Stisykling i Dalarna i Sverige

Han er sportssjef i destinasjonsselskapet i Idre Fjäll og satset på at det var enklere å be om tilgivelse enn tillatelse. Den gang visste han neppe hva stibyggingen ville føre til.

Svaret han fikk den sommeren var positivt.

Nå står han utenfor Pernilla Wiberg hotell og tar i mot sykkelkompis Thomas og meg med et eneste stort glis. Snart er det vår tur til å glise.

– Det har ikke vært noe dyredrift i dette området, så vi får ikke de fine sauetråkkene dere har i Norge. De eneste stiene som kommer her er hestestier, men de er ubrukelige til sykling, forklarer Fredrik.

Det er sensommer, og værgudene spiller ikke helt på lag. En regnskur av de sjeldne driver inn, og vi søker ly under et tak til det verste gir seg. Entusiasmen gløder av Fredrik til tross for at regnet bøtter ned, og vinden pisker. 

Idre er et lite svensk alpinsted med 1000 innbyggere i Sverige, rett over grensen for Femunden. Da de skulle satse på sti, gjorde de noe smart: Fire vinterdestinasjoner gikk sammen for å lage et sykkelkonsept. BD var en realitet. Men ingen destinasjonsutvikling uten en studietur. I 7stanes i Glentress i Skottland lærte BD-gjengen at skilt og stikart er helt essensielt for å lykkes. På hver destinasjon måtte det være en base, en«hub», slik at det ser likt ut uansett hvor du drar.

– Etter litt forarbeid lagde vi en kravspesifikasjon for alle destinasjonene våre. Det måtte finnes sykkelutleie, dusj, mat, hotell, sykkelvask, slike ting. Vi måtte ha et høyt nivå, slik at standarden fikk et godt rykte. For å bli med i Biking Dalarna må stiene være bra. Sykkelutleie også. Om det så bare er tre sykler. Det skal være et kvalitetsstempel. At det finnes kart og materiell. Skilt og gjenkjenningsfaktor var viktig, sier Fredrik.

Fra fire destinasjoner i oppstarten, er det nå blitt sju, og det er merket opp nesten 100 mil med terrengsykkelstier. I Idre Fjäll er ikke alle stiene ferdige når vi er på besøk, men Fredrik har ikke hastverk.

– Vi har bygd det meste selv, så vi har gjort det i korte etapper for å se hva folk syns når de sykler der. Vi har ikke brukt én million en gang her i Idre. Jeg har kjørt gravemaskin. Det har ikke vært noen kostnad utover leie av gravemaskinen og drivstoff til denne. Nesten bare frivillig arbeid. Det som var spennende å se i Glentress, var å se at de hadde klatringer med serpentiner som var morsomme. Det tok vi mye inspirasjon fra. Nå til 2016 blir vi klare, sier Fredrik.

Syklene er pakket ut av bilen, og vi tråkker av sted gjennom noe som minner om en liten landsby med hotell, badeland, matbutikk og sportsbutikk.

– Ingen behøver å bruke bil for å komme seg noe sted. Det er en av våre styrker, at det er så kompakt. Dette var en sommerdestinasjon lenge før terrengsykler kom. De som syklet, gjorde det etter grusveien, sier Fredrik. Regnet gir seg til slutt og vi følger skiltene ut fra hotellområdet. I hvert stikryss står det en skiltstolpe med små, firkantete skilt. Farge etter vanskelighetsgrad, og lengde. Merkingen tar oss på skrå oppover fjellsiden på snille grusveier, før vi knekker av mot høyre, og følger stien inn i skogen.

«Fire vinterdestinasjoner gikk sammen for å lage et sykkelkonsept. Biking Dalarna var en realitet».

Høydemetere har vi samlet nesten uten å merke det på grusen oppover, og stien tar oss nå duvende nedover. Assosiasjonen til Gullia i Trysil melder seg umiddelbart. Gruslagt, raskt underlag, med forutsigbare linjer. Thomas og jeg gir gass, Fredrik instruerer oss om å ha det moro, og slipper oss foran. Som sagt så gjort. Jeg kjemper mot gravitasjonskraften i de menneskeskapte doseringene, og gledestårene presser på. Glemt er hva jeg sykler på, og hvor jeg er. Jeg har det så sykt moro at jeg kommer til å bli stoppet i tullen. 

Vi stopper for å fotografere, og forbi triller en familie. To gutter som knapt har lært seg å sykle, og så far. På en hybridsykkel. De ler, hoier og skriker. De har det minst like morsomt som oss. Vi fotograferer så lenge at fotograferingen blir mindre viktig, Thomas nærmest sprinter opp for å sykle stipartiene på nytt. Jeg klarer ikke å dy meg jeg heller. Når vi kommer til et parti med mange kuler på rekke, går det raskt sport i å klare å «doble» hoppene, og jeg gir meg ikke før det sitter. Den brede grusstien synes aldri å ta slutt, og svinger seg med både flate og doserte svinger ned gjennom skogen. Mellom alle svingene får vi et dryss av små kanter som innbyr til luft under hjulene. Vi er ikke tunge å be, og øker farten. 

Om det er stien som blir smalere eller farten vår som øker er jeg ikke sikker på, men stien synes å snevre inn da vi begynner å nærme oss bunnen av stien. Jeg må konsentrere meg enda mer for å klare svingene, og bakhjulet slipper når jeg har for høy fart ut av dem. Langt der fremme, skimter jeg en utgang, og en grusvei.

«Høydemetere har vi samlet nesten uten å merke det på grusen oppover, og stien tar oss nå duvende nedover. Assosiasjonen til Gullia i Trysil melder seg umiddelbart.»

Retningssansen min begynner endelig å fungere igjen da vi kommer ut av «AllaKan» og «Jippi». Vi befinner oss på baksiden av selve Idre Fjäll, og sykler den grønnmerkede grusveien. Fredrik forteller fortsatt like entusiastisk om den nye stien som skal hete Norrskogen, som skal bygges ferdig snart. Når den står ferdig, vil det være merket sti hele veien rundt fjellet.

Noen år etter at Fredrik gravde den første stien, har Idre snart et komplett stinett, som går rundt hele den lille fjellknausen som utgjør det geografiske midtpunktet i skidestinasjonen.

Fredrik er en av de med den sjeldne kombinasjonen av entusiasme og gangsyn. De begynner i den lette enden av skalaen – og bygger vanskeligere. Her bygges det ikke for å tekkes de hardbarka sti-entusiastene, men barnefamiliene, nybegynnerne og turistene. At Thomas og jeg tilhører førstnevnte gruppe, tenker vi ikke over. Vi er tidlig ute med vårt besøk, men etter fremdriften så langt å regne, tar jeg Fredriks ord på at stirunden skal være komplett i løpet av 2016.  

Vi passerer siste heis på baksiden av fjellet, og tar inn på siste stiparti som skal ta oss tilbake til Skills Area, øvingsløypa, og Spårsentralen, basen der utgangspunktet for alle turene er. Inspirasjonen fra Glentress har satt sitt spor. Vi merker det tydelig når vi penser inn på «UppSkaDu». Serpentinsvingene og den gradvise stigningen gjør at vi knapt enser at det går oppover, og før vi vet ordet av det, er vi oppe i høyden igjen.

Neste morgen våkner vi i Idre, og pakker bilen. En liten kjøretur på to timer sørover venter. Vi skal til Rörbäcksnäs, hvor jeg først stiftet bekjentskap med Biking Dalarna på en svipptur over fra Trysil under Utflukt  i fjor.

Om Idre var lite, er ikke Rörbäcksnäs stort større. I de tilsynelatende endeløse skogene rundt Sälen kommer vi plutselig til et lite tettsted. Det lille tettstedet er som tatt fra en scene i Emil i Lønneberget. Det er lite som tilsier at vi skal finne sykkelstier her, annet enn et skilt i veikanten.

Når vi svinger inn på parkeringsplassen er den full av biler og syklister. Noen er i ferd med å pakke inn utstyret for dagen, andre kler på seg hjelmer og sykkelsko, klare for tur. Barnefamilier, kjærestepar, unge, gamle. En herlig blanding av terrengsykler, hybridsykler, barnesykler, pottehjelmer, sykkeltightser og flanellskjorter. Jeg føler meg nesten malplassert her jeg står med den fulldempede stisykkelen min, ikledd moteriktig baggy shorts og fargekoordinerte plagg. Er disse stiene forbeholdt nybegynnere som aldri har rørt en sti før i sitt liv? 

Fortsatt litt ør og full av inntrykk etter gårsdagens berg- og dalbane i Idre, tråkker vi av gårde. Ved parkeringsplassen er det skiltet til forskjellige turer. Vi går for den rødmerkede og lengste turen; Vallsjørunden.

Ut fra parkeringsplassen går stiene samlet før vi i første stikryss sier farvel til de blå og grønne stiene stiene og tar inn på den røde. Kontrasten til stiene i Idre er stor. I Rörbäcksnäs er stiene smale, med jordbunn, og minner mer om det vi har hjemme i Norge. De doserte svingene som fikk oss til å hoie og skrike i Idre, er byttet ut med 20cm brede stier som slynger seg ivrig mellom trærne. I de dype skogene er vi langt under tregrensa. Trærne er bare 4-5 meter høye, og vi venter stadig på at vi skal komme til toppen som tar oss over tregrensa og gir oss utsikt. Det skjer aldri.

«Kontrasten til stiene i Idre er stor. I Rörbäcksnäs er stiene smale, med jordbunn, og minner mer om det vi har hjemme i Norge.»

Stiene i Rörbäcksnäs kommer som små espressoskudd. Mellom hvert eneste stiparti venter en liten grusvei, eller flat strekning så vi rekker å trekke pusten. Etter en liten pause på grusveien, er det på´n igjen. Vi tar av fra stien og inn i en ny utforkjøring eller et lynraskt stiparti. Det er ikke rart klientellet på parkeringsplassen var variert. Stiene er hardpakket sand og barnålskogsbunn om hverandre. Det flate terrenget gjør at vi alltid har god oversikt over hva som venter.

Kjedelig, skulle man kanskje tro. Vi gir bare mer gass, og stiene blir mer utfordrende og morsomme. Gledesropene kommer i hopetall. Så er det over igjen. Litt mer hvile, og vi tråkker oss videre på flytstier tilbake til utgangspunktet. Men døgnet har fortsatt mange timer med dagslys igjen, og vi sier oss ikke helt fornøyd ennå.  

Vi krysser hovedveien og tar løs på den østlige sløyfen. Det fascinerende med stiene er at stibyggerne har klart å holde igjen. Jeg ser rundt meg og ser åser hvor jeg mer enn gjerne skulle ha lagt stiene for å få lengre utforkjøringer. Men med lengre utforkjøringer, hadde det også blitt flere motbakker. Variasjonen i terreng er fascinerende, og barnålsstiene fra vestsiden av veien er byttet ut med grus og sand. Stien leder oss ned i små bekkedaler og over gresskledde åsrygger. Lave bjørketrær i goldt steinlandskap det ene øyeblikket, skyhøye furutrær i lyng det neste. Jeg har mistet begrep om hvor lenge vi har vært ute når stien leder oss over et hogstfelt. Så godt som all vegetasjon er fjernet, og den sandete stien tar for gang en vending nedover. Støvet står av hjulene, det silkemyke underlaget er nesten friksjonsfritt. 

Vi tar en pause når vi krysser asfalten igjen, og skal inn på den vestlige sløyfa. Både Thomas og jeg begynner å merke i armer og bein at vi har gitt mer gass enn vi har trodd de siste to dagene, og sjokolade går ned på høykant sammen med den siste skvetten på Camelbaken. 

To jenter passerer oss. Billige halvdempere, allværsjakkene knytt rundt livet, hjelmen litt på skakke, og joggesko. 

I den sørvestlige delen av runden får vi mer å bryne oss på. Kreftene begynner for alvor å ta slutt, og stien er preget av at den er nyere etablert. Røtter og steiner, vi får plutselig mye å tenke på, etter å ha frest rundt på slikemyke flytstier i snart to dager. Men jeg har et minne om minst én åsrygg fra sist gang jeg var her, som jeg har snakket til Thomas om siden før vi dro hit. Den skal ikke komme lett. Sola står lavere på himmelen nå, og energinivået vårt er ikke høyere. Vi må ta beina fatt i den siste klatringen for å komme oss opp. Vi når det nærmeste vi har kommet et utsiktspunkt hele dagen. Skjønt, vi har bare utsikt til enda mer trær, og et og annet tjern noen hundre meter borte. Ned fra ryggen ser vi stien slynge seg. Vi vet det snart er slutt, og gir alt vi har for å treffe bra i svingene. 

Når vi kommer tilbake til parkeringsplassen for siste gang er solen i ferd med å senke seg over Dalarna. GPS-en sier over 50 kilometer på sti. Vi har også faktisk syklet 1100 høydemeter i små biter om gangen.

Jeg kan ikke huske én eneste motbakke.

Biking Dalarna

Biking Dalarna består av sju destinasjoner; Falun, Idre, Mora, Rättvik, Säfsen, Malung-Sälen og Orsa Grönklitt. Til sammen finnes det 94 mil med merkede stier, 52 mil merket landeveissykling og 15 utforløyper.