Så lenge det er morsomt

Det er snart tre år siden sist vi snakket med Petter. Siden den gang har han  vunnet verdenscupen sammenlagt og fått proffkontrakt. Men Petter er ikke helt ferdig med Cape Epic. Han sitter på stolen og tripper av entusiasme. Snaut et døgn siden han kom hjem fra etapperittet i Sør-Afrika, forteller han med store øyne om de fete flytstiene, om makkeren og Cape Epic-veteranen Kristian Hynek som har vunnet rittet tidligere. Som førstereisgutt i rittet fikk Fagerhaug nyte godt av veteranens støtteapparat og rutiner.

– Det ville garantert gått skeis uten. Verdenscup har jeg kjørt noen ganger, så jeg kjenner gangen i det. Dette var helt nytt. Det er mye logistikk og ting som skal være i orden med tekniske soner, og ekstrautstyr du må ha med. Det er noe helt annet enn rundbane, forteller Petter. 

– Hvordan er stemningen i fronten av feltet?

– De første etappene hvor vi lå en del sammen, var det iskald stemning. Alle gikk på tå og var nervøse og mer fokusert enn jeg hadde trodd. Jeg dreiv og tulla litt og dro på bakhjulet. Det var ikke så mange andre som gjorde det, så jeg tenkte at jeg burde jekke meg ned et par hakk. Utover i løpet ble det bedre stemning. Folk blir slitne.  Man snakker mer sammen, men gir også gass og skjønner at det skal smelle, og hvor man hører hjemme i feltet.

Cape Epic er spesielt på flere måter. Etapperittet var før noe seige maratonryttere trente mot, og vant. Rundbaneproffene brukte det som oppkjøringsritt frem mot sesong. De siste årene har imidlertid dette blitt snudd på hodet. Nå er det rundbaneproffene som både dominerer, og vinner rittet. Mens det ennå er vinter i Europa, gir etapperittet en god indikasjon på hvem som har gjort godt treningsarbeid før verdenscupen setter i gang. En seier i Cape Epic har fått betydelig større status og anerkjennelse enn før. Og det er ikke en motsetning i at en rundbanerytter kan sykle fort over flere dager, i følge Petter.

– Altså, hvilken som helst terrengsyklist ville klart å komme seg gjennom løypene. Det er ikke teknisk knotete, men det er teknisk krevende i form av at det er mye svinger, man må være god teknisk for å hevde seg. Det er ikke til å legge skjul på at rundbanesyklistene er bedre enn maratonsyklistene teknisk. I tillegg er startene slik at det er avgjørende å kunne være langt framme. Når rundbanegutta kan kjøre på et helt annet gir enn maratongutta den første halvtimen, så kommer de med i de tekniske partiene. Da er løpet i stor grad satt. Vi klarer faktisk å sette maratongutta under press når løypene er som de er.

Sykkelen min med Petter Fagerhaug

– Hvordan disponerer du et slikt ritt? 

– Vi sykler 30 timer ritt på en uke, det er noe annet enn rundbane, hvor du har 1,5 time full gass på en enkelt lørdag. Første etappe, da klinka jeg bare til, og tenkte at jeg bare måtte sette meg i front, slik jeg ville gjort på et rundbaneritt. Lage tungt for dem bak. Når vi kom inn i hver eneste kneik, var det gøy å bare spurte på. Men det fikk jeg svi ganske greit for når vi passerte tre timer, og jeg gikk på tidenes smell.  Vi karra oss gjennom den etappen, men etter det var det Kristian som satte farten og jeg bare satte meg på hjul. Han er utrolig flink til å kjøre så billig som overhodet mulig, men at det går fortest mulig fra A-B. 

Det som kanskje vakte mest oppmerksomhet i Cape Epic, var ikke syklingen. De to stjernene Nino Schurter og Michael Avancini havnet i en opphetet diskusjon tidlig i rittet. Avancini gikk først ut i sosiale medier og anklaget Schurter for usportslig oppførsel, men de to skværet opp. Dramaet som angivelig utspilte seg, la ikke Petter mye merke til.

– Nino og Avancini med sine makkere lå og kjempet i tet. Da er det ikke unaturlig at det ikke er kompisstemning der. Begge har nok respekt for hverandre. Men det er sikkert bra for sporten at det blir litt tabloid, og at det er noen konflikter, da er det litt morsommere for de som står utenfor å følge med, kan jeg tenke meg.

Et stort vendepunkt kom i norsk terrengsykling høsten 2018. Vi fikk våre to første terrengsyklister med proffkontrakt på mange år. Ole Hem hos Willier Squadra og Petter Fagerhaug hos Correndon-Circus. Petter har tegnet en toårig kontrakt med det belgiske laget, som har en av verdens største sykkelstjerner uansett gren – nederlandske Matiheu van der Poel med. Etter et mangeårig og tett samarbeid med Scott i Norge, ville de fleste kanskje ha trodd at dette også ville være det naturlige steget for en merittert rytter som Petter. Men med verdensmestere av begge kjønn – Nino Schurter og Kate Courtney på laget, var budsjettet oppbrukt. Petter var i dialog med flere lag, men etter den siste verdencupen i La Bresse i Frankrike i 2018, tok Phillip Roodhoft fra Correndon Cirus kontakt. Petter hadde tidligere henvendt seg til en av lagets sponsorer. De hadde tipset eierne, som også hadde merket seg resultatene til den norske syklisten. De fikk etterhvert vite at Petter ikke hadde noen kontrakt for påfølgende sesong, og i oktober kom tilbudet. 

– Da var det en no-brainer. Men jeg var innstilt på å sykle for landslaget hvis det ikke gikk. Forsette med Lillehammer og landslag. 

– Hadde du flere tilbud å velge mellom?

– Ja det var flere lag som tok kontakt, men aldri noe som var aktuelt utover Correndon sitt. For vi har det veldig bra i Norge. Lillehammer har et godt opplegg. På dette laget har jeg frihet til å gjøre hva jeg vil når det kommer til trening og ritt. Så kjører vi verdenscup sammen og har noen samlinger.

– Hvor mye tjener du på det? 

– Jeg kan fint leve av det. Men det som betyr mest er at de har faktisk et opplegg, tar seg av veldig mye dilldall, gjør meg til en jækla bortskjemt idrettsutøver. Når jeg skulle til Cape Epic nå – jeg har ikke gjort noe annet enn å få en flybillett og pakke sykkelen. De tar seg av mye greier. Pengene er...

– Har du en minstelønn?

– Jeg er registrert som proff landeveisrytter på pro-konti nivå, og der er det en minstelønn, så de som er interessert kan jo sjekke med UCI.

Se vår test av grove stisykler 

Selv om Petter nå er på et profflag, er det fortsatt miljøet på Lillehammer og NTG som utgjør hverdagen. Rett før bladet gikk i trykken, publiserte professor i idrettsfysiologi Bent Rønnestad oppsiktsvekkende resultater fra en studie gjort høsten 2018. Prosjektet gikk ut på å trene i ekstrem varme – og resultatene viste at man kunne oppnå tilnærmet like resultater som ved høydetrening. En av testpilotene var Petter – som har blitt fulgt tett av Rønnestad de siste årene. 

– Bent har en perm hvor han har samla alle resultatene fra de siste seks årene med meg. Ting vi har gjort og prøvd. Vi kan gå tilbake og se hvordan ting har utviklet seg. Jeg har stilt masse spørsmål og vært nysgjerrig.

– Der ligger oppskriften?

– Hvertfall én mulig oppskrift. Bent har mange innspill som er en stor trigger for meg. Under Cape Epic var det et par ting jeg lurte på hvordan jeg skulle løse med ernæring og andre smådetaljer. Da ringte jeg Bent, og fikk noen svar – det er kult og gir en boost mentalt, for man føler at man gjør noe ekstraordinært. 

– Hadde du orket å holde på uten miljøet på NTG?

– Jeg tror ikke det, faktisk. Det har vært helt avgjørende for at jeg har giddet å gjøre den jobben jeg har gjort i en del år. Det har alltid vært et stort miljø som har pushet hverandre, og hatt et godt støtteapparat. Har man holdt på for seg selv, tror jeg det kunne blitt mye rart. Man får innspill fra mange forskjellige, og blir en stor suppe man må prøve å finne sin vei gjennom. Mental belastning, blir usikker på om man gjør ting rett. På Lillehammer har vi et miljø med stor kompetanse, sin måte å gjøre ting på. 

Nå går Petter inn i sin siste sesong som U23-rytter. Selv om han kan velge om han vil sykle verdenscuprittene som U23- eller seniorrytter, har han valgt å gjøre det i førstnevnte. 

– Jeg var tent på å kjøre som senior, det er mange andre som har gjort det sånn. Jeg har prestert ganske bra i U23 og vil føle på seniornivå. Men så hadde vi noen runder med Lars, Bent og Eddy på slutten av sesongen. Det gjør noe med innstillingen. Nå ser jeg for meg at jeg skal fighte i teten i U23. Da kjører man for seieren, ikke et håp om å prikke inn en topplassering i senior. Og man blir vant til å kjøre løp for å vinne. Jeg har ikke diskutert det med laget, men jeg vil tro at de og sponsorene synes det er greit for profileringens del.

Les også: Fagerhaug vant overlegent på Fiskum

En ting er at Petter nå har holdt et høyt nivå de siste årene. Men bak i rekkene kommer det også flere som utfordrer. 

– Erik Hægstad, Martin Siggerud, begge Johannessen tvillingene, kan jækla fort. Nå har vi vært flere med topp ti-plasseringer i verdenscup. Jeg tror fort at vi kan ha flere nordmenn som kjemper mot hverandre. Det kommer til å ta noen år, men hvis folk gidder, så tror jeg bare det er et tidsspørsmål før vi har flere norske i toppen på seniornivå. 

– Hva er det råeste som har skjedd i karrieren så langt?

– At det blir morsommere og morsommere, og at innsatsen vi har lagt ned de siste åra, både jeg, miljøet på Lillehammer og landslaget har gitt resultater. 

– Du sier mye «vi», du skjønner hvilken annen norsk terrengsyklist du minner om? 

– Hahah, nå må jeg holde kjeft kanskje. Men jeg synes det er viktig å inkludere de som har hjulpet meg, som landslaget, Lars Stensløkken og Bent Rønnestad. Det er faktisk overhodet ikke noe jeg har gjort bare på egenhånd. Jeg er bare veldig takknemlig for at jeg har kommet inn i det miljøet. Med unntak av Gunn-Rita har det jo ikke vært noen gode på internasjonalt nivå på mange år. At vi med forutsetningene vi har, og god kompetanse, har prøvet og feilet, men faktisk fått til noe som kan bli bra, og det kommer mange unge på vei opp. 

Det er jeg stolt av å ha vært en del av.

Som abonnent på et av Fri Flyts magasiner får digital tilgang på alle plussartikler. Se for eksempel 

• Terrengsykkel: Test av elsykkel for sti 

• Klatring: Slik velger du klatresko 

• Landevei: Test robuste grussykler med bukkestyre 

• UTE:  Slik tar du vare på teltet 

• Fri Flyt:  Test av allsidige topptursekker