Tippiebevegelsen

Vi skal over 20 år tilbake i tid for å forstå parykken og mannen, og sykling slik det ser ut i dag. 

Parykken er fra 1997. I den tidsperioden forsøkte sykkelprodusenten Cannondale å registrere ordet «freeride» som varemerke, det skulle bli navnet på en av Cannondales produktlinjer for røff terrengsykling, selv om det var mer en beskrivelse av en aktivitet. Se for deg Åsnes patentere ordet tur, eller Madshus patentere langrenn. Reaksjonene lot ikke vente på seg.

Les også: Stipatruljen finner flyten på Nøtterøy

Kanadierne i sykkelmerket Rocky Mountain bestemte seg for å ha det litt morsomt på amerikanernes bekostning, og kom opp med navnet «Fro-ride». De satte sammen et lag av tre av de mest prominente figurene i freeridesykling, kledde dem ut i komiske afro-parykker og markedsførte dem tungt som «fro-riders». På denne tiden handlet terrengsykling mest om fart og konkurranse, opplevelser i ulik form var ikke en del av sjangeren.

«Det handlet ikke lenger om tettsittende klær og konkurranse mot klokka.»

De tre utøverne var Richie Schley, Wade Simmons og altså Brett Tippie. De var tre gutter fra Kamloops i Canada. De tre guttene hadde bakgrunn fra bmx, snowboard og skikjøring, og om sommeren syklet de. Det var ren rekreasjon og moro, men det de drev med var for datiden ekstremt. Og de filmet. Sammen skapte de en helt ny kultur innen sykling på 90-tallet, som har vært helt toneangivende for sportens utvikling siden.

«Ikke hadde de beskyttelsesutstyret i orden heller, og de kjørte gjerne i hockey-eller alpinutstyr.»

Det handlet ikke lenger om tettsittende klær og konkurranse mot klokka. De syklet og filmet store hopp, dropp og roadgaps. Målt i nåtiden var ikke høyden eller lengden på hoppende voldsomme, men med tanke på syklene de hadde var det galskap. Ikke hadde de beskyttelsesutstyret i orden heller, og de kjørte gjerne i hockey-eller alpinutstyr.

Over tid skapte de aksepten for å bare stikke ut i de baggy klærne man hadde på seg, og kose seg på tur. Mye av det vi i dag kjenner som stisykling.

Latteren møtte oss lenge før vi fikk hilst på Tippie. Han ønsket oss velkommen med et smil fra øre til øre, og en enorm hånd i været for en high five. Alderen på førerkortet sier kanskje 50 år, men gliset og energien hans er mer noe du kunne forventet fra en liten unge på julaften. Vi møter ham i Deep Cove-distriktet i den nordlige delen av Vancouver. Over hodene våre reiser det grønne Mount Seymour seg rett opp fra Stillehavet – en tredjedel av det som utgjør det mytiske North Shore – sammen med Mount Fromme og Cypress Mountain. 

Om North Shore høres kjent ut er det nettopp det. Elementer vi finner i stisykling, særlig de smale trebruene, omtales ofte bare som «northshores». Det er herfra de kommer. Terrengsykling ble født i Marin i California – men det var her freeride og stisykling ble til. 

Vi fortsetter titten inn i Tippie´s bod, et klaustrofobisk kott terrengsykkelhistorie og relikvier. Tippie selv hopper rundt og viser oss den ene retro-delen etter den andre fra alle krokene av kottet. Han viser oss den lille 16-tommeren som han har bygd for datteren sin.

– Jeg har til og med kappet ned noen Raceface krankarmer til å passe den. Se, de er rosa! Og se på denne selvlysende lakken jeg har fått på utforsykkelen min!

Entusiasmen bak stemmen er til å ta og føle på, og du har trolig hørt den før. Enten med en mikrofon i hånden for pinkbike.com på en sykkelmesse, eller foran 25000 tilskuere under CrankWorx i Whistler. Tilnavnet han har gitt seg selv er Director of good times, og har du sett et klipp på YouTube fra CrankWorx har du garantert fått med deg Tippie holde stemningen oppe blant både publikum og utøvere. I dag kan han kalle seg selv noe som ligner en profesjonell terrengsyklist, bare med en litt annen type jobber på CV'en enn sykling og filming. Han er mer i media enn noen gang i karrieren, han er coach, guide, jobber som ambassadør for sponsorene, i tillegg til å være speaker på en hel bråte terrengsykkel-arrangementer over hele verden. 

Les også: Slik velger du sykkel

Historien om Tippie kunne vært en helt annen. Vakuumet som oppstår etter endt karriere rammer ikke bare de som utøver store verdensidretter, det traff også den ene av de tre froriderne hardt. De første Frorider-årene var hektiske – de tre kompisene drev nybrottsarbeid og nøt godt av statusen som pionerer i en sport som var i ferd med å ta helt av på verdensbasis. De var med i utallige filmer, magasin-artikler og reklamekampanjer. Filmer som «New World Disorder» og «Kranked» gikk på tv-skjermer hele verden rundt. Freeride var det store i terrengsykling, og de tre kameratene drev sporten fremover. I 2010 ble «Froriders» innlemmet i terrengsyklingens Fall of Fame. Historien deres, og hvordan den var helt essensiell i det som var opprinnelsen til freeridesykling, er fortalt i filmen The Moment – som ble sluppet i 2018.

Plutselig var Tippie en profesjonell ekstremsportutøver – både sommer og vinter. Men Tippie får et litt mer alvorlig ansiktstrekk når han begynner å snakke om fortiden, og hva som skjedde når karrieren som toneangivende freerider var på hell, og sponsorene etter hvert mistet interesse. Kulturen med festing dempet seg ikke selv om syklingen tok slutt, og alkoholavhengigheten slo rot i han. 

– Jeg satte aldri sprøyter, sier han og peker på den kraftige underarmen. 

– Men jeg sniffet og røykte stort sett alt jeg kom over. Heldigvis var faren min der for meg hele tiden, selv når jeg var på mitt verste. Han gikk inn i dopsjappene, dyttet folk unna og dro meg ut. Han kjøpte mat og klær til meg, men ga meg aldri penger. Han skjønte at jeg bare kom til å kjøpe mer dop med dem. Jeg bestemte meg for at jeg måtte komme meg unna dopet før det tok livet av meg. Men jeg visste at jeg måtte klare det selv, at rehab-opplegg ikke kom til å funke. Det første jeg gjorde var å slutte å drikke alkohol, og så tok jeg det derfra. Nå for tiden drikker jeg stort sett bare Red Bull. 

Tippie bryter ut i latter, før han blir seriøs igjen. 

– Jeg er glad at pappa fikk se meg edru igjen, bare sju måneder før han gikk bort. Jeg er egentlig ikke religiøs, men jeg liker å tro at han ser på meg fra oven et sted. 

Siden 2007 har Brett Tippie vært edru. Han begynte sakte men sikkert å få orden på livet igjen, kom seg på sykkelen, og fikk til og med noen av de gamle sponsorene sine med på laget. Han møtte konen Sarah, som også er syklist, og flyttet til North Vancouver med henne og stiftet familie. Hva han egentlig er, virker han fortsatt litt usikker på.

– Jeg er ikke helt sikker på om jeg er en syklist som står på snowboard, eller en snowboarder som liker å sykle.

– Jeg er ikke helt sikker på om jeg er en syklist som står på snowboard, eller en snowboarder som liker å sykle.

Å tilbringe tid med Tippie er som å bli med på en berg og dalbane av moro og galskap. Han sitter ikke stille, og holder ikke kjeft mer enn sekunder av gangen. Tørre vitser og sitater kommer på løpende bånd. Samtidig har jeg aldri møtt en mann som er så gira på at andre rundt han skal ha det bra, og gir av seg selv. 

Vi har lastet syklene på Bretts pickup og drar for å utforske de legendariske stiene på North Shore. Det er åpenbart at Brett ikke gjør noe halvveis, han elsker fart enten det er på en sykkel, på et brett eller bak rattet på sin massive Toytoa Tundra V8 med AC/DC på full vreng. Han tråkker gassen i gulvet så snart vi forlater nabolaget. Mens vi suser av gårde fortsetter han å snakke i et forrykende tempo om diverse fartsbøter.

– Jeg pleier vanligvis å få litt luft her, men jeg tar det litt med ro nå når jeg har med dere i bilen, sier han og peker på to store kuler på veien. 

I en actionsportverden fylt med sponsorer som pusher, skarpe albuer, dårlige holdninger og skamløs selvpromotering, representerte – og representerer Tippie, en litt annen karakter. Han minner oss om at terrengsykling kommer fra et veldig basalt instinkt, å ha det morsomt. 

Under syklingen oppleves han som den ultimate sykkelcoachen, mye på grunn av det smittende humøret. Han roper ut om de forskjellige delene av stien, krydret med hyling og vræling i gledesrus. Da han innser at jeg er på hjulet hans, roper han enda mer.

– Din gærning – jeg sykler her hele tida, du har aldri sykla her, og så klarer du å holde følge? Dæven, jeg trodde du var skikjører! 

– Og jeg trodde du var snowboarder! roper jeg tilbake, bare for å bli møtt med nok en latterkule i front. 

Les også: Test av allsidige grussykler

Jeg er ikke sikker på om han faktisk var imponert over syklinga mi eller ikke. Det er ikke så nøye, han økte selvtilliten min mer enn noen annen jeg har hatt gleden av å sykle med. Og jeg har aldri hørt noen le så mye på sykkeltur i hele mitt liv. Ut i fra Tippies konstante smil og løsslupne humør er det lett å tro at livet hans alltid har vært en lek. 

Det kunne ikke vært lenger fra sannheten.