Yngrebølgen

– Jeg bruker bare tommelfingermetoden. Jeg har brukt dekktrykkmåler, men det funker bedre med følelse. Jeg er ikke så manisk på de greiene der. 

Ola Jåvold Landmark har konkludert med at bakdekket har litt for lite luft, og finner fram gulvpumpa fra bagasjerommet. Det er en lørdag i september, og vi er i Varingskollen alpinsenter. Om mindre enn 24 timer går Hakadal Enduro, et av landets mest populære enduroritt, og Ola skal på gjennomkjøring sammen med treningskameraten Kristoffer Engen. Vi er tidlig ute, og treffer bare et par andre syklister når vi tråkker avgårde på grusveien som skal ta oss opp og rundt til baksiden av alpinbakken, hvor etappene begynner. 

Ola har preget resultatlistene i norske enduroritt den siste tiden. Og der andre kanskje kommer fra en bakgrunn med heisbasert sykling og utfor, eller stisykling, er det satsing på rundbane og skolegang på talentfabrikken NTG som har vært med å bringe Ola helt til topps. 

– Som førsteårs junior gikk det veldig bra i rundbane, jeg tror jeg fikk en sjetteplass sammenlagt i norgescupen. Jeg var kanskje ikke den som hadde de beste testresultatene, men i ritt så klarte jeg å ta meg sammen. Men så fikk jeg en skade i 2017 og ble syk. Når satsinga gikk seigt gikk skolen seigt, og jeg hadde det ikke gøy lenger. Jeg kjørte en halv sesong som senior, og da begynte jeg å prøve meg i enduro.

Det første rittet var Traktor Enduro i 2017. Ola røk kjedet på sykkelen, men tok med seg en 18.plass og godfølelse hjem. Ola avsluttet sesongen med Hafjell Enduro, og tok seg betydelig opp på resultatlistene. En fjerdeplass var fasiten, og nå var Ola hekta. 

– Det jeg fant ut ganske tidlig, var at jeg hadde et fortrinn med at jeg liker å sykle fort på sti. Og rundbane passet ikke for meg. 

I enduro har Ola funnet seg mer til rette. Fasiten før Hakadal Enduro er seier i både Telemark, Traktorland og Oslo enduro. Mens vi tråkker oppover den seige grusklatringen forteller Ola om hvor komfortabelt enduroritt er. Har du en dårlig dag, er det andre ryttere rundt deg som er med på å dra opp stemningen. Har du en dårlig første etappe, kan du sykle bra i neste.

–  Du kan nullstille deg fra etappe til etappe. Har du en dårlig førstetappe hvor du krasjer, så kan du kjøre kjempebra i neste etappe. Har du en dårlig dag i rundbane, er jo hele løpet kjørt. Jeg føler enduro er mer jovialt og god stemning, selv i Enduro World Series. 

Selv om enduro går for å være en folkelig konkurransegren med lave skuldre, konkurreres det like seriøst som i både utfor og rundbane. Risikoen er høy, når utøverne sykler ned løyper som dels kunne vært brukt som utforløyper, på enklere sykler og med mindre beskyttelse. 

– Hva slags tanker gjør du deg om risiko på rittdagen? 

– På trening har jeg satt meg en linje som jeg veit jeg er trygg på, jeg skrur egentlig av risikobryteren. Jeg har hatt noen krasj og fall som ikke er til å unngå, men ingen store ennå. Så får vi håpe at det fortsetter. Men det er en del av sporten. Skjer det så skjer det. 

Det er tåke og sur vind på toppen av Varingskollen. På en slik gjennomkjøringsdag før rittet liker Ola best å sykle etappene fra topp til bunn, uten å gjøre så mange stopp. På hjelmen har han et GoPro-kamera som han filmer hele etappen med. På trening og gjennomkjøring handler alt om å få en følelse av hvor fort man kan sykle på rittdagen – forestille seg hvordan hver sving og hindring kan tas best mulig. 

– Det kommer litt an på hvordan jeg føler det går, men jeg sitter og ser på klippene utover kvelden. Jeg har syklet her før – det hadde vært annerledes hvis jeg var et helt nytt sted. I Enduro World Series har jeg stoppet opp og sett der jeg føler meg ukomfortabel, og prøver å finne en trygg linje. Jeg kan være litt pinglete, da må jeg bare flippe en bryter i hodet. Det er litt «mind games». Stort sett er det bare å få flyten som gjelder. I dag er det bedre å heller få en følelse på hvordan farta kommer til å være, enn å stoppe og se på detaljer. Blir det mye start og stopp, blir det en lang dag.

– Du skal bare holde linja uansett?

– Ja, det får briste eller bære. Det går litt automatisk. Når jeg er på sykkelen så er jeg i mitt rette element. Det skjer jo at jeg sykler over evne, men jeg nullstiller rett etterpå.

– Hvor mange ganger på en rittdag tenker du «nå var det nære på»?

– Det er... maks to ganger. Ikke veldig mye. Man kan ikke tenke for mye på det, da skjer det hvertfall. 

De fleste endurorittene varer over minst én dag, kanskje to. De har opptil flere etapper, hvor hver eneste fartsprøve gir rom for å sykle feil, punktere eller rote seg bort i annet teknisk trøbbel. Å disponere krefter og utstyr riktig er den største utfordringen, og når resultatlistene gjøres opp er det ofte bare sekunder som skiller etter en hel dag på sykkelen. 

– Når jeg står på start gir jeg jo bånn gass, spesielt i områder hvor jeg føler meg tryggere. Jeg gidder jo ikke å safe hele tiden, da kan jeg tape tid. Det er nok rundbane-erfaringen som kicker inn der. Når det er lengre etapper må man disponere litt annerledes. Jeg veit at det er områder som er mer rufsete, der kjører jeg litt saktere for å ikke krasje eller punktere. 

I 2018 syklet han alle endurorittene som ikke krasjet med rundbaneritt. 2019 er sesongen hvor han skal «forberede seg», som han sier selv. 

– Jeg har kjørt flere ritt utenlands i år i enduro enn jeg gjorde i rundbane. 

For å få topp matching må jeg utenlands, og jeg vil jo bli så god som mulig- jeg tar det seriøst, men kanskje litt mer avslappet forhold til det.  Jeg stiller jo til start for å sykle best mulig uansett. Dette året skal jeg bruke til å bygge meg opp. Jeg skal prøve å trene mer, få syklet mer utenlands. I år har jeg syklet i utlandet for å kjenne på nivået.

Olas første Enduro World Series-ritt var i Val di Fassa i Italia i slutten av juni. Der ble det en 20.plass etter noen tekniske feil på sykkelen. Helgen etter stod Les Orres i Frankrike for tur. Med en bedre oppfatning av både terreng og konkurransen, ble dette en opptur for Ola. Enkelte av etappene var han nære topp ti på resultatlisten, og koste seg på sykkelen.

– Det gikk opp et lys for meg som jeg ikke helt klarer spesifikt å si hva er. Men den andre rittdagen i Frankrike klarte jeg å slappe av litt mer, men samtidig gi mer gass og skape fart i de forskjellige seksjonene av etappene. Jeg ble plutselig ble veldig komfortabel i terrenget og på sykkelen, det gjorde at jeg syklet fortere over natten.

Gode resultater til tross, når Ola jobber mot 2020-sesongen er det vel vitende om at han da stiller i senior-klassen, og konkurransen blir en helt annen. 

– Jeg må bli tryggere på meg selv i røffere terreng slik at jeg kan angripe løypa litt mer og skape fart. Her har jeg fortsatt en lang vei å gå.

I slutten av september venter Enduro World Series i Zermatt i Sveits, og helgen etter skal han, Albin Sandbu og Magnus Sørli representere Norge i U21-klassen under det som kalles Trophy of Nations, eller VM i enduro. 

Men før han gjør det, sykler Ola Jåvold Landmark inn til seier i Hakadal Enduro.