De aller fleste norske terrengsykkelentusiaster har et forhold til Morten Iversen, selv om de færreste ville kjent ham igjen på gaten. I åtte år har bladet han startet vært landets eneste terrengsykkelblad på Narvesen. I dag har Offroad byttet navn til Sykkelmagasinet og Morten Iversen er ikke lenger fast ansatt - men han er fortsatt den eneste i landet som lever av å teste terrengsykler og -utstyr. Er vi misunnelige? Ja, det er vi. terrengsykkel.no grep telefonen og ba mannen snakke ut.- Hva fikk deg til å starte opp bladet Offroad i sin tid? - Offroad var rett og slett et resultat av min frustrasjon over det å ikke få vite nok om terrengsykling. I 1991 studerte jeg tysk på BI, året etter kjøpte jeg meg den første terrengsykkelen min. Jeg ble fort interessert i det å sykle ute i marka, ville gjerne lære mer om teknikk - men visste ikke hvor jeg kunne få tak i kunnskapen. Dermed abonnerte jeg på tyske BIKE i et år, men tenkte at flere enn meg må være i den situasjonen. Da fantes det ikke noe eget blad for norske terrengsyklister, så jeg gikk sammen med faren min og dro i gang. Det første nummeret av Offroad kom i desember 1993.
- Å dra i gang et nytt blad helt fra scratch kan umulig være enkelt?- Nei, det er sant. Jeg hadde økonomiutdannelse, men brukte dessverre ikke den da dette prosjektet vokste fram. Jeg var bare veldig ivrig på å få til et blad, hele arbeidet handlet mye mer om entusiasme enn om økonomi. Jeg hadde ikke noe mål om bli stor eller rik på dette, men var mer drevet av å dele det jeg hadde lært og funnet ut.
- Men du hadde ikke særlig mye erfaring å flyte på her?- Det kan høres rart ut at jeg startet et blad uten å ha lang erfaring fra sykkelbransjen først. Det var en del som reagerte på dette. Men jeg hadde gode medhjelpere i Erik Angvik, som den gang jobba i sykkelbutikk på Grønland, og André Jean. Sistnevnte er i daglig leder på Spinn i Kirkeveien i Oslo. Den gang var han ansatt hos Pål Fredriksen i hans gamle "Sykkelexperten"-lokaler i Lillestrøm. Bladet var veldig produktorientert i flere år. I dag er Sykkelmagasinet enbedre blanding av mennesker, konkurranse, landevei og produkter.
- Du sier at du ikke brukte økonomiutdannelsen din, betyr det at bladet sleit økonomisk?- Ja, det var ikke noe enkelt prosjekt. Så i 1998 ble vi kjøpt opp av trykkeri- og reklameselskapet Original, som eier oss i dag - de overtok da et selskap som ikke tjente penger. Da de kom inn var jeg sliten, ville bare trekke meg ut av hele greia, jeg hadde slitt så lenge med å utvikle bladet og få det ut. Det endte med at jeg fortsatte som frilanser, noe jeg fortsatt er.
- Men mange tror at du fortsatt er redaktør? - Jeg merker det. I praksis er jeg vel en slags teknisk redaktør, selv om det ikke står noe sted, med ansvar for nyheter og tester av terrengsykkelutstyr. Faren min ble med over i det nye selskapet, og styrer det til daglig.
- Hvordan vil du beskrive det norske terrengsykkelmiljøet den gang Offroad ble til? - Miljøet den gang bestod av syklister uten fjæring både foran og bak. Den største forskjellen vil jeg si er at det har dukket opp rene utfor- og freeride-klubber som har mange ekstreme gutteri «stallen». Sykkelbransjen har tatt med seg utformiljøene opp i medgangstida vi har opplevd, men den drarogså miljøet med seg ned. Inngangbilletten, slik denne sporten blir arrangert i dag, er for høy til at veksten kan bli stor. Det er synd, for utfor, frikjøring og dual er svinaktig moro og både se og gjøre.
- Hva var din første, skikkelige terrengsykkel? - En kompis og jeg dro på Sportshuset i 1992 og kjøpte hver vår Merida til 1.990 kroner. Vi hadde som mål å sykle Trondheim-Oslo på dem, og begynte straks å trene. Etter bare en måned byttet jeg ut Meridaen med en Miyata Elevation, en rødrosa sak - jeg hadde selvsagt lyst på den med karbonrør, men den ble for dyr. Min var jo uansett en sykkel til 9000 kroner, som var fryktelig mye penger for en sykkel med stiv gaffel. Den satte jeg slicks på og syklet Trondheim -Oslo med. Vi klarte det på rundt 25 timer med sovepause på Ringebu.
- På den tida du har vært sykkeljournalist har sykkelteknologien utviklet seg dramatisk. Hva har vært den viktigste utviklingen, slik du ser det?- Det er flere ting som har vært viktige, men klikkpedalene var i ferd med å komme da jeg begynte. Jeg kjøpte de første sammen med Miyataen, hvis jeg ikke husker feil. Det var en real wow-opplevelse. Jeg anbefaler alle som sykler å bruke klikkpedaler!
- Flere ting du er glad noen fant opp?- Joda. Dempegaffel skjønte jeg først ikke helt poenget med. Jeg visste bare at jeg trengte en. Leste i bladene om dem, og bare måtte ha! Pumpa dem steinharde med en gang, selvsagt, men etter en måned begynte jeg å skru litt for å se om det gikk an å få litt mer bevegelse, det var en Marzocchi XC400. Ellers er nok slangeløse dekk og skivebremser det største som har kommet opp for alvor i nyere tid.
- Hva liker du med de slangeløse dekkene?- Færre punkteringer! Jeg har brukt dem i to år nå, og gjennomførte TransAlp-rittet med dem - til dags dato har jeg hatt én eneste punktering med slangeløse dekk. Og det på tross av at jeg ser på meg selv som en som kjører relativt hardt i skauen. Mange har hatt mye mer uflaks, men det kan også skyldes at mye av hypen rundt UST var at de kunne kjøres med svært lavt trykk for å få maksimalt grep. Spør Rune Høydahl om det, han kjørte på 2.0 bar lenge og punkterte mye - men gikk nå over til 2.2 bar. Jeg veier 74 kilo og kjører mellom 2.5 og 3.0 bar hele tida. Aldri over. Ulempen er jo at det er dyrt foreløpig, men prisene synker og utvalget øker hele tida.
- Du deltok i TransAlp Challenge i sommer, som du nevnte. Hva er ditt beste råd til andre som drømmer om å gjøre denne turen? - Jeg har skrevet mange artikler i bladet, men aldri har jeg fått mer respons enn på reportasjen fra TransAlp! Det virker som om norske syklister er klare for mer eventyr, mer spektakulære opplevelser - det kan nesten virke som om Birken har utspilt sin rolle for enkelte. Den har vært et fint samlingspunkt i mange år, men jeg tror entusiastene er klar for større, mer krevende saker nå.
- Hvordan opplevde du rittet selv?- Alexander Johannessen og jeg begynte å trene til TransAlp fire måneder i forveien. Jeg er veldig sosial og hadde ikke lyst til å gi slipp på fritidas mi bare for å sykle åtte dager i alpene. Vi bestemte oss for å trene seriøst, men ville fortsatt være med ut og ta en øl. Det ble ikke så mange flere treningstimer, men det ble mer kvalitet på treningstida. Den første dagen av rittet var bare gøy, vi fikk en vanvittig mottakelse i den første byen vi kom til - det var nesten som å delta i Tour de France! Vanvittig. Den andre dagen fikk Alexander en sprekk, og også den tredje etappen var veldig tung. Men da jeg sto på startstreken til femte etappe kikket jeg på pulsklokka og så at jeg bare hadde 42 i puls. Da tenkte jeg $(CDf (Bven, her har noe skjedd! $(D. (BDet var nesten som om kroppen innså hva den var med på og gjorde seg klar for å takle slitet.Etter det gikk det mye bedre, vi hadde sol hver dag og fikk med oss mer natur enn hva mange bruker flere års ferieturer på å se.
- Hva slags forhold har du til Birken?- Jeg har syklet Birken fire ganger, og kommer sikkert til å gjøre det igjen.
- Tror du de ivrigste terrengsyklistene snart går lei?- Tja. Det er et jævlig bra ritt, proft lagt opp, og har en relativt grei etappe. Jeg vil takke Birken-folka fordi de motiverer svært mange syklister ute i markedet. Mange trener en hel sesong for å gjøre det bra der. Jeg vil si det slik at de har en slags... kultstatus blir kanskje feil ord, men det er et ritt som alle bør gjennomføre! Det er en kjempefin sak, men...
- Men? - Det er mange andre, flotte langdistanseritt som det også er verdt å fokusere på: Hallingrittet, Grenserittet, Farrisrunden er noen. Disse er også mye lettere å få startplass i, og fortjener mer oppmerksomhet.
- Hva er ditt favorittsted for terrengsykling i Norge?- Det er vanskelig å si, jeg har egentlig ikke syklet så mange steder i Norge, Kristiansand, Stavanger, Valdrestraktene er områder jeg har vært over - men fjellene i Nord-Norge har jeg ennå ikke opplevd fra sykkelsetet.
- Hva med hjemme i Oslo, har du en fast klassiker-rute i terrenget her?- Da jeg begynte med terrengsykling, syklet jeg mye i Rælingsåsen og likte meg godt der. Senere syklet jeg mye i Romeriksåsene. Der er det kjempefint, flotte stier uten at det er fullt så kupert som i Nordmarka. Stiene i Romeriksåsen går i flatere terreng og det går an å få litt mer flyt i syklinga.
- For de som aldri har syklet der: Hvor finner vi startpunktene?- Start ved Tærud-hallen på Skedsmokorset eller ved Ask i Gjerdrum. Det er to kjempefine utgangspunkter for bra stisykling!
- PR-folka i sykkelbransjen har mast mye for å kategorisere oss de siste åra. Hva slags forhold har du til begreper som utforsyklist, frikjører eller XC-syklist?- Jeg kan si én ting med en gang: Jeg er ingen downhiller! Jeg har ikke noen utforsykkel. Det er gøy når det går fort nedover, men jeg er mer en XC-rytter enn frikjører hvis jeg skal fram med merkelappen. Det er jo stort sett frikjøring jeg driver med, men jeg gjør det ikke med 15 cm foran og bak. Dessuten er jeg nok mer glad i motbakker enn jeg er i utforkjøringer.
- Hva slags sykkel bruker du mest tid på?- Jeg bruker mest hardtail. Men jeg må jo innrømme at hver gang jeg er på fulldemper, da har jeg det mer moro! Jeg har vel lyst til å beholde følelsen av å være hardtail-bruker, men de gangene jeg vil ha det gøy uten å tenke så mye er fulldemper fint. Det er helt klart fremtiden, men selv har jeg ikke tatt steget til å investere i noen fulldemper. På TransAlp brukte vi Cannondale Jekyll, med låsing av fjæringa. Det fungerer fint, skulle jeg hatt fulldemper, hadde jeg valgt en der du kan låse all fjæring ved behov.
- Hva slags sykler har så en bortskjemt testredaktør i sin egen stall?- Jeg har en Principia (danskbygget aluminiumsramme, red.anm.) som er på vei inn i sin tredje sesong nå. Den er lett, stiv og det klare førstevalget som rundbanesykkel til mitt bruk. Jeg har en annen sykkel med litt mer vandring og slakkere vinkler som jeg også bruker veldig mye, en Mountain Cycle Moho STS. Når jeg konkurrerer bruker jeg Principia'n. Det er moro å se at det kommer såpass gode rammer ut av så små lokaler som denne danske fabrikken. Men faktisk var Mountain Cycle bare halvparten så store som Principia igjen - fant jeg ut da jeg besøkte dem i USA.. Men nå er jeg for så vidt i gang med å handle ny sykkel igjen, da.
- Og hva blir det nå?- Det blir en hardtail til! Nå skal jeg prøve meg på karbonramma til Giant. Den har jeg hørt så mye negativt og så mye positivt om, at jeg bare må prøve den selv.
