– Øyvind er i form, blir overskriften i dag, byr Odd Peder Norderud på da jeg tar ham igjen med 20 kilometer til mål.
– Aaser'n er sliten nå, svarer jeg tøysete tilbake. Beina verker og jeg må jobbe med meg selv for å holde tempoet.
– Jeg vil til mål, men dette er veldig moro da, sier jeg til Geir og Odd Peder. Oppe i alt jaget og maset er det hyggelig med kjentfolk i løypa.
Sjekk resultatene fra Andalucia Bike Race her:
Det er lite å sykle for når man offisielt sett er ute av Andalucia Bike Race. Tiden jeg sykler dukker opp på live-timingen og jeg får en fiktiv plassering som solorytter. Jeg vil få fullført ritt etter morgendagens siste etappe, hvis jeg kommer til mål, men ingen plassering.
RYKKET UTFOR: Calle Friberg og Gustav Larsson satt inn støted nedover. Det holdt til etappeseier og klatring til fjerdeplass sammenlagt.
Med det som utgangspunkt har jeg stilt til start dønn bakerst i de siste to dagene. Begge dager har vi startet i sentrum av Cordoba. I går utenfor gamlebyen og katedralen. I dag på lokket over sentralstasjonen. Begge dager har arbeidsoppgaven vært enkel. Kom deg til mål, passer så mange som mulig på veien.
Det er krevende mentalt å ha vondt i beina konstant i over 4 timer, men det er også fryktelig moro. Allerede under den hektiske, såkalte nøytraliserte starten kommer tvilen og ønsket om å roe ned. Hver luke som oppstår i feltet må tettes, for så å jage fremover, i midten eller ute på sidene. Et øyeblikks pustepause bak et hjul før jakten mot de samme syklistene som jeg har truffet hver dag tidligere må fortsette. Det er 624 syklister med i Andalucia Bike Race fortsatt. Jeg jakter på en plassering rett bak de 100 beste. For at det skal gå kan jeg ikke roe ned for lenge av gangen.
I går var det jaging fra start til mål 89 kilometer senere. 4.16 minutter med fokus på å komme seg fremover, oppover.
Underveis tenker jeg ikke på plassering. Jeg tenker på å komme forbi dem jeg tar igjen for å få fri bane utfor. Åpen sti foran meg utfor fører uten unntak til at jeg tar igjen en ny gruppe. En gruppe jeg kan unne meg å sykle sammen med en kort stund før jeg må ut på ny jakt. Det føles som en besettelse. Og mot slutten av etappene er det bare det å komme til mål. Å få dagens dont overstått som er drivkraften.
Samtidig har jeg et håp om å ta noen skalper. Om å passere et par jeg ikke har sett før tidligere i uka. På dag tre, mens Jordi Bonet og jeg fortsatt var et lag passerte vi lederlaget i dameklassen for første gang. Det har blitt en ok målestokk de siste to dagene også. Men det tar tid å komme opp til dem. De starter i boks to. Jeg bakerst i boks seks. Over 500 syklister ligger i mellom.
FRA BAKERST: Tim Kirkus fra Puremountains, rett borti høgget fra Cordoba startet bakerst sammen med undertegnede i dag. Vi syklet sammen mye av veien.
Terrenget i Andalucia Bike Race er en kontinuerlig belønning i seg selv. Stiene er varierte og spennende. Alt fra superrask flyt med trange svinger gjennom en tunnel av trær og busker, til åpne steinrøyser med utsikt over hele innlands-Andalucia.
I klatringene føler jeg at jeg gir deg jeg har fra første til siste meter. Nedover gjelder det å kjøre smidig og mykt. Tanken på å punktere skremmer meg nok til at jeg kjører som om jeg står på egg. Jeg unngår å komprimere over kuler og setter ikke trykk i svingene hvis det er skarpe steiner der. Men når terrenget åpner seg og jeg kan ta rette linjer eller passere noen gjelder det å gripe sjansen og smette forbi. Det er klassisk Cassius Clay-taktikk. «Float like a butterfly, sting like a bee».
Fulldemper er en klar fordel, både opp og ned. Oppover er grepet tidvis dårlig og en aktiv demping hjelper godt på. Jeg klatrer konsekvent med bakdemperen i midtstilling, og låser kun på de korte asfaltpartiene her og der. Og selv der lar jeg som oftest gaffelen stå åpen eller i midtstilling. Med 1x11 oppsett og 32-tenners krankdrev er det en del gnaging som må til oppover. Proffene sykler med 34, men de sykler også mye fortere enn meg.
Utfor på asfalt funker det å trå til det ikke monner lengre, og så sette seg på overrøret. Selv i de få utforkjøringene på asfalt er det mange plasser å ta på å gi gass, og kjøre raske svinger.
THE ALBANATOR: Østerrikske Alban Lakate holder fortsatt ledelsen sammenlagt med en etappe igjen. Foto: Jordi Bonet.
Dagens jakt brakte med opp forbi alle de norske lagene, bortsett fra elitegutta, Thomas Engelsjerd og Martin Haugo. De tok det litt roligere i går. Da passerte jeg dem etter en 4 mils jakt, bare for å bli frakjørt igjen de siste to milene før mål. I dag så jeg dem aldri.
Men i dag så jeg alle de andre norske, og fikk gleden av å veksle noen ord, kjenne på fellesskapet og dele gleden over det råe terrenget. Jeg stod i kø på en smal sti med Alf Christian Losvar og Bernhof Hansen. Jeg sa til meg selv at jeg skulle slakke litt av da jeg tok igjen Steffan Repshus og Knut Arne Dalsjø, men ble revet med i jakten kort tid etter.
Jeg lo litt sammen med evigunge Geir Lien og Odd Peder Wang Norderud på Team Skaidi og jeg lot meg inspirere av Kjell Karlsen og Thomas Morgan Knutsen på Team Trimtex som hadde en tung dag med punktering og en sliten Karlsen.
NORDNORSK: Alf Christian Losvar og Bernhof Hansen presser på. De ligger på 12. sammenlagt i M40-klassen. Foto: Jordi Bonet.
Lien og Norderud kom tilbake mot slutten og vi fikk humra og ropt motiverende ord til hverandre også på slutten av dagens etappe.
Den siste lange klatringen på sti føltes evigvarende. Men den gikk over, akkurat som smerten i lårene gjør det så fort man runder toppen. I hvert fall for en stund. Stipartiet over den siste toppen gikk unna.
– Kjør foran du, sier Odd Peder.
– Ok sier jeg.
Den siste kneika på asfalt gikk på viljen. Viljen til å komme til mål, og dragningen mot den siste råe utforkjøringen ned hele fjellsiden til dalbunnen under. 400 steinete høydemeter i slynger langs fjellveggen. Sju kilometer med fokus på å unngå punkteringer og på flyt og fart. Strava forteller meg at jeg syklet en del av denne utforkjøringen 3 sekunder saktere i går, enn jeg gjorde i dag. Avslutningen på de siste to etappene har vært lik. På et omlag tre minutters segment i den avsluttende utforkjøringen ble jeg i dag knust av det svenske outsiderlaget, Team Scott-Skoda med 30 sekunder. Calle Friberg og Gustav Larson er blant feltets aller dyktigste utforkjørere og i dag brukte de ferdighetene sine til å sikre en etappeseier.
Det er noe eget med å rykke nedover i et maratonritt. Det er effektivt, og det krever ikke mer innsats.
Å sykle fortere enn de fleste nedover er et nyttig trumfkort. Men det gjelder å bruke den makten det gir ansvarlig. Som jeg vet godt etter å ha stått i to timer i fjellet sammen med en lagkamerat med blod fossende fra panna, er marginene små og fall og punkteringer kan skje når som helst.
SUPER-VETERAN: Knut Arne Dalsjø er en av maskinene på lederlaget i M50-klassen. Foto: Jordi Bonet
SUPER-VETERAN 2: Steffan Hartz Repshus er lokomotivet på Hedmark Terrengsykkel-laget som leder M50 med over en time. Foto: Jordi Bonet.
Jeg gru-gleder meg til morgendagens siste etappe. Den er litt kortere enn etappene har vært de siste dagene, men inneholder likevel 180 høydemeter på 62 kilometer. Den første klatringen kommer allerede etter 2,5 kilometer og er den samme som vi har dundret ned de siste to dagene. I morgen blir det ingen lang masterstart gjennom byen der jeg kan plukke tilnærmet gratis plasser i feltet. I morgen må jeg jobbe for hver plass over de første 400 høydemeterne. Det kommer til å bli krevende. Men et sed der ute venter en utforkjøring uten kø og en sti som vil gjøre det hele verdt det.
PÅ HUGGET: Martin Haugo kjemper i eliteklassen sammen med Thomas Engelsgjerd. Foto: Jordi Bonet.
Og til slutt kommer det en ny utforkjøring ned til mål. Det skal bli deilig å fullføre, men som alltid med slike etapperitt vil det bli et lite antiklimaks når alt er over. Å sykle etapperitt i så flott terreng som det er her i Andalucia Bike Race er utrolig slitsomt, men det er også vanvittig moro. I morgen er moroa og slitet over. Heldigvis, men også litt dessverre. Vi sees på den andre siden.
MARATON-MESTER: Thomas Engelsgjerd er regjerende norgescupvinner i maraton. Han kjører seg i form i Andalucia. Foto: Jordi Bonet.
Martin Haugo og Thomas Engelsgjerd på Team Merida-Hard Rocx holder en 34 plass sammenlagt før siste etappe.
Master 50-sjefene Repshus og Dalsjø på Hedmark Terrengsykkel 100 har vunnet hver etappe, og leder med over en time i sammendraget.
Master-40-gutta Karlsen og Knutsen klatret tross en litt tung dag i dag opp til andre plass i klassen. De har 19 minutter frem til lederlaget. Men man skal aldri si aldri i dette rittet.
I eliteklassen for gutta er det Alban Lakata og Kristian Hynek på Topeak Ergon Canyon som går inn i sisteetappen med et snaut minutt ledelse på Ilies Periklis og Tiago Ferreira på Team Protek by Marconi. Dagens etappevinnere Calle Friberg og Gustav Larsson på Team Scott-Bicycling ligger på fjerdeplass sammenlagt.
De to svenskene hadde tydeligvis godt av et hotell-bytte etter å ha rapportert om vegglus på sitt forrige overnattingssted. Et problem også danske Søren Nissen har klaget på. Han har ikke byttet hotell og sleit hardt på dagens etappe.
SLITEN MEN FORNØYD: Undertegnede har passert 500 syklister på veien og vil helst legge seg ned å sove. Foto: Jordi Bonet
Helt til slutt er det på sin plass å takke de katalanske heltene Jordi Codony og David Mateu. De stoppet og ofret sitt eget ritt da vi hadde vårt uhell. De ble ved Jordi og min side helt til hjelpen fra arrangøren kom. I dag stoppet de to heltene igjen da en annen syklist brakk kragebeinet ute i skogen. Snakk om sportsånd!
HELT! David Mateu ofret eget ritt for å hjelpe oss og i dag en annen. Foto: Jordi Bonet
HELT! Jordi Codony ofret eget ritt for å hjelpe oss og i dag en annen. Foto: Jordi Bonet
