Flotte flytstier i Sveriges nest største by

Fotografen Fredrik Schenholm har vært de fleste steder man kan drømme om å dra på ski, og på turer som mange kanskje ville avstått fra. Men på stisykling er han ganske fersk. Ikke at det har stoppet han fra å skulle gi ut bok om stisykling i Gøteborg.

– Ska du ha en fika, eller skal vi bare kjøre på?

Jeg mumler noe om at jeg har spist (jeg unnlater å nevne at «maten» er seks sjokoladeboller fra Circle K), og ser fortsatt på sykkelen. Det er noe rart med hvordan man går ut i fra at folk ikke har peiling hvis sykkelen ikke er i orden. Men ikke jeg, altså.

Fra huset i Lackarebäck har Fredrik panorama-utsikt mot den nest største byen i Sverige. I horisonten ruver store signalbygg og boligblokker, og helt ute ved sjøkanten står store kraner. Mellom der vi står og sjøen er landskapet tettpakket med asfalt, stål og betong, men også noen små, grønne lommer. Det er i disse små, grønne lommene at byens terrengsyklister kan utfolde seg.

Denne reportasjen ble opprinnelig publisert i 2020 og sto på trykk i Terrengsykkel #87.

Fredrik vil ta meg med til Horsikan. Et område som best kan beskrives som Østmarkas svenske tvillingbror. Det er tidlig i oktober, og jeg har flyktet fra en søkkvåt norsk hovedstad. Den svenske kysten har fått sin andel av nedbøren som har herjet i Norge de siste ukene.

Men i Horsikan har svabergene kvittet seg med mesteparten, og jeg jager den lokale entusiasten på fast og fint underlag. Røttene til tærne er ikke oppe i dagen, som hjemme i Norge. I hvert fall ikke i like stor grad, her er skogen for det meste barnålsskogsbunn, og det er lett å følge på.

– Vi får nesten ikke snø her, og det blir aldri så kaldt at det er noe problem. Man kan egentlig sykle hele året her, forteller Fredrik. 

Fredrik er forfatter på boken «Mountainbike kring Gøteborg». Boken, som skal komme våren 2020 er ment å være et oppslagsverk både for de som er på besøk og fastboende.

– Det er en oversikt over 17 områder hvor man kan sykle, og flere stiguider per område. Og det er nok en overvekt på beskrivelser av stier som er gradert blått, sier Fredrik.

Les også

Sliter du med å velge mellom Gran Canaria og Mallorca? Svaret er enkelt - prøv Madeira

Madeira er en opplevelse i seg selv – med og uten sykkel.

Vi er på nettopp en slik blå-gradert sti. «Horsikan Slickrocks» er, ikke overraskende, et parti førsteklasses svaberg-sykling. Regnet har justert vanskelighetsgraden noe, men her tenker jeg umiddelbart at en nybegynner ville storkoset seg.

De blankskurte svaene går opp og ned i slake høydekurver, uten de helt store retningsendringene. I de nedre kurvene ligger vannet samlet i store dammer, og Fredrik er stressa for at søla skal legge en demper på opplevelsen. Jeg forsikrer han om at det er ingen fare.

Fredrik har bosatt seg ved et av de mest populære områdene for terrengsykling i Gøteborg; Lackarebäck. Her har det blitt arrangert enduroritt, og det er nesten vanskelig å se for seg at en så kompakt skog har tatt i mot mange hundre sykkelentusiaster med startnummer.

Løvet på bakken dekker stiene som går opp og ned langs de små formasjonene i terrenget. Der området Horsikan for det meste bare er naturlige stier, bærer dette området mer preg av tilrettelegging.

– Gøteborgs Stigcyklister er en gruppe som har gjort mye vedlikehold i skogene rundt her, og de har en god dialog med kommunen, forklarer Fredrik.

Dagene er ikke lange i oktober. Kvaliteten på stiene har bare blitt bedre og bedre utover dagen, og Fredrik tar guide-oppgaven på alvor. Etter å ha herjet på stiene i Lackarebäck avslutter vi turen på et høydedrag over Europavei 20. Tungtrafikken dundrer oss. Jeg er helt forbløffet over hvor bra sykling som skjuler seg i skogen bare noen meter unna.

Neste morgen setter sola fyr på skogen i Änggårdsbergen. Entusiastene fra butikken MTBstore.se i sentrum har blitt med på en tur før de skal sykle ned til sentrum og åpne butikken. Fredrik Haga, Johanna Kychler og Simon Blide har bedre kontroll enn de fleste på hva som finnes av stier i denne skogen, men selv blant dem oppstår det forvirring.

At samme sti kan ha flere navn er ikke et særnorsk problem. Men jeg får litt følelsen av at vi kunne valgt hva som helst her. Modus operandi er det samme uansett, vi tråkker oppover på en av de litt større grusveiene eller stiene som går tvers gjennom skogen, og finner en utforkjøring, før vi tar løs på en ny runde. Preachers Flow står for tur.

Utforkjøringene varer ikke mange minuttene, men for en som er litt sliten etter en lang sesong, passer det helt perfekt. En salig blanding av naturlige stier, og spor av kjærlig behandling av Gøteborgs stigcyklister. Små doseringer, små hopp. Ingenting som skremmer noen, men som alle har litt moro av.

– Hej-hej!

Turgåerne gliser, og bruker et eller annet svensk begrep om «vått» (jeg tror det må være det) når vi slår av en prat. Mens vi klatrer opp for en ny utforkjøring, ser jeg irrgrønne og knallgule farger der borte i skogen. Syklistene som ikke stressa sånn med å rekke sola har begynt å dukke opp.

Det er lycrakledde mosjonister, og stisyklister med knebeskyttere og helhjelm om hverandre i salig blanding. Denne skogen har noe for absolutt alle.

Jeg får nesten litt sjokk når vi mellom slagene kommer til et av de høyeste punktene i skogen, hvor trærne er ryddet. Vi er bare en liten kilometer fra byen, og har utsikt helt mot sjøen. Inne i skogen glemmer jeg at vi er 10 minutters sykling unna både shopping og Liseberg. 

– A-aaa, har du en bra kjänsla nu?

Fredrik spør sin gode venn Björn Wänström. Björn skulle nemlig vise oss en fin sti i det området som ligger rundt Delsjön. Men stiene går på kryss og tvers, og selv for en lokalkjent kan det bli litt forvirrende. Var det her? Var det der? Den lave høstsola varmer forsiktig, og dugget ligger på bladene på trærne rundt oss.

Som en salig blanding av Horsikan og Ängårdsbergen har vi tatt oss over høydedrag med svaberg, og slake, morsomme utforkjøringer. Men akkurat nå må vi vente på Björn. Jeg tar det hele med knusende ro. Alt vi har syklet har vært så bra at de kunne valgt første og beste alternativ. 

Björn får litt vennskapelig tyn av oss begge mens han fikler med Trailforks-appen. Til slutt lander han på den stien han tror det er. 

– Vi prøver her, nu har jag en bra kjänsla, sier Björn. 

Jeg retter litt på hjelmen, klikker inn i pedalene, og setter utfor.

Jeg har har en bra kjänsla jeg også.

Denne saken er skrevet av

Kristoffer H. Kippernes

Journalist

Kristoffer var journalist og fotograf i Terrengsykkel fra 2010 til juli 2024, og er forfatter av boken Stisykling i Norge.