Verdenscupens gladeste amatører - Mayhem Media

– Er dere ikke det? 

– Jeg vet ikke jeg, kommer vel an på hva definisjonen av å være proff, er. Men det er jo gøy når folk vil ta selfier og vil ha autografene våre, og at vi hører folk snakke om oss når vi går forbi dem.

Strengt tatt var det ikke mye vi visste om Mayhem Media, bortsett fra det som kommer fram i sosiale ..eh…media. Gutta litt mer enn 100.000 følgere på Instagram, de løftes stadig fram av de store stjernene, ja de ser faktisk ut til å være stjerner selv.

Historien startet da de barndomskameratene Mikkel Gerrard og Steffen Kolstad gikk på ungdomsskolen og var på besøk hos en felles venn. Det stod en Lapierre utforsykkel i gangen. Mikkel hadde aldri sett noe lignende før. 

– Først skjønte jeg ikke hva det var, så jeg spurte. Så fortalte han meg at jeg kunne ta heis med den og sykle ned igjen, og jeg tenkte bare ”finnes det!?” Det var det sjukeste jeg hadde sett. Jeg bestemte meg der og da for at dette skulle jeg begynne med, og så på sykkelfilmer hele vinteren. Våren 2011 var jeg hekta, og trodde jeg kunne delta i Rampage. Så jeg dro til Nesbyen, og holdt på å dævve første tur. Steffen ble hekta kort tid etterpå, så vi begynte å sykle sammen, sier han. 

I 2012 var verdenscup i Hafjell. Gutta fikk se Sam Hill og Steve Peat på nært hold. Hillbilly Huckfest på Ål året etter bidro til en gryende interesse for sykkelfoto.  

– Det var mange andre mediafolk som var der og jobba med proffsyklistene. Blur Media, Anti Media, alle gikk rundt med capser med navnet til firmaet på. Vi syntes det var ganske kult. Vi fikk stå en meter unna de beste gutta og ta bilder. Det var noe helt annet en hva vi hadde opplevd før, vi hadde aldri sett noen hoppe så langt eller høyt i hele vårt liv. Pluss at det var en ganske rå fest etterpå, forteller Steffen. 

Den norske syklisten Andreas Vold var ivrigst av alle. 

– På det siste runnet skulle han ta backflip på det største hoppet. Ingen visste det, så alle hadde dratt hjem, bortsett fra oss. Da fikk vi et ganske fett bilde av han på det hoppet i en backflip. Da tenkte vi at vi hadde skutt gullfuglen.

I bilen på vei hjem snakket de om hvordan de skulle selge bildet og bli store. 

– Vi tenkte vel egentlig bare at vi også måtte begynne med sånn mediaopplegg, uten å egentlig vite hva det var. Vi fikk det bildet av Andreas, som ingen andre hadde. Da vi kjørte hjem satt vi og prata om hvor «mayhem» det var den helgen. Og at vi bare skulle starte mediabyrå og kalle det Mayhem. Vi måtte jo kalle det noe med «media», for det hadde jo alle de andre. Det ble Mayhem Media, sier Mikkel.

Riktignok ble det ingen stor fortjeneste på bildene av Andreas Vold. Men Mayhem Media var i gang.

Å like og bli likt

– Vi hadde skutt litt bilder på verdenscupen i Hafjell, så den vinteren begynte vi å legge det ut på Instagram. Da vi i 2014 når vi dro tilbake til Huckfest, tok det litt av. Syklistene hadde brukt noen av bildene våre før, men uten å gi oss fotokred. Jeg skjønte at hvis man noen gang skal få til noe, så må man få stjernene til å gi deg fotokred. Jeg gikk inn for å bli bedre kjent med dem og inviterte dem ned på en liten fest i lavvoen vår. Festen gjorde jobben, etter det visste nesten alle hvem Mayhem media var. Så når jeg la ut bilder, begynte de å gi meg fotokred, og kontoen begynte å vokse litt, forteller Mikkel.

Mayhem-gutta har ingen illusjoner om at det er fantastiske fotoferdigheter som har brakt dem dit de er. 

– Bildene var vel egentlig bra. Men vi visste ingenting om lukkertid eller blender, vi brukte bare sportsmodus på kameraet. Jeg visste ikke en gang at det var fokuspunkter man kunne bruke, jeg bare så gjennom søkeren og trykka på knappen med et dårlig kamera. Vi kunne ikke å redigere. Vi la bare ut bildene, og la på filter i Instagram, sier Mikkel. 

Til VM på hjemmebane bestemte han seg for å steppe opp. Han googlet seg fram hva som var det beste sportsobjektivet og leide en 70-200-linse av en kar han fant på Finn.no.

– Jeg monterte den på kameraet, og skjønte at nå snakker vi. Nå er jeg proff, tenkte jeg. Jeg hadde ikke presseakkreditering, men gikk bare langs løypa og hilste på de andre fotografene. Og jeg var sikker på at de trodde jeg var proff fotograf, bare fordi jeg hadde dette objektivet. At jeg var en av dem. Jeg skjøt fortsatt bare i sportsmodus, men hadde lært meg dette med fokuspunkt, hvertfall, sier han. 

Likevel var bildene skuffende da han gikk gjennom dem etterpå. Alt var ute av fokus. Bortsett fra ett bilde av Josh Bryceland, hvor han hadde bra stil. 

– På kvelden la jeg ut det bildet, og da brukte han det på sin egen Instagram. Da begynte de andre proffene å gjøre det samme. Bildene var ikke bra, men antallet følgere fordoblet seg, forteller Mikkel.

Sigg og pornoblader

Alle som var på VM på Hafjell husker da Josh Bryceland, alias «Ratboy» overhoppet et av de siste hoppene og knuste ankelen. Steffen og Mikkel fant ut at de måtte gi han en gave, så de oppsøkte Santa Cruz-laget, og spurte hva han likte. Noen fleipa og sa «smoke and tits». 

– Vi kjøpte pornoblader, sigaretter og godteri, og besøkte han på sykehuset. Vi ble sittende der i en times tid og pratet med han. Vi var fullstendig starstruck. Det å få møte han, og få prate med han utløste at vi begynte å dra på verdenscupritt neste år. Det har handla om proffene helt fra starten. Det å ta bilder, og det å henge med disse gutta her. Det året tok vi bare bilder utenfor teipen, for vi visste ikke hvordan vi skulle få akkreditering og sånn. Men vi begynte å skjønne hvordan kameraet fungerte, og oppgraderte utstyret. 

Etter VM på Hafjell begynte Instagram-kontoen å vokse. Stadig flere av proffsyklistene begynte å legge merke til, og bruke bildene fra de norske fotografene. I 2015 fant gutta ut hva de måtte gjøre for å skaffe seg presseakkreditering, noe som gir bedre forutsetning for å ta gode bilder. De tok kontakt med lokalavisen til Brage Vestavik, og avtalte å levere bilder til dem, mot at de kunne søke akkreditering på vegne av avisen.

– De gikk god for oss, da fikk vi pressevest, da gikk vi fra Lada til Audi, sier Steffen. 

Frem til de fikk akkreditering hadde de trosset sperrebåndene, og sneket seg nærmere løypa når løypevaktene ikke så på, for så å bli jagd ut. 

– Jeg skjønner jo løypevaktene. De gjør jo bare jobben sin, men vår metode var å gå innafor teipen, ta bilder, bli jaga ut, gå litt lenger ned, ta bilder, bli jaga ut igjen. Og sånn holdt vi på hele løypa ned, sier Steffen. 

Nå går alt av feriedager med til å reise på ritt.  

– Det har alltid vært en ferie, det har aldri vært jobb. Når vi har vært ute har vi alltid kjøpt med oss øl ut i løypa sånn som publikum, og gjerne hatt mer øl enn kamerautstyr i sekken. Noen drar til Ibiza og fester i to uker, vi drar på verdenscuper, ikke sant. Det er det vi synes er morsomst. 

For de aller fleste fotografene som drar til verdenscuper, er det et must å ha en avtale med enten et lag, eller et medie som vil kjøpe bilder. Mayhem Media er ikke helt som alle andre.

Et oppdrag med å lage videoedits for verdenscuplaget Mondraker, endte kort fortalt med krangel om kvalitet, generelt mye styr og minus i regnskapet.

– Vi har blitt enige om at vi ikke skal jobbe for et stort sånt lag igjen. Fordi vi bruker all ferie og alle pengene våre på det, da skal vi ha det hyggelig, sier Steffen.

Mayhem Media ser ikke for seg å bli rike på sykkelbilder. Til gjengjeld vil de ha styringen selv. 

– Vi har aldri drevet business, vi har alltid vært geme. Vi har opplevd så mye surr med forskjellige folk, at hvis noen skal ha noe med oss å gjøre, koster det penger. Vi har gjort så mange vennetjenester at vi har gått lei. Litt av problemet med sykkelindustrien er at alle digger det, det er hobbyen til alle og alle vil få det til, men ingen vil betale for det. Vi ser jo at det er mange som vil bli plukket foran oss i køen hvis Norrøna skal skyte nye reklamebilder. Så da er det kanskje bedre for oss å fokusere på å selge egne klær, og dele bilder på Instagram. Vi vil at følgerne våre skal få en følelse av at det er der på rittet. Det er jo det vi hadde ønsket selv. 

– Det er viktig for dere å få gjøre ting på deres egen måte?

– Ja, helt klart. Vi håper jo å kunne få noen oppdrag, men sånn som vi opplever det, er det mest styr. Vi vil bare gjøre vår greie og ha det fett. 

Turene til verdenscupritt ligner på det pressefotografer opplever, bortsett fra at de ikke har noen annen oppdragsgiver enn sosiale medier. 

– Vi prøver å ta tidlige fly. Komme ned, få tak i leiebil, dukke opp før rittet begynner, Vi trenger ikke være oppe i løypa før det er trening neste dag. En av oss skyter video og en annen tar bilder. Vi begynner første dag øverst i løypa, andre dag midt i, og siste dag i bunnen av løypa. På finaledagen er det to treningsrunder og så ritt. Når det er over, pleier vi å henge i teltene med rytterne. Hvem som vant eller tapte hadde ikke så mye å si for oss. Vi går ikke på presserommet for å gjøre annet enn å hente batterier eller drikke vann. Bildene kan vi fikse på restaurant. Sånn sett har vi ferieidyllen. Det pleier alltid å være fest etter rittet, det må vi få med oss.  

Regningene betales av jobbene de har. De daglige jobbene sine – at Mikkel selger elsykler og at Steffen jobber som optiker, vil de ikke snakke så mye om. Jobbene er uansett bare et middel for å kunne gjøre det de virkelig vil. I tillegg begynner de så smått å få en annen inntektskilde – egen produksjon av klær.  Flere av superstjernene i sporten har begynt å kle seg i t-skjorter lagd av Steffen og Mikkel. 

– Sven Martin (verdenscupfotograf, red.anm) sa til oss at det å dra på ritt og selge bilder ville bli vanskelig. Alle lagene har fotografer de leier inn, det er et strikt hierarki. Han sa at vi heller bør prøve å bygge navnet vårt. Og det er det vi har lyst til å gjøre. Dra på de tingene vi vil, lage noe for fansen og de som følger oss, så blir vi glade hvis de kjøper klærne våre.

– Vi begynte bare å lage klær for oss selv. Det begynte med capser, så ble det t-skjorter, som vi gikk med selv. Så begynte folk å spørre hvor de kunne kjøpe det. Vi lagde en haug med capser, og har åpnet nettbutikk, forklarer Steffen. 

– Alle klærne er det vi som har stått og trykket selv frem til nå. Vi håper å få en bedre ordning på det etterhvert. Vi gjør alt fra starten, designer det, printer, trykker på. Vi legger ganske mye i det, og er veldig takknemlige for folk som faktisk gidder å handle en t-skjorte. Det gjør at det er mulig å kjøpe flybilletter til neste ritt, sier Mikkel. 

Om å følge drømmen 

– Gjør dere noe annet på fritida når dere bruker all ferien på dette?

– Lite altså, sier Steffen. 

– Vi tar mini-ferier til Mysen med Brage for å skyte, sier Mikkel.

– Men det er vel ikke ferie?

– Mnjæ, men da får vi nullstilt og kommer hjem stoka, klar for neste tur.

En som i motsetning til Mikkel og Steffen har gjort business av å fotografere verdenscupritt, er legenden Sven Martin. Den sør-afrikanske stjernefotografen har mer enn én gang inkludert bilder av de to gutta i reportasjene sine. I et av de siste bildene, ga han skryt til dem for å «follow the dream». Men hva er egentlig «the dream»? Ikke så komplisert, forklarer Mikkel:

– Drømmen for Mayhem Media må være at vi kan selge så mye klær at vi kan dra på de arrangementene vi vil. Hadde vi klart å leve av Mayhem Media, det være å selge t-skjorter eller bilder, det må være drømmen. At noen betaler for det vi er og det vi gjør, det er en drøm.