Engelberg – Alpenes skjulte stisykkel-skatt

Vi følger en gammel tursti ned fra Fürenalp mot Stäfeli helt i enden av Engelbergdalen, og omgivelsene er spektakulære for å si det mildt.  

Foran oss brer spisse fjelltopper seg ut og helt til høyre i øyekroken ser jeg den mektige Titlisbreen. Selv om det er i midten av oktober sykler vi i shorts og t-skjorte. Det er sommervarme her i sentrale Sveits, varm og fin – slik vi skandinaver vil ha det.  

Marcus Lindh er svensk, men har bodd i Engelberg i fire år, så han kjenner stiene godt. Hans bakgrunn som motocrossutøver gjør at han liker å kjøre på litt ekstra og tempoet er skrudd opp.  

Selvfølgelig prøver jeg å følge så godt jeg kan og begynner å kjenne på ytterpunktet av egne ferdigheter.  

En feil nå vil være dødelig. Dette er ikke tiden for det; stien er skåret inn i en hylle i den frodige fjellsiden og på nedsiden skråner det bratt. Med andre ord, et fall her vil ha konsekvenser.  

Jeg holder tunga rett i munnen og styrer forbi en stein, men et øyeblikk senere hører jeg en krasjlyd bak meg og deretter et heftig smell. Det viser seg at vår venn Oliver Carlin har brast inn i en stor stein og flydd over styret.  

Kragebenet har fått en heftig smell, han føler seg litt groggy og sykkeldagen hans er definitivt over. Resten av oss kjører en tur bort mot fossen Stäuber før vi fortsetter på den tekniske stien ned til Stäfeli hvor vi venter på stakkars Oliver, som må til sykehuset for en sjekk.  

Engelberg har verken de fineste stiene i Alpene, noen moderne sykkelpark eller den mest episke langturen. Engelberg er som et sort får i de fine hvite åsene i Alpene. Her er det mer old-school terrengsykling over røtter og stein på gamle turstier og like mye sykling som eventyr. På en måte er mye som om vinteren når vi skandinaver strømmer til dalen og utforsker hver skråning med løssnø vi klarer å finne. 

Etter nesten 40 skiturer til Engelberg siden 1997, fikk jeg endelig ut fingeren i fjor høst. Det var på tide å besøke mitt favoritt-skianlegg for å sykle terrengsykkel for første gang.  

Gjennom årene har flere og flere bekjente av meg bosatt seg i Engelberg, og mange av dem har begynt å sykle mye når det er offseason for skikjørere. Bilder og uhemmet skryt på sosiale medier har gjort meg nysgjerrig, og til slutt var det på tide å undersøke om skianlegget jeg besøkte mest i Alpene også har noe å by på når snøen har smeltet. 

Med sin strategiske beliggenhet midt i Alpene og i nærheten av Zürich, er Engelberg en av fjellandsbyene i Alpene som du når raskest fra Skandinavia. Du trenger ikke engang leiebil, det er lettere å ta toget direkte fra Zürich flyplass, og når du er på stedet, vil du klare deg fint uten bil.  

Togturen tar litt over en og en halv time med en eller to overganger, noe som gjør at du kan ta et tidlig morgenfly fra Norge og faktisk ta en sen ettermiddagstur i Engelberg før middag. Det er få andre steder i Alpene der det er mulig.  

For nesten 15 år siden begynte Engelberg å dukke opp i skimagasiner og filmer. Profesjonelle skikjørere, filmskapere og fotografer gjorde pilegrimsreisen til det klassiske skianlegget, og resultatet var spektakulære bilder og filmklipp som skapte stor interesse. Sakte, men sikkert etablerte feriestedet seg på skikjørernes netthinne.  

Den gamle klosterlandsbyen var ikke klar for noen stor turistinvasjon da. Hotellene, heisene og restaurantene var gamle, slitne og ikke dimensjonert for så mange mennesker som begynte å komme.  Dette ble endret av investeringer i nye heiser og annen infrastruktur.  

En viktig endring i landsbyen skjedde da Ski Lodge Engelberg ble grunnlagt i 2008 av et par tidligere skibomser fra Sverige. Med fokus på et enkelt men friskt hotell og et moderne kjøkken med et godt vinkart, har Ski Lodge Engelberg blitt skikjører – og nå sykkel- og turhotell – nummer én i Engelberg.  

I dag er Engelberg et internasjonalt ski- og turiststed som tiltrekker seg gjester fra hele verden. Skikjøringen er i verdensklasse, den ekte alpine følelsen er der, og over tid har Engelberg utviklet seg til en helårsdestinasjon.   

Sveits har generelt en åpen politikk for stisykling. Som syklist er du velkommen på nesten alle turstier, med mindre det er et spesielt skilt som tilsier noe annet, og det er uvanlig.  

Når det er sagt, kan du se etter stier på hvilket som helst kart.  

Over en øl i baren på Ski Lodge Engelberg gjør vi nettopp det. Etter alle skiturene her nede har jeg ganske god oversikt over Engelberg, noe som gjør det litt enklere å navigere på kartet.  

Sammen med Marcus og min venn italienske venn Greta finner vi flere morsomme alternativer på fjellet Brunni. Marcus anbefaler turen via Brunnihütte til Wolfenschiessen via Niederrickenbach. Når han beskriver turen, som først går på åpne stier over tregrensen og deretter faller ned i dalen, er vi solgt. Den eneste cruxet på turen er at Wolfenschiessen ligger et par mil nede i dalen, og det høres vanskelig å klatre opp og tilbake til Engelberg langs veien. 

 – Vi tar jo selvfølgelig toget tilbake, vi er i Sveits, ler Marcus og diskusjonen er over.  

Neste morgen møter vi Joel Pollinger, en lokal skikjører som er født og oppvokst i Wolfenschiessen. Etter en rask gjennomgang av dagens tur, skal vi snart tråkke opp mot Brunnihütte i morgensolen. Marcus har elsykkel i dag og tilbyr meg skyss i form av en støttende hånd. Greta hjelper Joel på samme måte, og på denne måten føles 850 høydemeter opp til Brunni ganske enkelt. Vi med vanlige sykler tråkker fortsatt mye, men det går så mye lettere med litt motorisert hjelp, og jeg er glad for å spare litt energi ettersom det vil være en lang dag.  

Vi stopper ved Brunnihütte for en kaffe. Det er allerede mange mennesker her, det er lørdag og vinteren nærmer seg slik at sveitserne benytter anledningen til å nyte det fine været litt ekstra. På den klassiske hytta på 1860 meters høyde er det via ferrata- stier, klatrevegger, utgangspunkt for flere fotturer og en godt besøkt restaurant.  

Vi er ikke de eneste syklistene her, men det er klart at pengene ruller inn på andre måter enn bare stisykling. Etter en espresso til 50 kroner tråkker vi videre, og utsikten fra stien mot øst er grandios for å si det mildt. På den andre siden av dalen sprer Titlisbreen seg ut. Det er sesongens første dag at breen er åpen for ski, og noen er veldig ivrige etter å svinge litt i løpet av åpningsdagen.  

Via Rosenbold tar vi til høyre mot Walenalp i retning Niederrickenbach. Stien flyter pent langs en hylle under spisse fjelltopper som vi kjenner godt fra ski i området. Nå om sommeren er Brunni mer brukt enn om vinteren, skal vi ta utgangspunkt i alle turgåerne vi møter.  

De fleste er glade og positive til syklister, men det finnes eksempler på dem som ikke er så fornøyd og hevder at vi  ikke har lov til å sykle her. Paradoksalt nok møter vi bonden som eier marka, og han jubler når han ser Joel.  

– Selvfølgelig kan du sykle her, jeg har laget bedre passasjer ved gjerdene slik at du ikke trenger å stoppe hver gang. Jeg vil at syklister skal bruke stien, ellers vokser den nesten igjen, ler bonden og gir oss tommelen opp.  

Vi ruller videre og stien går inn i en bratt og steinete del. Det går bra i begynnelsen, men snart blir det litt for teknisk og risikabelt for min smak. På et par passasjer velger jeg å hoppe av og gå, ikke minst med sekken min. Med dyrt kamerautstyr på ryggen ønsker jeg ikke å ta noen unødvendig risiko.  

Sykling i Engelberg kan være krevende, men på en eller annen måte du kommer ned. Til slutt flater det ut, og jeg føler meg mer komfortabel med å sykle igjen. Etter en fest med flyt og tørr sti i en vakker bøkeskog, kommer vi snart til Niederrickenbach. 

Midt i landsbyen sykler vi forbi Joels gamle skole fra barndomsårene og barndomshjemmet hans, like over Wolfenschiessen. Joel blir selvfølgelig nostalgisk og forteller om den gamle veien rundt huset hans hvor hans lidenskap for sykling begynte for mange år siden.  

Vel nede i Wolfenschiessen har vi bare akkurat med tid for å rekke toget opp til Engelberg. Den kvinnelige konduktøren gir meg en pes for å forsinke toget med 20 sekunder når jeg bare må ta et par kjappe bilder. Hun rister på hodet når det er min tur til å vise togbilletten. 

– Vi var allerede to minutter for sent ute, og du forsinker oss enda mer, hva tenkte du på?  

Hva skal man si? I landet der du setter klokken etter toget, er vel ikke et sånt overtramp bra, og jeg kan ikke gjøre annet enn å si unnskyld.  

På Ski Lodge Engelbergs utendørsterrasse nytes det øl i solskinnet denne ettermiddagen. Det lukter av nystekte burgere og musikken pumper ut av høyttalerne. Skiløpere, syklister og turgåere kan dele minner om en fantastisk dag i fjellet. Det er en god atmosfære, og akkurat som om vinteren er Ski Lodge det naturlige samlingsstedet.  

Engelberg har ikke nok sykling for en ukes ferie, men det er et fint reisemål for de som ønsker å gjøre en langhelg i Alpene, eller er glade for å besøke flere steder på sykkelferien.  

Fly ned torsdag morgen, kjøre en pre-middag oppvarming tur, og med to dager med ekstra sykling, kan du fortsatt ha en sen middag hjemme på søndag kveld. Eller hvis du ønsker å kombinere et par destinasjoner på samme tur, fungerer Engelberg perfekt som en start eller finish.  

Med sin nærhet til Zürich, er det veldig lett tilgjengelig og praktisk.  

Personlig vet jeg ikke hvorfor jeg ventet litt over 20 år med mitt første sykkelbesøk til landsbyen, men en ting er sikkert. 

Jeg kommer definitivt tilbake.