til Rio og vinne. 

Det var mange som hevet øyenbrynene når Jenny Rissveds gjorde gode resultater i verdenscupen i terrengsykling i begynnelsen av 2016-sesongen. At den unge svensken var et stort talent var det mange som visste, men at hun skulle begynne å levere pallplasser i sitt første år i seniorklassen i verdenscupen var mer uventet. Parallelt med verdenscupen konkurrerte hun mer enn noensinne for å samle tilstrekkelig med UCI-poeng for å kvalifisere seg til OL. Sverige hadde så lav ranking før OL-sesongen at den eneste sjansen for Jenny å få en OL-plass, var å reise rundt på alt i fra ritt i den danske SRAM-ligaen, til verdenscupritt for å samle UCI-poeng. Det var først da hun sikret seieren i Albstadt i Tyskland at det ble sikkert at hun skulle få dra til Rio. 

Tross det intensive skjemaet lyktes hun med å holde hodet kaldt og være best når det gjaldt, også i de store konkurransene. I juli samlet verdenscupsyklistene seg i sveitsiske Lenzerheide, og da slo Jenny til med sin første seier i verdenscupen. Da deltok hun på dispensasjon i eliteklassen, siden hun egentlig var U23-rytter. Noen uker tidligere, hadde hun allerede kapret verdensmestertrøyen i U23-klassen. På startstreken i OL stilte hun også på dispensasjon, og med en klar outsiderrolle mot mer meritterte ryttere med lang mesterskapserfaring. 

Oppladningen til OL var ikke ideell. På trening, bare tre dager før rittet, skadet Jenny seg stygt og måtte sy ti sting. Da hun stod på startstreken, var hun yngst blandt de 29 startende. 

Allerede tidlig på andre runde, etter bare ti minutter sykling, mistet Jenny kjedet. Hun beskriver hvordan hun giret ned kraftig ved et bratt steinparti, og kjedet låste seg. Da lå hun som nummer tre, og mange passerte henne. Men hun fikset problemet hurtig, og var på sykkelen igjen.

– Min første tanke var at nå er det kjørt, men så innstilte jeg meg på å beholde roen og plukke fram det jeg har lært meg. Det viktigste i et sånt tilfelle er å disponere kreftene på et smart vis, og ikke stresse, da brenner man fort av kruttet og risikoen for en ny feil blir større. 

Jenny gjorde ingen flere feil. Med tre runder igjen, var det bare tre syklister igjen i teten. Wloszczowska, Jenny og sveitseren Jolanda Neff. Tidlig på tredje runde måtte Neff gi slipp på sin topplassering, og det ble klart at kampen om gullet kom til å stå mellom Jenny og Wloszczowska. Jenny hadde en helt annen frekvens i klatringene, og brukte all erfaring hun hadde opparbeidet seg gjennom trening med Nino Schurter, som er viden kjent for sin eksepsjonelle teknikk på sykkelen. 

– Jeg la merke til at Maja hadde et lite problem med et teknisk parti oppover, hun mistet flyten på et sted, og fikk ikke med seg farten. Der la jeg inn et angrep på siste runde, og luken ble stor umiddelbart. Jeg merket at hun virket sliten, og da gjenstod det bare å holde seg på hjul til mål. 

xx-åringen virket ikke preget verken av mesterskapsnerver eller respekt for de mer garvede konkurrentene. 

– Mange spør meg om det er spesielt med OL, men selve rittet er som alle andre ritt vi sykler. Det er den samme fyren som står med sperrebåndet, de samme syklistene på startstreken, og løypa er hvilken som helst. Derfor er jeg vant med alt, og var ganske avslappet før start, forteller Jenny om OL-opplevelsen.

Jenny lærte seg å sykle da hun var fire, og begynte å sykle terrengsykkel da hun var sju. Hennes far Thomas, og storebror Joakim var allerede aktive i den lokale sykkelklubben Falu CK. Hun ble med på én trening og kjørte sin første konkurranse allerede uken etter, på sin første sykkel som foreldrene måtte finne seg i å fjerne støttehjulene fra – den skulle ligne på en ordentlig terrengsykkel. 

Akkurat familien er veldig viktig for Jenny. Mamma Anna-Karin, pappa Thomas og storebror Joakim, som er to år eldre, har vært veldig viktige personer for utviklingen hennes.

– Uten deres støtte hadde jeg ikke vært der jeg er i dag, det er ikke noe snakk om annet. 

Joakim har reist med meg en hel del de siste årene og det har forsterket vårt relasjon. Han har støttet veldig mye, ikke minst rett før OL når jeg hadde en veldig hektisk periode. Han har alltid vært et forbilde for meg. Han har inspirert meg på mange plan, og jeg har alltid forsøkt å etterligne han på ulike vis. Jeg begynte med terrengsykling fordi han gjorde det. 

Etter noen år begynte Jenny også med landeveissykling, og syklet de to grenene parallelt i mange år. Hun hanket inn gullmedaljer i det svenske mesterskapet i begge grenene. Da hun var 16 år, hadde hun allerede 23 svenske mesterskapsgull i premieskapet. Som 18-åring kom hun til et veiskille, og bestemte seg for å satse helhjertet på terrengsykling. 

– Alt ble litt mer seriøst og større. Jeg hadde kommet opp på landslagsnivå, og det var på tide å velge noe. Jeg ville bli best, og kunne ikke lenger leve opp til mine egne krav hvis jeg skulle sykle begge deler, det ble for tøft, forteller hun. 

Valget og satsingen ga fort resultater. I 2012 begynte hun å sykle verdenscup i sprint. Det var under en av disse konkurransene, i franske La Bresse hvor sjefen for Scotts profflag Thomas Frischneckt så 17 år gamle Jenny sykle for første gang.  Han ble imponert over hvordan den da 18-årige Jenny hevdet seg mot de eldre og mer rutinerte jentene i rittet, og begynte å følge med på henne. I forbindelse med verdenscupfinalen på høsten samme år, tilbød han Jenny en mulighet til å bli gjestesyklist på Scotts Swiss Power Team, noe som ble startskuddet på hennes profesjonelle karriere. 

Det påfølgende året kjørte hun U23-verdenscupen og samlet seg nyttig internasjonal erfaring, samtidig som hun ble kjent med Nino Schurter og de andre rytterne i Scott-laget. Mest av alt, ble hun en riktig god venn med mannen som har blitt hennes mentor, teamsjefen Thomas Frischneckt. 

Sveitseren Frischi er en av terrengsykkelsportens virkelige legender. Hans drøyt 15 år lange proffkarriere inneholder alt i fra verdensmestertitler til OL-sølv i Atlanta i 1996. Siden han parkerte rittsykkelen for snart ti år siden, har han drevet Scotts profflag, som er verdens beste rundbanelag med 14 verdensmestertitler, fire olympiske medaljer og 33 verdenscupseire. Frischi har hatt en stor del i Jennys utvikling, og har lært henne å kjenne de siste årene. 

For to år siden målte Jenny oksygenopptaket på Högskolan i Dalarna, på idrettslaboratoriumet. Jenny noterte et maksimalt oksygenopptak på 75 ml/kg/min. Aldri tidligere har en kvinnelig idrettsutøver i Sverige hatt et bedre resultat, og den eneste som har vært i nærheten av Jennys resultat, er Charlotte Kalla, en av verdens beste langrennsutøvere. Jenny selv virker ikke å bry seg mye om dette, men selvsagt er hennes utrolige fysikk en av forklaringene på de utrolige prestasjonene de siste årene. I kombinasjon med stort talent, hardt arbeid og rette forutsetninger har dette vært byggesteinene som har gjort veien til OL-gullet mulig. 

– Jeg hadde en trygg oppvekst og bra støtte hjemmefra. Senere, da jeg kom med på Scott-laget, så ble det nok en fantastisk plattform og det ga meg helt andre forutsetninger for å konkurrere og trene på høyeste internasjonale nivå. Det er veldig bra mennesker i laget, både idrettsmessig men også på det personlige planet. Vi er som en liten familie ettersom vi tilbringer så mye tid sammen og den tryggheten er så viktig for meg. Så handler det så klart om meg selv, når alt kommer til stykket er det jo jeg som skal prestere på sykkelen. Mine styrker er at jeg er sta og at jeg sjelden gir opp, det har hjulpet meg mye på vegen, sier Jenny.

Da Jenny var 17 år, krasjet hun under junior-EM i landevei. Hun ramlet utfor en kant i en serpentinsving i Italia. Heldigvis fikk hun tak i et tre og klarte å holde seg fast like ved et stup. Smellen mot treet ble så hard at hun etterpå ikke kunne holde oppe hodet. I en drøy måned kunne hun ikke sette seg opp i sengen uten hjelp. Krasjen satte dype sår mentalt, og for å ta seg ut av tankesettet begynte hun å jobbe med den mentale treneren Rune Gustafsson, som hun fortsatt jobber med. 

– Han er en viktig person bak mine prestasjoner på sykkelen. Vi har kontakt flere ganger i uken, mest på telefon og uansett om det er en bra periode eller om det er litt tyngre. Jeg tror det er viktig å avdramatisere den mentale biten. Det er litt tabubelagt, for eksempel som at man går til psykolog og at det er noe man liksom skal holde for seg selv. Det er litt synd, for det kunne vært bra om det oftere kunne skje i forebyggende øyemed, og ikke når det er for sent. Det er viktig å prate om dette. Mange idrettsutøvere kunne hatt bra av å jobbe med en mental trener. 

– Det snakkes ikke så mye om det når det kommer til idrett, i stedet er det alltid fokus på å trene hardest og prestere best. Den mentale treningen er kjempeviktig, ikke minst når det handler om noe uforutsett og planen du har lagt går skeis. Da handler det ikke om hvor mange timer jeg har trent på å sykle, men hvordan man kan vri de negative tankene så man innstiller seg på at man er på rett vei og kan vinne, selv om det kjennes ut som om bein og armer skal ramle av. 

Jenny er aktiv på Instagram nesten hver dag, og har rett under 100 000 følgere. Hun legger ned ganske mye tid på innleggene, både fordi hun liker det, men også fordi mange av sponsorene ser det som en viktig kanal. Hun poster for det mest sykkelbilder, men også mer private bilder.

– Instagram er mest en artig greie og der kan jeg dele av livet mitt til de som følger meg. Det er også en del av jobben min, siden sponsorer kan bruke min plattform som reklameplass og det er en måte for meg å gi tilbake til dem på. Jeg synes likevel det er viktig at slike sponsorbilder ikke tar helt over, og at jeg får sette mitt preg på kontoen. Flere i familien min har en interesse for bilder, så jeg synes det er interessant å eksperimentere med filter og farger der. 

– Tidligere hadde jeg en blogg og skrev åpent der, men ettersom hvem som helst kunne kommentere innleggene sluttet jeg å skrive for å slippe styret, og fokusere på syklingen. Jeg visste at det skulle bli en intensiv sesong før OL, og jeg behøvde å ha full fokus på trening, konkurranser og ikke noe annet. Media vinklet dette til at jeg har stengt den på grunn av trakassering, men det stemmer ikke. Bloggen finnes, men jeg er ikke aktiv nå. 

– Det finnes mange mennesker som gjemmer seg bak et tastatur og skriver utrivelige saker på internett. Visst har jeg lagt merke til kommentarer om kroppen min og utseendet mitt, spesielt på Instagram. Det er ekkelt med kommentarer som sier at  «det er kult at en så søt jente også kan sykle». Jeg forstår ikke hva de tenker, men jeg forsøker å ikke kaste bort energi på det. Jeg beundrer dem som gjør noe for å stoppe slik trakassering, det skal ikke skje, men for meg er det lettest å bare ignorere og ikke grave meg ned i det. 

For utenforstående har fortsatt landeveissykling en høyere status enn terrengsykling. Mange spør Jenny hvordan hun skal toppe OL-gullet og om hun tenker på å bytte til landeveien, men det vifter hun bort. 

– Selvfølgelig hadde det vært kult å en gang i framtiden å konkurrere i landevei, men enn så lenge er alt mitt fokus på terrengsykling og det er ikke aktuelt å gjøre begge deler, det funker ikke. Nå blir hver verdenscup et delmål, og langsiktig satser jeg på OL i Tokyo i 2020.

Selv om hun allerede har oppnådd det største målet en terrengsyklist kan sette seg, forsikrer Jenny Rissveds at hun er en sulten utøver, som er tidlig i karrieren. 

– Hadde jeg vært eldre, og begynt å tenke på å runde av karrieren, hadde jeg kanskje hatt vanskelig for å motivere meg etter dette. Nå er jeg såpass ung og håper at jeg har ett eller to OL igjen. Så lenge jeg har det gøy og liker å sykle så kommer jeg til å fortsette  og jeg har ikke vansker for å motivere meg. Allerede en uke etter OL begynte jeg å tenke på neste konkurranse. Jeg stoppet aldri opp, og det er det samme nå, jeg er superklar for denne sesongen. Ettersom jeg er så ung, har jeg ikke utviklet meg ferdig som utøver eller person. Det finnes så mange nivåer å utvikle seg på, og det gjør det enklere å motivere seg.