Fredagsintervuet: Christian Stabell Eriksen

La Ruta de Los Conquistadores starter på Stillehavskysten og ender ved Atlanterhavet. Underveis tilbakelegger deltakerne 36 smertefulle mil med til sammen 14 000 høydemeter klatring gjennom seig gjørme og knallharde stipartier. Det kalles verdens hardeste terrengritt, og Christian Stabell Eriksen har i hele sommer stilt seg selv ett spørsmål:

Hvorfor i all verden meldte jeg meg på dette?Heldigvis har han nylig kommet på noen hint.

- Jeg har gruet meg som en bikkje, men den siste uka har følelsen gått fra redsel til forventning, heldigvis. Det er så mye som gjør lange terrengritt til store opplevelser, alt fra den fysiske mestringen og den mentale styrken som kreves, men ikke minst naturen, dette er en fantastisk måte å se verden på! Riktignok en jævla slitsom måte, men det er det verdt!

Christian Stabell Eriksen driver ikke med terrengsykling for å vise seg fram. Det er ren lidenskap, og en kombinasjon av lek og blodig alvor.

I fjor vant han sjudagersrittet TransRockies i Canadas ville utmark, sammen med sykkelveteranen Ole Kristian Silseth. I 2006 syklet samme duo Cape Epic i Sør-Afrika, og endte som nummer 5 av 180 lag.

I sommer reiste Christian sammen med Brede Arntzen tilbake til den canadiske vestkysten for å sykle BC Bikerace, en nyskapning med deltakere fra 28 land. I sjudagersrittet fra Victoria til Whistler ble nordmennene nummer 4 av 46 lag i sin klasse – på stier Christian aldri har sett maken til.

- Dette rittet ble arrangert for andre gang i år. Hva synes du?

- De siste fire dagene i BC Bikerace er det råeste jeg noen gang har gjort! Slagordet for rittet er ”the ultimate singletrack experience”, og det har de dekning for. Det meste går på håndbygget sti, laget av lokale sti-entrepenører som vet hva de driver med.

- De første dagene i rittet går ute på Vancouver Island, i natur vi nordmenn kan kjenne oss igjen i, men da vi på dag fire kom inn på fastlandet ble det helt spektakulært.

- På hvilken måte?

- Landskapet er som en superfrodig versjon av vestlandet her hjemme, med vanvittig fine stier på hardtrampet jordbunn, mellom trær som føltes minst 30 meter høye.

- Der fikk du virkelig smake den canadiske måten å bygge sti på, jeg husker jeg kom raskt rundt en sving, oppdaget at vi var på vei over en elv – der de hadde delt en tømmerstokk på langs og lagt den ut som bru. Jeg rakk ikke tenke eller gjøre noe annet enn å rulle rett utpå og konse meg over.

- Jeg husker også en utforkjøring på 800 fallhøydemeter med masse tømmerbruer og doseringer som var helt vanvittig. Jeg sjekket pulsmåleren etterpå, og så at jeg hadde ligget bare fem slag under makspuls hele veien ned, uten å tenke over det. Det sier vel noe om hvor skjerpa jeg måtte være.

- Når det går så fort i slikt terreng, skal du ikke blingse mye før du vipper over. Men selv om stiene var håndbygget for sykling, kom ingenting gratis: Vinnertida på siste etappe var 3 timer og 9 minutter på en 43 kilometer lang strekning.

- Hvordan liker du å sykle med makker?

- Her syklet jeg med Brede Arntzen, og det er veldig hyggelig å være to – så lenge du vet hvem du reiser med. Begge må kjenne hverandre og klarere hverandres forventninger helt tydelig på forhånd.

- Jeg husker da Ole Kristian Silseth spurte om jeg ville sykle Cape Epic med ham i 2006, da måtte jeg gjøre det helt klart at jeg ikke kunne holde hans råsterke nivå – men at jeg gjerne ble med likevel.

- Etapperitt som dette er et lagspill. Min erfaring er at det er viktigere å ha et sterkt hode enn sterke bein når du sykler lange etapper i dagevis. Du blir så fysisk sliten at også psyken blir slitt helt ned på grunnfjellet underveis, det har jeg sett mange eksempler på.

- Målet mitt på slike turer er like fullt å komme hjem som bedre venner enn før vi dro. Og for min del er det en stor støtte å sykle ritt med så erfarne syklister, det gir trygghet og gjør at min egen læringskurve stiger bratt.

- Hva har du lært?

- Jeg har hatt to fantastiske makkere som har motivert meg til å gi 100 prosent, og hvor det hele veien har vært en positiv og offensiv holdning. Det viktigste har vært å støtte hverandre og minne om å fokusere på nytelsen underveis, ikke bare på smerten.

- Jeg har også lært å ta skikkelig vare på utstyret mitt, så det ikke ødelegger for opplevelsen. Jeg har ikke noe veldig emosjonelt forhold til deler og utstyr, for meg er det primært et verktøy, men det å ha kontroll på hva du gjør her bidrar til at utstyret varer hele veien til mål. Det er det viktigste for meg

- Hvordan ble du så gira på terrengsykling?

- Det går langt tilbake, jeg stilte til start på det aller første Birkebeinerrittet midt på 90-tallet, men da jeg etterpå fikk tre barn på tre år hadde jeg rett og slett mer enn nok å gjøre – og syklingen kom i bakgrunnen. Den kom sterkere tilbake da jeg bygget opp Meny-kjeden i Norge, der mange ulike bedriftskulturer ble smeltet sammen.

-Da laget jeg Team Meny, som i fjor var det største bedriftsidrettslaget i Birken, og i den sammenhengen knyttet jeg til meg noen mennesker som hjalp oss – og tok det hele videre. Ole Kristian Silseth var en av disse, og det var her at min egen interesse ble vekket skikkelig opp igjen.

- Hva slags sykling gjør du mest her hjemme?

- Etterhvert som jeg har syklet litt, så innser jeg at min lidenskap for sykling ligger på stiene. Jeg ser det på kompisene mine også, når jeg først får lokket dem med på en fin stitur, som kommer de ikke ut av skogen igjen, hehe.

- Jeg bor tett på Nordmarka og har lekeområdet fra Holmenkollen, nordover til Kobberhaugene og tilbake til Ullevålseter. I dette området finnes det hundrevis av alternativer jeg liker godt.

- Dessuten, med hytte på Kvitfjell – like ved Skeikampen – så blir det noen stiturer der oppe også. Er det fint vær og jeg har et par ledige timer, stikker jeg ut på sti, selv om jeg sikkert hadde vært smart å kjøre en økt med styrketråkk i stedet. Men for meg er opplevelsene det som teller mest.

- Jeg har hørt at du nærmest har sluttet å jobbe for å sykle nesten på heltid. Er det slik?

- Nei, det stemmer ikke. Men inntil for et par år siden jobbet jeg 60-70 timer i uka og hadde ansvar for flere tusen ansatte. I den perioden var syklingen noe jeg måtte gjøre for å orke å jobbe så mye. Nå har jeg bare 6 ansatte rundt meg og full fleksibilitet, med mye mer tid til familien min, trening og ritt i inn- og utland. Det er en veldig stor forskjell.

- Nå har jeg også tid til å involvere meg i ikke-kommersielle prosjekter, slik som Team Høydahl og MOT-kampanjen, for eksempel.

- Men for meg er syklingen fortsatt en hobby som ikke har prestasjoner som mål, slik må den være for å beholde lidenskapen. Jeg setter meg noen mål, men det er det sosiale og naturopplevelsene som er kjernen.

- Men det er ikke så mange andre nordmenn å se i de store internasjonale etapperittene du har deltatt i. Er det for dyrt, eller er det for hardt?

- Det overrasker meg at ikke flere nordmenn tar utfordringen og er med på slike ritt. Det er klart det krever en del både økonomisk og fysisk, å delta på et sjudagers-ritt koster vanligvis rundt 20 000 kroner inkludert reisen.

- Men når jeg ser hva mange bruker på dyre karbonsykler, så vet jeg at veldig mange er i stand til å prioritere slik at de klarer den biten. Og her får du jo en fantastisk opplevelse som blir med deg livet ut!

- Men selv om folk kan betale for seg, så er jo TransRockies tross alt noe annet enn Birken?

- Det er klart, du ser ikke så mange stive gafler og sykler på sju kilo der... Det er selvsagt hardt, men jeg vet at det er så mange teknisk dyktige syklister her hjemme som fint hadde klart det! Det handler mange ganger bare om å gire litt ned i bakkene.

- Jeg ser at mange av de store rittene i Norge blir veldig fokusert på lønnsomhet og antall deltakere, og derfor glatter over de mest krevende hindringene for å favne flest mulig. Det er synd.

- Jeg syklet Roc Marathon i Roc d’Azur for noen uker siden, en superteknisk løype, som samlet 5000 deltakere på skikkelige stisykler. Så det er fullt mulig, og for eksempel Bukkerittet, Vestmarkrittet og Å I Heiane har jo mye bra i seg her hjemme – men er fortsatt små.

- Men du kan jo sykle sti uten å sykle ritt?

- Javisst! Men ritt trigger andre egenskaper! Jeg har en kompis som gikk langrenn og mente at MTB ikke var en ordentlig sport, siden han på Birken greit klarte å kjøre med de som dro seg ned mot tider på 3 timer, uten at han selv hadde særlig bakgrunn i sykling. På et teknisk mer krevende maratonritt med sti får du derimot betalt for å mestre hva terrengsykling faktisk handler om, og det er et kick i seg selv.

- Hva slags utstyr liker du deg best på i lange etapperitt?

- Jeg har kjørt på Giant hele veien, siden jeg er blitt kjent med Rune Høydahl og forsåvidt også bidro til å starte teamet deres. Jeg er veldig fornøyd med Giant, men det er så mye bra sykler der ute at merket neppe spiller så stor rolle.

- For meg er det vitktigste at den ikke går i stykker når den brukes hardt i terrenget, jeg er ikke lidenskapelig opptatt av deler og utstyr, for meg er det først og fremst redskap. I de lengste rittene bruker jeg en Giant Anthem fulldemper.

- Hadde jeg vært sterkere, kunne jeg nok kjørt hardtail også – men når du sitter 35 timer på sykkelen i løpet av en uke, betyr komforten mer enn du tror. I La Ruta blir det nok så gjørmete at en lett hardtail er det beste valget, når du er dømt til å få noen ekstra kilo leire med på turen.

- Hva fikk deg til å melde deg på La Ruta?

- Vi var en stor gjeng som spleiset på La Ruta-deltakelse og reise for Ole Kristan Silseth og foreldrene på 50-årsdagen hans, og i et godt øyeblikk i juli da alt så bra ut og BC Bike Race var ferdig, så tenkte jeg at dette skal jeg kanskje være med på selv. Dermed ble det påmelding. Og utover høsten har jeg lurt en del på hvorfor jeg tenkte akkurat det.

- Noe av det deilige med høsten er jo å kunne ta det litt roligere, nå har jeg i stedet måtte finne ut hvor vanskelig det er å toppe formen i november!

- Men nå gleder du deg likevel?

- Jada, det blir jo spesielt å sykle hele veien fra Stillehavet over til Atlanterhavet og Mexicogulfen. Det er også alltid bra å ha et mål som i tillegg gir deg et fantastisk minne, og ikke minst: Fint å ha med en likesinnet nerd som kommer til å oppleve det samme, slik at jeg kan plage ham med mimring og La Ruta-snakk i ukevis etterpå – så familien slipper å høre på alt sammen, hehe.

- Du får ha lykke til!

- Takk!