Lars Petter Nordhaug banker nå på stalldøra hos de store Protour-lagene. Jo Nordskar har ligget på hjul med ham i 14 dager på Gran Canaria, og ble da bedre kjent med den sindige Nøtterøy-gutten og hans idrettsbakgrunn.
Jo: - Hvis du skulle gitt meg to velvalgte råd om satsing på sykkel, Lars Petter, hva ville de være?
Lars Petter: - Hmm. Da vil jeg av egen erfaring nevne tålmodighet og lidenskap.
J: - Ja, for sistnevnte var vel noe du fikk uttrykt veldig i ditt første møte med MTB-sporten, i 1996?
L.P: - Da var jeg tolv år ja, og del av en ivrig langrennsgjeng i Nøtterøy Skiklubb som trente beinhardt sammen. Vi pushet hverandre på hver eneste trening, til vi lå sammenkrøpet i fosterstilling og hev etter luft. Det stimulerte konkurranseinnstinktet og gleden ved idrett. Ski var moro, men gjørmesykling – som vi bedrev om sommeren, - var enda mer brutalt, og nytt og spennende. Interessen for sykling i terrenget skjøt virkelig fart da OL i Atlanta samme året gikk av stabelen. Med Rune Høydahl på startstreken satt jeg klistret foran TV-skjermen. Jeg ble umiddelbart hekta. Heretter gikk det kun i sykkelblader, og Rune var selvsagt idolet! Jeg leste absolutt ALT av sykkelrelatert stoff, og kunne navngi samtlige store syklister ved bare å se på pedaltråkket! Til og med høyden på setet eller skomerket til f.eks. Miguel Martinez, var detaljer jeg kunne utenat. Den genuine interessen og lidenskapen for noe jeg virkelig brenner for, har vært en egenskap som har fulgt meg siden.
J: - Hvordan var så ditt første selvopplevde møte med et terrengsykkelritt?
L.P: - Jeg debuterte i Hortensmarka Rundt. Det var i hvertfall ikke viljen og iveren det stod på, der jeg syklet i fotballsko og med mutterns halvslappe tights på meg. Jeg vant klassen min, noe som gav mersmak, og snart var jeg meldt inn i Tønsberg Sykkelklubb. Her fikk jeg egen sykkeldrakt, og treningen ble mer seriøs og strukturert. Jeg sykla de første Scott Cup-ene (Nå Nissan Cup, red. anm.) i 1997, og viste talent for sporten. Det var flere ildsjeler i klubben som viste engasjement og motiverte oss yngre til videre satsing. En av dem, Irve Bichler, har betydd svært mye for meg gjennom disse årene. Han la forholdene til rette for oss, og dro meg med rundt på ritt og støttet opp. Som 15-åring reiste vi over til California, der han mente jeg skulle prøve meg i et større internasjonalt terrengritt; Sea Otter Classic. Jeg ble nr. 3 i juniorklassen, og herfra begynte hjulene å rulle med større fart i tiden som kom.
J: - Som førsteårs junior kjempet du helt i verdenstoppen i din klasse. Men hva skjedde videre?
L.P: - Helt fram til starten av påfølgende sesong hadde jeg god progresjon. Nå trente jeg jo sammen med Rune Høydahl, som tidligere kun hadde vært en helt som for meg kun hadde eksistert i MTB-magasiner og på TV. Med Ole Kristian Silseth som motivator og inspirerende juniorlandslagssjef, sykla jeg internasjonale ritt og mesterskap med flagget på brystet.
Treningen var dessuten systematisert og mer målrettet, og jeg ble fulgt tett opp av verdifulle trenere i Tønsberg Sykkelklubb. Særlig ”loft-intervallene” husker jeg var beinharde. Vi hadde ergometersykler stående på loftet hjemme hos en av kompisene i klubben, og her la vi igjen mye svette og tårer. Alltid 5 x 8 minutter – full rulle! Men så fikk jeg kyssesyken, og med den i kroppen trente jeg for fullt i over et halvt år, uvitende om hva som skjedde, annet enn at formen og resultatene svingte mye. Den ene dagen var jeg supersprek, den andre dagen var kroppen helt utmattende og slapp.
J: - Og det er her ditt første råd, tålmodighet, har sin bakgrunn?
L.P: - Ja. Nicke, treneren min, gjorde meg bevisst på den egenskapen da. Å lære seg tålmodighet. Det tror jeg er en avgjørende faktor for å lykkes med noe. I over to år svingte formen i bølger, og resultatene var meget forskjellige fra ritt til ritt, og varierte mye.
J: - Men det har sluppet taket for lengst, og de siste årene har du syklet stabilt og sterkt i flere store ritt. Og nå skal du testsykle for Team Columbia, og kanskje er en proffkontrakt ikke langt unna?
L.P: - Vel, det er hovedmålet, ja! Selv om jeg har tatt skritt i riktig retning fra år til år nå, så vet jeg at mye fortsatt ligger inne. Jeg føler ikke at jeg ennå har fått ut potensialet mitt med tanke på personlige mål og ambisjoner. I år blir det å kjøre stabilt og godt, og satse på noen topplasseringer i enkelte ritt viktig. Jeg kommer til klinke til når muligheten dukker opp!
J: - Betyr det at vi ser deg i terrenget igjen?
L.P: - det hadde jo vært moro, det! Jeg håper et ritt eller to lar seg smette inn og få plass i den ellers asfalterte rittkalenderen. Terrengsykkelen gir meg gode minner fra årene i MTB-miljøet, og det er godt å ha en alternativ treningsform ved siden av landeveissyklinga. Dessuten må jeg jo nesten stille opp og prøve meg i et ritt, nå som NM-trøya fortsatt har holdbarhetsdatoen godkjent...
J: - jeg håper vi får se de norske fargene på brystet ditt i terrenget i år, og takker for to gode – og nå beskrevne – råd til egen sykkelsatsing. Lykke til med det som står for tur!
PS: Undertegnende har fått kjenne blodsmaken flere ganger i iherdige forsøk på å holde hjulet til Lars Petter, under trneingsoppholdet vi hadde sammen i januar og februar på Gran Canaria. Og med hjertet i trippel-taktomslag og syra til ørene, så kan jeg bekrefte at Lars Petter Nordhaug er i meget bra slag, og er sulten og tent foran sesongen. Jeg har trua på ham!
