Stisykling i Costa Rica

Klokka er tre på natta, men billetten vår anslår at vi ikke skulle ha landet før sju om morgenen. I så fall ville sola vært oppe, og guiden vår hadde vært her for å plukke oss opp.

I stedet står vi her i mørket, rådville og knapt i stand til å holde øynene åpne, mens vi forsøker å holde mennene som roper «taxi – taxi – taxi» på avstand. En atletisk utseende kar, med caps og sykkelshorts, baner seg vei gjennom folkemengden og kommer mot oss. Det må være ham. Han ser like trøtt ut som oss, men flirer og rekker fram hånda. Joda, det er Paulo, guiden vår. Når vi omsider får lastet bagene våre inn i pickupen hans, forklarer costaricaneren at han helt tilfeldig hadde sjekket ankomsttida vår igjen på nettet før han la seg, og oppdaget at flyet vårt kom til å lande fire timer tidligere.  

– Frokost? Spør Paulo, mens han roter rundt i ryggsekken sin uten å ta øynene fra trafikken. Han rekker over en beholder med nyoppskåret mango. Jøss, har han lagd til dette bare for oss?

– Nei, jeg stjal det fra kjøleskapet til faren min, ler han.

Freeridelegenden Richie Schley overtalte oss til å ta denne turen til Costa Rica. Tobi Geißler, Sebastian Doerk og jeg var ganske enkle å overbevise. Det er begynnelsen av mars, og en 14 timers flytur for å tilbringe en uke med stisykling er overkommelig. Neste morgen plukker Paulo oss opp ved hotellet for vår første sykkeltur. I dagslys innser jeg at det ikke er en eneste reklamelogo på pickupen hans. Merkelig, siden han har levebrødet sitt i sykkelbransjen og har vært nasjonal mester både i rundbane og utforsykling. Det virker ikke som Paulo vil snakke om det. Han bare bøyer hodet og drar presenningen forsiktig over syklene våre. Sett fra utsiden kunne bilen like godt ha vært lastet med bananer.

Turen tar oss opp til 2500 meter over havnivå. En gammel gårdsvei fører oss gjennom eldgamle landsbyer, forbi gårdsbygninger med hester og høner, til et storslagent utsiktspunkt. Her manøvrerer Paulo bilen halvveis inn i vegetasjonen og stopper. Utsikten strekker seg over grønne åser med noen grønne enger innimellom og, selvfølgelig, kaffeplantasjer så langt øyet kan se. Og fjernt der ute i horisonten, glitrer Stillehavet i sola. Men hvor er stien? Vi følger Paulo gjennom et kratt som slett ikke ser ut som starten på noen sti. I fem-seks meter trasker vi gjennom tjukk underskog, til vi kommer til noe som først ser ut til å være en fordypning i bakken, men som deretter tydelig er gjenkjennbart som en sti. 

«Sett fra utsiden kunne bilen like godt ha vært lastet med bananer.»

Vi dundrer gjennom en grønn tunnel av bregner og klatreplanter som henger fra toppen av jungeltrærne, og som kjennes ut som de hele tida vil gripe fatt i oss. Bakken er overraskende nok knusktørr med bra grep, regntiden begynner ikke før april. Vi kan formelig fly over de ellers så sleipe røttene. Men etter noen hundre meter nedkjøring er vi nødt til å stoppe og riste løs hendene.

Paulo er tydelig fornøyd med at vi har det så moro på «hjertebarnet» hans, den nye stien han har bygd. Og han har mange flere å vise oss, selv om områdene de går gjennom ikke tilhører ham selv. Med en bredde på bare 200 kilometer, er landet som ligger mellom Karibia og Stillehavet en blanding av nasjonalpark og privateid land. Det skulle i utgangspunktet gi liten boltreplass for stisykkelentusiaster. Men, som tidligere landslagsutøver er Paulo en kjent skikkelse overalt. Folk stoler på ham når han sier: «Jeg bygger en sti på eiendommen din, men jeg kommer bare til å ta med utvalgte folk dit». Det er årsaken til den diskré bilen, hemmelighetskremmeriet og den skjulte inngangen til stien. Vi fortsetter gjennom underskogen. Svingene blir krappere, temperaturen og luftfuktigheten stiger og svetten renner. Vi må gjennom to elvekryssinger, før turen ender ved en kaffeplantasje. Herfra triller vi videre til en liten restaurant som ligger ved et fossefall. Vi benytter oss av tiden før maten kommer til en utendørs dusj.

Paulos neste stolthet er en sti lenger sør i landet, i Providencia. Vi har knapt kommet oss ut av bilen før vi igjen er innhyllet i en blanding av jungel, støv og hårnålssvinger. Noen bratte terskler og røtter sperrer veien. Vi stopper et øyeblikk i lysningen. Det ligner Europa: Åpne enger inne i skogen og bølgende terreng, et lite stykke Schwartzwald midt i Mellom-Amerika. Stien svinger sakte ut av dalen. Det er ikke en sjel å se. Så, plutselig,  står en mann foran oss med en machete. Han ser temmelig brysk ut, helt til han kjenner igjen Paulo. Det er Marinho, grunneieren. Han vet at vi kommer, vi skal tilbringe den kommende natta på stedet hans i en «cabana», en liten trehytte på gården. Marinho har bare kommet i forveien for å rydde stien for oss. Når vi kommer til hytta, har kona hans tilberedt et herlig måltid med tortillas, ris og bønner til oss.

«Jeg bygger en sti på eiendommen din, men jeg kommer bare til å ta med utvalgte folk dit»

Etter en nedkjøring på en av Paulos favorittstier, som minner om en bob-bane, kjører vi på videre sørover i retning Stillehavet. 

– Drømmen min er en sti fra den høyeste fjelltoppen, Cerro Chirripó, helt ned til stranda. Det er en nedfart på 3820 høydemeter, forklarer Paulo, mens han med en utrolig innsats tyner firehjulstrekkeren sin opp den skranglete veien. Vi er lettet og glade når vi kommer fra til den neste plassen, Dota-dalen, en idyllisk dal med en elv, små trehytter og en ufattelig mengde fugler. Tukanen, med sitt digre nebb, flagrer gjennom trærne, og en sky av kolibrier blir skremt opp i det vi nærmer oss terrassen utenfor hytta vår. Det er det perfekte stedet for en margherita. 

Neste morgen er vi på syklene grytidlig. På denne tida treffer vi ikke på fotturister, som for så vidt er sjeldne å se, men her i Dota er det mange fuglekikkere, og vi vil ikke risikere å kjøre på dem. Inngangen til stien er nok en gang gjemt, du må definitivt vite hvor du skal for å finne fram. Heldige er vi som har Paulo på laget. Etter at vi har tatt oss gjennom vegetasjonen blir sporet tydeligere, og vi smyger oss ut av tåka. Paulo nikker, og vi kommer inn i rytmen. På turen ned mot dalen møter vi på fullt av svinger, artige små hopp og noen bratte renner. Det er en av de lengste nedkjøringene på hele turen, uten overnatting ute underveis. Etter en kort pause tar Richie, Tobi, Paulo og jeg en high five.

«Inngangen til stien er nok en gang gjemt, du må definitivt vite hvor du skal for å finne fram.»

– Bra jobbet, roper Paulo, mens vi forsøker å henge på bakhjulet hans. Det er ikke lett å holde følge. Siden han har bygd stien, kjenner han hvert hjørne, og som tidligere utformester er han rask. Med stadige nesten-krasjer, ispedd begeistrede «la pura vida»-rop, suser vi ned den nydelige stien, rett ned til fuglekikkerhytta vår. 

Et vanlig costaricansk måltid byr på masse grønnsaker, fisk, kjøtt og selvfølgelig bønner og ris. Perfekt syklistføde. Landet er et av de mest utviklede i Mellom-Amerika. De har hatt et stabilt demokrati siden 50-tallet og kvittet seg i samme slengen med hele militærvesenet.

I stedet brukte de pengene som ble til overs til å utvikle det sosiale systemet. 

Siden den tid har costaricanerne hverken hatt opptøyer eller borgerkriger, noe som er grunnen til at Costa Rica stadig blir kalt Mellom-Amerikas Sveits. Landskapet som stiene våre går gjennom underbygger også den karakteristikken.

«Jimmy slipper en kylling en meter fra seg. Noen av krokodillene hopper mot ham.»

På 70- og 80-tallet ble det drevet intensiv tømmerhogst, noe som fjernet nesten 80 prosent av den opprinnelige regnskogen. Gjennom å bruke mye av pengene fra økoturisme-programmene sine til økopolitikk, har costaricanerne klart å gjenplante 50 prosent av skogen. Med det i bakhodet kan vi skjønne hvorfor alle de lokale vi traff på virket så avslappet og levde la pura vida. 

Neste morgen forlater vi regnskogen, i retning sjøen. Når vi ankommer Hermosa Beach kan vi knapt tro våre egne øyne. En diger strand med mørk sand, noen palmetrær, en hengekøye, en surfespot rett foran hotellet, og ingen mennesker. Som om dette paradiset ikke var nok, så er det også en sykkelpark rett over oss. De siste dagene våre her nede innledes med en morgen med surfing. Denne etterfølges av en sykkeltur på nydelige stier gjennom en jungel like ved stranda. José, hotellguiden, lykkes med å få oss ut av hengekøyene og bli med på krokodillesafari. Vi tøffer oppover elva i en liten båt. José styrer båten, mens kollegaen Jimmy holder en bøtte med kylling. Det tar ikke lang tid før de første tømmerstokkene kommer til syne i vannet. Da hopper Jimmy over bord i det knedype vannet, og kjever med lange rekker med tenner åpner seg. Jimmy slipper en kylling en meter fra seg. Noen av krokodillene hopper mot ham.

– Neste gang tar jeg med ungene, sier jeg entusiastisk til José. 

– Ja, kom tilbake!

 – Jeg er ikke sikker på om Jimmy fortsatt vil være her, men jeg ser fram til å treffe dere!

Sykling på Costa Rica

Costa Rica er et land i Mellom-Amerika, med grense mot Nicaragua i nord og Panama i sør. 

Landet er kun 200 km bredt, og er omgitt av Det karibiske hav i øst og Stillehavet i vest. 

Det høyeste fjellet, 3820 meter høye Cerro Chirripó, ligger i innlandet. Tregrensa ligger på 3400 meter, men innimellom er det steder i fjelljungelen der en har klart utsyn til havet. Siden store deler av arealene i Costa Rica er privateid eller avsatt til nasjonalpark, er det få tillatte sykkelruter utenom de mest befolkede turistområdene. Derfor er stiene som tidligere landslagsutøver Paulo Vallo har opparbeidet virkelig noe spesielt. Det er slett ikke rart at han nærmest regnes som en nasjonalskatt. Den beste tida å reise til Costa Rica er fra desember til april, når det er tørketid og temperaturen i fjellene er i området 25 til 30 grader. Stranda, derimot, kan være varm og fuktig. Det er best å ta med egen sykkel, brukbare utleiesykler er knapt å finne lokalt. På grunn av det tidvis ulendte terrenget, anbefales grov sti-eller endurosykkel. Det er gode sykkelbutikker i San José med godt utvalg i deler. Ta likevel med spesielle deler du kan få bruk for til sykkelen din, for sikkerhets skyld. Det legendariske La Ruta de las Conquestadores er et av de eldste etapperittene på terrengsykkelscenen. Dette tredagers maratonrittet fra Stillehavs- til Karibiakysten går tvers over hele landet, gjennom en øde jungel og over en vulkan.