Stisykling i Canada

Det er en ubeskrivelig vakker rullebane. Vi tar alle i et tak for å få lastet ut av flyet fortest mulig. Deretter vrir piloten om nøkkelen på flyet og beveren er borte i løpet av minutter. Vi står igjen på stranden og skal navigere oss gjennom vårt villmarkseventyr. 

Ross Measures og jeg kom fram til Tyax Wilderness Resort & Spa sent på kvelden dagen før, og ble møtt av Anthony Bonello, en terrengsyklist fra Whistler, og den svenske fotografen Mattias Fredriksson. Peisen i midten av det store hovedhuset lyste opp byggets imponerende tømmerstruktur, og vi pekte febrilsk på alle de foreslåtte rutene på papirkartet vårt.

Vi plottet muligheter og drømte om de neste tre dagene. Vi skulle ut på en tredagers terrengsykkeltur på noen av de beste stiene i Chilcotin-regionen i Canada. Stiene går gjennom noe av Canadas mest dramatiske landskap, de kryper opp over krevende fjellpass og slynger seg langs rolige bekkefar. 

Dale Douglas, eieren av Tyax Adventures, og hans Beaver fra 1967 møter oss på brygga på Tyaughton Lake tidlig neste morgen for å hjelpe oss med forberedelsene til eventyret som venter. Han forteller oss om sin første tur til Chilcotins. Mens Dale gikk langs Tyaughton Lakes, fikk han øye på sjøflyet som sto parkert ved bredden.

Synet tente gnisten til drømmen om å sette sine spor i Chilcotins-regionen. I 1999 begynte Dale å frakte venner med terrengsykler til Warner Lake, og drømmen om å bruke sjøfly for å komme til sykkelterreng var en realitet.  

Så snart syklene er skrudd sammen etter flyturen, tråkker Anthony, Ross, Mattias og jeg ivrig vekk fra bredden av Lorna Lake, parallelt med Big Creek, elven som fylles av brevannet fra isbreen provinsparken har fått navn etter. Målet for turens første dag er Bear Paw camp, en av de 40 år gamle historiske hesteleirene som Dale og Tyax Wilderness bruker til sine guidede villmarksturer. 

Den sørlige delen av Chilcotins er rik på både naturressurser og canadisk historie, og før turismen tok av her med de fantastiske rekreasjonsmulighetene som finnes, var det uttak av naturressurser som var viktigste næring i regionen. Stinettverket er en kombinasjon av dyretråkk og ruter som ble etablert av pionerene og de gamle indianerstammene. Stiene går opp over høye fjellpass, følger breelvenes leier og bekkefar. Hele området er spekket med både veletablerte ruter og rustikke stier for de mer eventyrlystne. I Graveyard Valley i nord finner du etterlevninger etter indianerkriger og konflikter, og nedlagte gruver og fangsthytter ligger rundt hver sving.  

Ettersom Bear Paw camp ligger relativt nær Lorna Lake, vet vi at denne etappen vil bli den korteste på den tre dager lange turen. Siden alle er tente på eventyr, bestemmer vi oss for å utvide etappen. Vi dropper den tradisjonelle ruten over Lorna Pass og sykler i stedet et stykke lenger nedover Big Creek og over Elbow Pass. Vi tar syklene på ryggen, knytter fast skoene på styret og krysser over til østbredden av Big Creek. Hadde vi funnet den vanlige stien fra start, ville det vært en relativt enkel sak å komme seg over Elbow Pass. Men vi ble så oppslukt av omgivelsene at vi fullstendig overså hvor stien til Elbow Pass tok av. Resultatet blir at vi får 430 bonushøydemeter gjennom mosegrodde myrer og stupbratte moreneskrenter, før vi kommer inn på den vanlige (og relativt lettsyklede) stien igjen. På dette tidspunktet føler jeg at vi har satt en slags presedens for hvordan turen kommer til å arte seg. Alle i turfølget er kjent for å være litt masochistiske, og er dermed av den oppfatning at jo vanskeligere det blir, desto større blir seieren. 

Turen ned fra Elbow Pass til Tyaughton Creek er storslått, og bekrefter alt jeg har hørt om å sykle i Chilcotins. Dette er første tur til regionen for Ross og meg, og Mattias har ikke vært her på over ti år. Anthony, som har utforsket området en hel del, er vår kjentmann. Ross leder gruppa og flyter uanstrengt nedover lange partier med himmelsk flytsti. Han leker seg gjennom terrenget og flørter med farten og hindringene underveis, til tross for at han ikke har noen anelse om hva som venter videre framover på stien. 

Vi ankommer Bear Paw camp storøyde og med fårete glis, som ville gått helt rundt hodet om ikke øra hadde vært i veien. Leirverten vår, Dallas, inviterer oss inn i kjøkkenbygget og frister oss med store kopper rykende varm kaffe og beef jerky: rikelig krydret tørket kjøtt. 

– Noen som har lyst på litt snacks før middag? Eller kanskje dere heller vil ha en øl enn kaffe? spør Dallas. 

– Jeg kan steke bacon-cheeseburgere når som helst, sier han. 

Vi er alle både forvirra og storfornøyde.   

Hovedbygget i Bear Paw Camp er fra 1950-tallet, og leiren ble hovedsakelig brukt av hestefolk før flere typer brukere kom på banen. Da Tyax Adventures, som arrangerer både hesteturer og sykkelturer, kjøpte disse gamle leirstedene, ble de den første turoperatøren i Canada med hytte-til-hytte-tilbud for terrengsyklister. Å sykle fra hytte til hytte er en unik og spennende måte å oppleve villmarken. Vi får tildelt en egen leirvert som lager mat og forbereder måltidene for oss. Dermed får vi mer tid til å slappe av og legge beina høyt etter en lang dag på sykkelsetet.

Klatringen opp til Deer Pass på 2330 meter over havet er en blanding av tråkking i dyp gjørme og fottur med sykkel på ryggen. Og med kuling midt i mot, blir det en tøff tur opp nordsiden av åsryggen Sheba Ridge. Vi søker ly under en steinhelle som stikker rett ut av åssiden. Det hjelper midlertidig, og vi får en etterlengtet pause fra den stive vinden og de brutale vindkastene. Det vil si, vårt krypinn gir oss ly helt til vinden dreier og treffer oss midt i mot igjen. Vi fryser og kroppstemperaturen synker faretruende. Vi har rigget oss til for lunsj, men når Ross strekker seg etter sekken sin for å finne litt dessert, tar vinden tak i jakka hans og river den rett ut av fingrene hans. Jakka flyr 200 meter nedover, før den hekter seg fast i en steinur. Vi må le av den absurde situasjonen, og med referanse til det kjente forholdet mellom fotograf og rytter og uendelige repetisjoner, sier jeg tørt: «Vel, Ross, det ser ut til at du får rusle denne delen av Deer Pass en gang til.»

Etter pausen tråkker vi videre i motvinden, og det er ikke bare sånn at det føltes tungt og tregt. Vi beveger oss faktisk i sneglefart. Når vi setter utfor åssiden, bærer det 760 høydemeter nedover på fem kilometer, fra toppen av Deer Pass til stikrysset ved Upper Gun Creek. Når vi kommer ned under tregrensa og inn i den pistrete skogen, løyer vinden litt. Stien som ligger foran oss er perfekt, med veldoserte svinger. Sola stikker fram gjennom skyene, og vi glemmer sporenstreks hvor ubehagelig det har vært de siste timene. 

Trigger Camp er en av Tyax Adventures’ fire villmarksleire, men vi hopper over denne og kjører ytterligere noen timer videre til Spruce Camp, der vi slår oss ned. Gun Creek Drainage går lavt nede i dalen, langs breddene til Trigger og Hummingbird Lake, før stien gir deg muligheten til å holde høyden på gressletta og klatre opp til Spruce Lake.

Variasjonene i terrenget gjør turen til en sammenhengende overraskelse, og vi må konstant være på alerten. I det ene øyeblikket krysser vi en stupbratt skråning med morenegrus på et smalt dyretråkk. Langt der nede ligger innsjøen. I neste øyeblikk cruiser vi fryktløse på en halvannen meter bred sti og danser gjennom perfekte svinger.

Et område som kalles potetåkeren virker nesten for godt til å være sant. Området har et snodig navn, tatt i betraktning at det ikke finnes noen poteter der i det hele tatt, og er stedet der stiene fra Gun Creek Drainage og Spruce Lake Drainage møtes. September er den beste tida for å nyte synet av potetåkerens skjelvende ospeløv, og når vi kommer dit blir vi også imponert. Opplevelsen av å suse forbi vegger av gult løv mot hvite trestammer er helt unik. 

I det jeg skal smyge skulderen min rundt et høyt og tjukt ospetre, hekter jeg pedalen min borti en skjult stein på innsiden av svingen. Jeg har tatt sats for å vri meg rundt svingen, men går i stedet rett fram og over styret med en spektakulær full-skorpion manøver. Jeg tar en hard landing på sekken og hele siden av kroppen min. Vi har nå syklet i to hele dager, og med alle de urutinerte småfeilene vi har gjort underveis, begynner vi alle å føle kjøret på kroppen.

Det regner kraftig gjennom hele natta, og teltdukene i Spruce Camp slamrer voldsomt i stormkastene. Tidligere på kvelden har vi diskutert heftig med hverandre om hvordan vi skal legge opp ruta på eventyrets siste dag. Værmeldinga er alt annet enn lystig, og diskusjonen dreier seg i stor grad om vi skal holde oss i lavlandet og fortsette langs Gun Creek, eller klatre opp over tregrensa igjen og returnere via Windy Pass. Ruta langs Gun Creek vil være langt mer beskyttet mot elementene, men stien vil også være et gjørmehøl av dimensjoner med de 50 millimeterne nedbør som hadde kommet de siste dagene. I heftig koffeinrus og motivert av tullete drømmer velger vi elementenes vrede over gjørmebadet, og begynner stigningen mot Windy Pass.

Ruten fra Spruce Lake over Windy Pass er en av de mest berømte og syklede stiene i den sørlige delen av Chilcotins, og det er ikke uten grunn. Ruten er relativt lett å komme til, relativt grei å sykle, og de nesten endeløse utforkjøringene er rikelig lønn for strevet. Fra toppen av Windy Pass går vår rute ned til High Trail og tilbake oppover den gamle gruveveien Taylor Creek til El Dorado Pass. Det begynner å snø, og vinden øker til et nivå hvor det blir vanskelig å i det hele tatt holde seg på sykkelen. Gleden på El Dorado blir kort, og vi nærmer oss den siste stigningen til Camel Pass.

Vi har fått oppleve et stykke sykkel-nirvana, og det blir servert med et kirsebær på toppen. Vi feier ned 500 høydemeter med nydelig flytsti, og kommer inn i stinettverket rundt Tyax Lodge. Det er et sceneskifte av dimensjoner etter de siste tre dagene på dyretråkk og gamle gruveveier – stien vi nå kom inn på er tilrettelagt med doseringer og elementer. Stien jobber seg strategisk gjennom terrenget, og vi herjer nedover Molly Dog, Pepper Dog, og Johnny’s Lookout i det som føles som timevis. Stituren ender på Tyaughton Lake Road, og den siste innspurten er en kort tråkketur tilbake til lodgen. Innen kort tid sitter vi alle og slapper av i boblebadet med en kald øl.

Baren i resepsjonen på Tyax har et enormt kart over området som strekker seg over hele veggen. Vi stirrer på kartet med respekt, mens de tre siste dagene går igjennom hodene våre. Å se rutene på kartet setter turen i perspektiv: Vi har bare sett en brøkdel av sykkelmulighetene i Chilcotins, og vi er allerede i gang med å klekke ut ideer og ruter for vårt neste eventyr. Vi skuer ut av vinduet fra spisesalen, og ser Dales Beaver fra 1967 ta av mot Spruce Lake med en ny gruppe ivrige ryttere. Tyax og Southern Chilcotins leverer noen av Canadas mest unike sykkelopplevelser, dag inn og dag ut.