Etter mange år med stisykling, har jeg igjen fått interesse for rittsykling. Jeg har trent jevnt en stund, syklet noen korte ritt, og i sommer merket jeg at formen var på vei. Tiden var moden for å debutere i Ultrabirken.
Dette er mine minner fra rittet. Mye av det vonde har jeg alt fortrengt.
Jeg har aldri syklet over ti mil på terrengsykkel (de færreste har vel det), og visste lite om hva jeg gikk til. Men med mål om en plass blant de hundre beste, og start i pulje C, måtte jeg avansere mange plasser på grusen. Og det helst uten å svi av for mye krutt. Intensiteten vekslet stadig vekk. Det ene øyeblikket jaget jeg puljet foran, i neste øyeblikk roet jeg kraftig ned i frykt for at tempoet var for høyt.
Etterhvert begynte jeg å passere kjente, noe som ga en etterlengtet pekepinn på plassering og åpningstempo. Men jeg var fortsatt usikker på om jeg hadde åpnet for hardt, eller burde fortsette å avansere. Det hjalp lite at tidligere Terrengsykkel-redaktør og erfaren Ultrabirker Trond Vidar påpekte at “om man lurer på om man har åpnet for hardt, har man det”.
Foto: Snorre Veggan
Etter 5 mil og vel 2 timer på grus kom endelig terrengpartiene. Det var tid for å gi gass. Stiene var sleipe og gjørmete, men det passet meg fint. Med velskodd sykkel og kreative linjevalg smatt jeg forbi mange syklister. Endelig fikk jeg valuta for mange halvharde turer på teknisk sti. Det er ikke mange ritt hvor god teknikk gir en reell fordel, men Ultrabirken er blant dem.
Jeg husker mange detaljer fra løypen og rittet, men har problemer med å plassere dem i riktig rekkefølge. Mellom Hornsjø og Nybu kom smilene tett. Utforkjøringene på smal sti kom på rekke og rad. Det var dette jeg meldte meg på for. Riktignok var klatringene lange og seige, men belønningen var mer enn verdt smerten. Jeg håpet det aldri skulle ende.
Dessverre tok det brått slutt. Eller, det er ihvertfall slik jeg husker det. Etter en fantastisk utforkjøring fra siste fjell kom vi plutselig inn på den tradisjonelle Birkebeinerløypa. Energien og entusiasmen forsvant brått. De siste milene var en mental kamp for å holde farten oppe.
Foto: Snorre Veggan
Etter 7 timer, 34 minutter og 27 sekunder rullet jeg utmattet, men fornøyd, over målstreken. Og plasseringen? 60! Over all forventning. Jeg kommer tilbake neste år, og da skal jeg inn blant topp 50!
I etterkant har Ultra-traseen vært heftig debattert. Det var mange som ikke klarte sperrefristen, og det er selvsagt uheldig. Det bør legges opp til at flest mulig får mulighet til å fullføre, men det må ikke gå på bekostning av løypen. Jeg ønsker meg et ritt med lang vinnertid, gjerne over 6 timer. Og jeg ønsker krevende stipartier som skiller de beste fra de nest beste.
Årets Ultrabirken var en bragd å gjennomføre, og slik vil jeg at det skal fortsette.
Til slutt en takkeliste;
Takk til stifinner Aksel Selmer. De siste 15km på grus kunne jeg ha klart meg uten. På kryss og tvers i fjellet var det jeg kom for. Jeg er glad du ikke er redd for å velge tekniske stier, ofte på grensen til det som er syklbart. Det er det som skiller menn fra mus.
Takk til Jo-Inge for Cola og Red Bull. Det holdt motoren i gang.
Takk til deg som smurte kjedet mitt på vei opp Nevelfjell. Med nysmurt kjede hadde jeg ikke annet valg enn full spiker i neste utforkjøring.
Takk til alle jeg syklet sammen med!
Takk til løypemannskapet og alle andre som gjør Ultrabirken mulig.
