Terrengsykkelsporten har gått klar av mange av de største dopingskandalene de siste årene. Noen skandaler har det vært også i terrenget, men inntrykket har vært at terrengsykkelsporten rett og slett har vært renere enn landeveissyklinga. Det er likevel med sinne og en viss sorg vi nå går igjennom resultatlistene fra de viktige rittene på nittitallet. Resultatene er preget av bekreftede juksemakere og mistenkelige fyrer. At Michael Rasmussen nå har stått frem og innrømmet doping også som terrengsyklist gir oss litt å tenke på.
– Jeg har brugt dopingmidler fra 1998 til 2010. Deriblant EPO, veksthormoner, kortison, testosteron og blodoverføringer, sa Rasmussen på en pressekonferanse torsdag 31. januar.
De som kjenner sin terrengsykkelhistorie vil med en gang huske at Rasmussen kom som en kule i 99-sesongen og tok et ganske så overraskende VM-gull under terrengsykkel-VM i Åre i 1999. På den tiden syklet han for Gary Fisher-laget. Vi snakket med en av lagkameratene hans på den tiden, Travis Brown i sommer, og han sa allerede da at han visste at Rasmussen dopet seg også som terrengsyklist.
– Han tok det opp med meg, at vi jo bare måtte bli med på racet for å nå toppen. Det virket ikke som om han hadde noen skrupler, sa Travis Brown til oss i sommer. Travis valgte å klare seg uten, nå bekrefter Rasmussen at han tok den motsatte avgjørelsen. Rasmussens karriere skjøt fart, Brown forble en rytter som ikke hang med i toppen internasjonalt, men som har hatt en lang karriere i toppen i USA.
Etter 2000-sesongen, der Rasmussen syklet for Haro i terrenget, valgte dansken å satse mot en karriere på landeveien i stedet. Der etablerte han seg raskt som en klatrespesialist og i Tour de France i 2007 knivet han lenge om seieren med Alberto Contador. De to klatrerne rykket og støtet i fjellene i et tempo det virkelig lukta surt av. Rasmussen ble også brått tatt ut av rittet, mens han ledet, da mistankene rundt ham ble for store for lagledelsen i Rabobank-laget. Rasmussen ble tatt ut av Touren da det dukket opp beviser om at han hadde lurt seg unna dopkontrollører i forkant av rittet. Ikke fordi Rabobank-laget ikke aksepterte doping, for det oppmuntret de til viser der seg, men fordi de ikke godtok at ryttere ble tatt.
Siden den gang har den magre dansken hardnakket hevdet sin uskyld og prøvd å stable en ny karriere på beina. Helt frem til i dag.
Rasmussen lover å fortelle alt om metoder og hvem han har samarbeidet med til dopingmyndighetene, men det var påfallende at han bevisst nevnte mange organisasjoner som viktig i kampen mot doping, deriblant de nederlandske og amerikanske antidopingbyråene, men utelot UCI - Det Internasjonale Sykkelforbundet fra sin liste over troverdige organisasjoner i kampen mot dopingen.
Da Lance Armstrong ble fratatt sine sju Tour-titler var det ingen som ble utropt til vinnere, Rasmussens VM-gull fra 1999 er sannsynligvis foreldet, men det vil uansett ikke være noen hensikt å gi gullet til noen av de andre på seierspallen.
OL-vinneren fra 2000, Miguel Martinez, vant sølvmedaljen i 99, mens Filip Meirhaghe tok bronsen. Meirhaghe har innrømmet EPO-bruk, mens Martinez også har en særdeles frynsete rykte. Pallen fra VM året før - med Christophe Dupouey på gullplass, Jerome Chiotti på sølv og Meirhaege på bronseplass fremstår ubehagelig når vi ser den. Dupouey tok livet sitt i 2009 etter å ha blitt eksponert som en doplanger gjennom mye av karrieren. Chiotti sa fra seg gullet han vant i Cairns 1996 da han innrømmet EPO-bruk, men sølvet fra 1998 står fortsatt.
Her er en videosnutt fra 1999-VM
Nærmest til skrekk og advarsel
