Når vi i Terrengsykkel-redaksjonen diskuterer Birkebeinerrittet, minner vi alltid oss selv på hva som er utgangspunktet. Dette er et fantastisk populært arrangement. Verdens største terrengritt, et av de største mosjonsarrangementene i landet. Basert på en sport som ikke får oppmerksomhet utenfor nisjemediene, har man skapt et utrolig fenomen.
Slik er det også i år. Samtidig er det liten tvil om at noe av lufta er ute av ballongen.
Birkebeinerrittet forbløffende suksess ble bygget opp da terrengsykkelen var en ny, allsidig type sportsutstyr som traff omtrent hele folket. En slik sykkel ville alle ha – og dette rittet kunne alle være med på. Konseptet – å ta seg over fjellet fra Rena til Lillehammer med å håp om å kunne smykke seg med et merke – var godt kjent fra skirennet. Sykkelrittet var enklere med tanke på utstyr, og treningsforholdene var like gode i hele landet. Dette ble en folkefest.
Birkeneventyret nådde sitt (foreløpige) toppunkt i årene rundt 2010. Fredagsbirken var innført for å ta unna noen av de som ikke fikk plass i hovedrittet. Ultrabirken kom for de som ville ha mer terreng, Landeveisbirken ble lansert for å møte den nye bølger av mosjonister på racersykler.
Samtidig ble konkurransen tøffere. Birkebeinerrittet var på ingen måte alene. Inspirert av Birkebeinerrittets suksess fra midten av 90-tallet kom en rekke store ritt som delvis fylte Birkens funksjon i sine regioner rundt om i landet. Rangeringssystemer på nett gjør at du heller ikke trenger å sykle Birken for å måle deg mot syklister fra resten av landet.
Les også: Blir Ultrabirken terrengelitens lekegrind?
Grenen terrengsykling har også fått voldsom konkurranse. Løping og landeveissykling er tilbake for fullt. For få år siden var interessen for mosjonsløp på asfalt så laber at Oslo maraton ble avlyst. Nå løp titusener gjennom gatene og slike løp har tatt noe av plassen Birken har hatt som treningsmål. I takt med Hushovd og Kristoffs triumfer har noe av sykkelinteressen flyttet seg til landeveien. For noen år siden, ble det knapt solgt landeveissykler til voksne mosjonister. Nå er de over alt.
Noen har forklart nedgangen i interesse at folk er lei «fokus på dyrt utstyr». Det tror vi ikke så mye på. Sykkelen du trenger for å ta merket har svært mange stående i boden. Men når motivasjonen går ned, svinner selvsagt også viljen til å bruke tid og penger.
Det er ikke billig å være med i Birken. Tusenlappen i påmeldingsavgift er bare starten. Så kommer mer eller mindre kostbare løsninger på den logistiske utfordringen som ligger i at du skal være på Rena på morgenkvisten og havner på Lillehammer på ettermiddagen. Sykkelen du trenger i rittet har du kanskje fra før, men etterpå risikerer du å måtte bytte alle slitedeler fordi sykkelen har badet i gjørme i ni mil.
Ja, for vi er ikke i tvil om at været spiller en rolle her. Noen av de årene da interessen for Birken var helt på topp, bøttet det ned uten stans. Grusveiene gikk nærmest i oppløsning, briller ble ubrukelige og noen fikk magesjau etter å ha fått i seg gjørmevann ispedd sauemøkk. Det går selvsagt an å si at «det er tøft, men gutta/jentene liker det», men alle vet at det er løgn. I pøsende regnvær endrer Birken seg fra en trivelig tur over fjellet til noe du bare må holde ut.
Når du har strevd deg gjennom et par slike gjørmeritt, blir det fort fristende å legge sykkelturen til fast dekke på landeveien, eller kjøpe en stisykkel som du drar ut med når du vil og dit du vil. Når Ultrabirken setter deltakerrekord, samtidig som hovedrittet har nedgang, sier noe om at det fortsatt går an å få folk gira på en skikkelig utfordring på terrengsykkelen. Her er det mestring og turopplevelse som er målet.
Men fortsatt er Birkebeinerrittet giganten blant norske terrengsykkelritt. I år er løypa fornyet og værmeldinga bra. Mange av oss som har vært med før, men som ikke stiller i år, kjenner at det kribler nå. Kanskje vi ses på Rena en lørdagsmorgen i slutten av august neste år?
Les også: Strøken Ultraløype
