Best utenfor komfortsonen

Året er 2021, og det er VM i utforsykling. Juniorjentene har gitt alt de har, for å bli verdensmester.

Men nå har den norske jenta sittet der lenge, og ingen har klart å matche tiden hennes i det som regnes som en av de mest krevende utforløypene i verden. 

Hun sitter hun helt til siste rytter kommer i mål, og dytter henne ned til andreplass. 

Men for Kine Haugom er sølvmedaljen som gull å regne. 

Til tross for at hun er bare 19 år gammel, har Kine Haugom allerede oppnådd det mange terrengsyklister går en hel karriere gjennom uten å klare: 

EM-medalje, VM-medalje og europacupen sammenlagt. 

Nå venter en ny sesong, og for første gang har hun fått kontrakt med et lag. 

Vi møtes i solveggen utenfor Hafjell skisenter. Her jobber Kine i vintersesongen for å tjene penger, og gjøre seg klar til sesongen.

Det er ikke tilfeldig at det er nettopp her vi møtes.

– Vi flytta hit på grunn av syklinga. 

Hafjell Bike Park er et av de største og mest populære heisbaserte anleggene for sykling i Norden og Skandinavia. Men selv om sola skinner ligger det ennå snø her. Kine jobber i skiheisen. 

Rett til topps

Når Kine snakker om karrieren sin så langt, kan det virke som om hun er langt eldre enn bare 19 år gammel. 

Kanskje er det fordi hun snakker ivrig på inn- og utpust om alt som har skjedd, men kanskje er det også fordi det har skjedd mye. Hun begynte når hun var 12 år. Det var tvillingbroren Emil som tok henne med ut de første gangen. 

Mens Emil har tatt en pause fra syklingen, har Kine aldri gitt seg. 

De aller fleste går kanskje gradene og bygger seg opp, men Kine stilte til start i sitt første internasjonale ritt allerede når hun var 14 år gammel og gikk på ungdomsskolen. 

Rittet var en del av en rookie-cup i Tyskland. Oppladningen hadde vært langt fra optimal. Kine var på en helt ny sykkel hun ikke kjente, og på reisen ned hadde attpåtil bremsene fått trøbbel. 

– Jeg kom ned, hadde ingen forventninger, og tenkte bare at nå prøver vi oss, ikke sant? Jeg hadde slitt så mye med sykkelen, og overraskende nok så vant jeg og var raskest av alle kvinnelige utøvere, inkludert en punktering. Men da var det vel en bekreftelse på at jeg var god, da. 

Den første seieren ga selvtillit. I 2019 syklet hun europacupen i utfor, og vant den sammenlagt. 

Så begynte hun på Hagstrømska i Falun i Sverige, en skole hvor flere norske utforsyklister har gått både før og etter henne. Men sykkelmessig skulle dette bli en merkelig sesong. Pandemien traff verden, og alt som het sykkelritt ble mer eller mindre avlyst. En merkelig sesong, som Kine kaller det. 

2021 skulle bli hennes første sesong som junior i verdenscupen. Det begynte bare sånn middels i følge henne selv, med en håndleddskade som oppladning. Første verdenscup i Leogang og et gjørmebad var ingen måte å bygge selvtillit på. 

Men så var det klart for EM i Maribor i Slovenia.

Det vil si, Kine hadde ikke fått det med seg - hun var der for å sykle en IXS-cup, og fant plutselig ut at EM skulle gå rett etterpå i den samme løypa. Så hva gjør man når man plutselig befinner seg i nærheten av et EM?

Jo, melder seg på. 

Og tar bronsemedalje. 

– Jeg hadde jo nesten ikke rukket å trent noe den sesongen, og sykla fortsatt med håndleddsstøtte. Det eneste jeg hadde fått sykla, var ritt. Så jeg var sånn: – Hva skjedde nå? Jeg ble både rørt og glad, jeg tror jeg gråt. Men så fikk jeg en skikkelig selvtillitsboost. 

Og det er nå vi er tilbake til VM og hot seat i Val di Sole, hvor vi begynte dette intervjuet.

Hun hadde kjørt inn til en sjetteplass i seedingen. Løypa er både elsket og hatet av ryttere gjennom mange år, og kjent for å være ganske så brutal. 

– Jeg tenkte bare at nå må jeg pushe der jeg kan pushe, og holde meg på sykkelen. Og så kommer jeg i mål, og har den beste tiden, det var helt utrolig. Og så sitter jeg i hot seat der, for jeg måtte jo vente til alle var i mål. Jeg ser opp på tida, og ser bare den ene etter den andre kommer i mål, bak meg på resultatlista. Helt til hun siste kom i mål, og hun slo meg. Men altså… jeg skjønte ingenting. Sølv i VM, liksom. Jeg bare satt der og var helt fra meg, jeg skjønte ikke hva som hadde skjedd. 

2022-sesongen fikk en god start, med en god dose selvtillit. 

– Jeg hadde en bedre mentalitet, men så slet jeg en del med andre ting, som tekniske ting, demperinnstillinger på sykkelen og sånt. Men jeg lå jevnt over bedre på resultatlistene i verdencupen. 

EM dette året var nok en gang i Maribor, Slovenia. Nå tok Kine ett steg opp på pallen, og tok sølvmedalje.

Så var det klart for VM, i Les Gets i Frankrike. En løype hun hadde et anstrengt forhold til, etter å ha krasjet stygt der året før, og ble flydd ut med helikopter og fraktet til sykehus.

Enda et stygt fall under trening gjorde at hun aldri fikk stilt til start.

Oppladningen til 2023-sesongen var langt fra ideell, med rehabilitering fra skade, mye skolearbeid og oppussing hjemme. 

Det ble få konkurranser, og en åttendeplass i EM. På slutten av sesongen bestemte hun seg derfor å dra sørover på kontinentet for å sykle noen IXS-cuper. Og det var her hun fikk kontakt med laget hun nå har tegnet kontrakt med. 

– Bestevennen min

Når Kine forteller om alle rittene hun har syklet, og alle stedene hun har vært, sier hun nesten konsekvent «vi» i stedet for «jeg». 

Og med «vi», mener hun seg selv, og mamma Stine.

Stine har vært med Kine helt siden starten. 

– Det vil jo fortsatt være jeg og mamma som reiser. Vi er en duo, hun er bestevennen min. Det vil jo alltid være vi som reiser. Det var det det startet med. I 2018 bare satte vi oss i bilen og dro, og tok ferga over fra Larvik til Danmark. Jeg vet ikke helt hvorfor, men det har bare alltid vært sånn. 

Det begynte med bil, og det vil fortsette sånn.

– Vi bare bruker den tiden vi trenger, og tar det som en roadtrip egentlig. Vi trives veldig godt med det. Og så vil jeg ikke fly, jeg er litt kontrollfreak så jeg vil ha kontroll på tingene mine så jeg ikke mister dem i flyfrakt, og må tenke på vektbegrensning på bagasje og alle de tingene der. 

– Kommer hun til å fortsette å være med, nå som du har kommet på et lag?

– Å ja, mamma er med. 

En stor motivasjonfaktor

Når hun ikke er opptatt med å jage topplasseringer i utforritt, går det også med mye tid til å holde kurs for andre som har lyst til å bli bedre på sykkelen. 

Det har blitt spesielt mange kurs for jenter. 

– Altså jeg er veldig opptatt av at spesielt flere jenter skal komme inn i sykkelmiljøet. Og selvfølgelig ikke bare jenter. Jeg er åpen for at alle skal komme inn i sykling, gutter også. Men siden jeg er en jente, føler jeg at det er litt lettere for meg å være et forbilde for jenter. Jeg kan vise dem at det her er faktisk ikke bare en guttesport.

– Er det en motivasjonsfaktor for deg også når du holder på?

– Selvfølgelig er jo målet å prestere. Med resultatene kommer jo også det med å vise at også jenter kan komme opp i sporten og bli lagt merke til.

Vise at det her er mulig for alle, egentlig. 

At det er mulig, viser hun ikke bare gjennom resultater. 

Hun er ambassadør for Trysil Bike Arena, og har holdt kurs både der og i Hafjell. Hun lærer bort teknikk for å bli bedre både på å hoppe og svinge på sykkel, og da ikke bare til jenter. 

– Når jeg holdt et kurs for alle på Utflukt et år, så var det jo bare damer som meldte seg på. Det er kanskje fordi menn ikke har lyst til å ha en kvinnelig instruktør, jeg vet ikke. Jeg har jo holdt kurs for menn flere ganger også. Og det er egentlig det jeg ønsker da, å bare kunne spre sykkelgleden til flere. 

Nytt år, nye muligheter

I 2024-sesongen tar Kine et slags steg tilbake, selv om hun har fått kontrakt med et lag. 

Som seniorrytter er nivået i verdenstoppen skyhøyt. Ikke at det gjør noe med Kines ambisjoner om å bli verdensmester.

For å komme tilbake dit, har hun valgt det som i noens øyne kanskje vil være en litt uvanlig taktikk: 

La være å sykle verdenscup, men heller fokusere på europacupen.

– Jeg føler meg ikke klar til å kjøre verdenscupen. Jeg har lyst å bygge meg opp og få tilbake den følelsen som jeg hadde i 2019. Hele systemet og opplegget til europacupen er mye bedre. På verdenscup har det alltid vært så stress. Alt skal være så proft og seriøst. Mens i europacupen synes jeg de fokuserer mer på utøverne, og blir du kjent med nye mennesker, får nye kontakter og kan bygge nettverk. Så nå er det sånn, vi går litt tilbake. 

VM har hun likevel et mål om. 

Det er ikke bare opp til henne å avgjøre. Først må hun kvalifisere seg, og så er det opp til det norske sykkelforbundet om hun får delta eller ikke. Det er nemlig dem som må melde henne på. 

Ut av komfortsonen

Selv om hun har oppnådd mer enn de fleste, har ikke Kine noen planer om å roe ned ambisjonsnivået. Hun skal bli verdens beste, punktum. 

– Når har du best på utforsykkelen?

– Det er når jeg er med en svær gjeng av kompiser og vi bare gjør mye crazy greier på sykkelen. Når vi hopper, sykler i tog, og pusher hverandre. At vi finner nye linjer og tester dem, utfordrer og går litt utenfor komfortsonen. At det er litt overtenning, liksom. 

Ansiktet lyser opp når Kine beskriver situasjonene hun har opplevd blant annet her i Hafjell Bike Park flere ganger: 

– Når vi nesten får litt sånn gruppepress er bra. Når du kjenner det adrenalinkicket, den følelsen av å pushe på og ta et svært hopp, og tenke at enten så går det, eller så går det ikke. Har du kjent på noe av det, så vet du det er bra. 

– Er det noe av det samme du kjenner på når du står på pallen og får en medalje rundt halsen?

– Det er jo helt annerledes. Jeg elsker racing. Men det er to helt forskjellige følelse av sykkelglede. Det beste jeg vet er å ha det gøy på sykkel, og for å kunne prestere må jeg også ha det gøy, så det henger sammen. Det er derfor jeg henger med kompiser, for å gjøre meg klar til neste race. Men så er det jo den beste følelsen når du kommer i mål, på pallen og jubler og kan sprette den champagneflaska også, sier hun med et stort glis.

– Det er jo både oppturer og nedturer, men du gjør det jo nettopp for å oppleve den der gleden. 

LES OGSÅ

Fallet

En liten glipp. Så et desperat ønske om å rette opp den feilen. Marginene er små i downhill. For Nellie Aabech (16) kunne karrieren fort endt i Whistler. 

Økonomisk nødhjelp til landslaget: – Betyr enormt

Får pengegave fra privat sponsor. Det åpnes samtidig opp for at det kan drysse mer midler over landslaget i terrengsykling.