Interessert i Birken? Her finner du alle sakene våre om grusrittet mellom Rena og Lillehammer.
I eliteklassen kjøres det først og fremst for plassering, snarere enn tid og personlig rekord. Opp til Skramstad avgjøres de første 20-30 plassene - er man ikke med her, gjelder det bare å gjøre det beste ut av turen over fjellet.
Den største forskjellen på å kjøre i det lille elitefeltet i forhold til de andre store gruppene er mengden syklister, eller mangel på sådanne, i løypa.
De fleste av stipartiene gjennom skogen er kjørbare når man bare har en titalls ryttere rundt seg. Til gjengjeld er du også til tider avhengig av andre. Kommer du alene, lønner det seg som regel å vente på neste gruppe, snarere enn å kjøre seg i kjelleren på jakt etter et nytt felt foran.
Inn mot mål blir det alltid et rotterace. Løypa for eliten er her litt annerledes og det kjøres godt over evne i flere av de krappe svingene inn mot mål.
Jeg havna langt ut på åkeren, og spolerte enhver sjanse til å kapre et par plasser i en spurt.
Sterkt felt
Årets elitefelt var sterkere enn noen gang, til tross for at det krasjet med EM. Birkebeinerrittet har blitt det viktigste rittet for norske syklister uansett om de fokuserer mest på landevei eller terreng til daglig.
Terrenget i Birken er såpass snilt at landeveis-og terrengsyklister har omtrent like forutsetninger for å hevde seg i toppen. At det i år var tidligere terrengsyklist, nå landeveissyklist, Joachim Bøhler og blandingssyklist Steffen Repshus som stakk av med 2. og 3. plassen er derfor ikke tilfeldig.
Neste år skal i hvert fall jeg sitte i feltet over Skramstad.
Send inn dine beste Birken-bilder og historier til redaksjon@terrengsykkel.no, så kan vi dele dem med resten av leserne.
