Hver stein blir en fiende. Forhjulet svimer i alle retninger. Bakhjulet spinner febrilsk. Og du tenker: Hva er vitsen med å streve med sånne kranglete stier når det finnes førsteklasses asfalt i nærheten?
Vitsen forstår du straks du får det til: Det å komme opp en bratt og vrien kneik på terrengsykkel er kort sagt et kick som frister til gjentakelse. Det motsatte kan selvsagt sies om det å ikke komme opp, selv etter gjentatte forsøk.
Her følger noen triks for deg som vil, men ikke får det til.
Kjenner du deg for eksempel igjen i disse punktene?
Du klarer ikke stillestående bakkestart.
Forhjulet steiler eller går mot siden.
Bakhjulet spinner og mister grepet.
Du spør deg: Skal jeg sitte eller stå?
Mitt råd på det siste punktet er dette: Bli sittende så lenge du kan. Blir det fryktelig bratt og vrient, er det beste faktisk en mellomting: Å stå med nesten all vekta i pedalene, men samtidig holde overkroppen så lavt at du kan legge litt vekt fremst på setetuppen med rumpa. Dette må da se fullstendig dustete ut?
Ja, det både ser og føles fullstendig dustete.Men det virker. Les videre for å se hvorfor!
Bakkestart
Vi begynner med bakkestarten først. Dette er noe av det virkelig vanskelige innen terrengsykkelteknikk. På flatmark er det lekende lett å starte, i motbakkene kan du ikke trille sykkelen i fart med et enkelt dytt. Der må den dyttes på hele veien, samtidig som du kommer på plass i sete og pedaler og får opp farten.
Punkt én for den som vil bli god i bakkestart, er dermed å øve balanse ved å stå stille på sykkelen. Dette kan du med fordel øve inn på flatmark eller slake motbakker på asfalt – les mer om det nederst i artikkelen. Uansett er dette sjekklista ved bakkestart:
Sjekk at begge hjulene har mest mulig plass rett foran seg uten store hindre. En vanlig bommert er å starte med en rot eller en stein stående i veien slik at du butter i straks du starter.
Dersom stien er bredere enn en meter: Prøv å finne en linje som ikke går rett opp, men på skrå av stiretningen. På den måten reduserer du stigningsgraden på de første, kritiske tråkkene. Start med pedalen for godfoten (for min del: høyrefoten) stående øverst. Da er det enklest å gi hjulet et lengst mulig og passe hardt tråkk for å unngå å spinne. Legg vekt på bakhjulet. Når du starter i en motbakke, trenger bakhjulet godt feste. Når du sitter på setet, blir bakhjulets grep i bakken langt bedre enn når du står oppreist. Senk overkroppen ned over sykkelen. Når du kryper sammen – med nesa mot styret – fordeler du mer vekt på forhjulet. Slik unngår du å steile eller vingle ut av sporet. Begynn i riktig gir. Jeg bruker nesten utelukkende det mellomste drevet foran (32 tenner) og det største drevet bak (32 tenner der også). Det aller letteste giret gir ofte for lite framdrift.
Vektfordeling
Dersom du nå har kommet i farta, er det bare å tråkke på for å komme til topps. Eller – er det egentlig det? En klatreetappe over steiner og røtter krever at du bruker hele kroppen for å hjelpe sykkelen opp, nøkkelordet er hele tiden vektfordeling.
Og de beste teknikkene her er dessverre ofte de som ser mest idiotiske ut...
Skli helt fram på setet. I virkelig krevende, tekniske klatringer må du nærmest krype sammen over sykkelen og senke hele overkroppen ned langs overrøret på ramma for å gi både bakhjul og framhjul nok grep og tyngde. Når det virkelig er bratt, er det beste å bare la rumpa hvile helt lett foran på tuppen av setet. Her bruker du i grunnen ikke setet til å sitte på – det meste av kroppsvekten hviler nå i pedalene og du er i prinsippet stående – men du står så lavt at du kan plassere akkurat nok vekt på setet til at bakhjulet får det nødvendige grepet. Ofte skal det lite til.
Legg vekt på forhjulet også. Det fine med å stå nedkrøpet i denne dustete posisjonen, er at du også legger godt med vekt på forhjulet. På den måten kan du greie å holde stø kurs over hindrene, uten at forhjulet vippes til side eller vingler rett til skogs. Er det bratt nok, får du ikke lagt tilstrekkelig vekt på forhjulet ved å sitte normalt bak på setet, men må bruke bare tuppen av det. WTB var de første som leverte seter med såkalt drop-nose – eller “gribbenebb-profil” - i tuppen nettopp for mer komfort i klatringen. Det ser ikke pent ut, men det virker. Napp styret til deg over hindrene. En typisk festbrems under klatreseanser er når forhjulet butter i en stein eller en rot, og blir stående. Jeg har sett gode venner bli kastet over styret i motbakker på den måten, bare steinen er stor nok og farten likeså. Her er trikset å hjelpe forhjulet over, og det gjør du ved å nappe hardt i styret samtidig som du legger inn et hardt tråkk i pedalene. Har du muligheten, øker du selvsagt farten litt ekstra før du når hindret. Du gjør med andre ord akkurat det samme som når du skal opp en fortauskant, og her er det svært nyttig å øve seg på flatmark med enkle trappetrinn eller avsatser. Men når det virkelig gjelder ute på sleip sti, er det viktig å huske én ekstra ting her. Nemlig neste punkt på lista: La bakhjulet rulle fritt over store hindre. Med andre ord: Ikke tråkk hardt når bakhjulet passerer kanten på hinderet. Det kan være en glatt stein, eller en sleip rot. Det er fort gjort å glemme dette, men du vil straks merke det: Hjulet vil lett spinne, fordi kontaktflaten med underlaget blir mindre akkurat når hjulet runder kanten. Og du vil lett stoppe helt opp. Løsningen er å utnytte forrige punkt litt ekstra: For å løfte forhjulet over, napper du i styret samtidig som du spanderer et langt, markant tråkk i pedalene. Dette tråkket skyter sykkelen framover, og denne akselerasjonen kan du utnytte og holde vedlike ved å skyve styret hardt framover straks forhjulet er over kanten. Gjør du det, gir du bakhjulet ekstra fart over den samme kanten – og du trenger i grunnen ikke tråkke i det hele tatt
Velg litt tyngre gir
Som nevnt: Mange tror at jo lettere gir de velger, jo lettere kommer de opp. Det stemmer sjelden. En av de vanligste feilene er å nærme seg hindringene på altfor lette gir i altfor lav fart.
Gjør et eksperiment neste gang: Angrip hat-kneika i det midterste drevet foran i stedet for det aller minste, og se om det hjelper. Med kjedet i 32-drevet foran og 32-drevet bak, kommer jeg vanligvis opp mer enn jeg tror.
Men hvorfor er et litt tyngre gir bedre i motbakke? Kort sagt: Fordi du da skyver sykkelen lengre framover med hvert tråkk, og det blir mindre rykk og napp.
Når forhjulet ditt møter en stein, vil sykkelen naturlig nok helst stoppe. Det vil naturlig nok ikke du ha noe av, derfor tråkker du videre for å gi den forbaskede steinen motstand.
Jo lettere gir, jo mindre motstand. Jo lettere gir, jo kortere får du flyttet sykkelen framover for hvert tråkk. Prøv å angripe de vanskelige partiene med et par hakk tyngre gir neste gang - og legg merke til forskjellen. Et tyngre gir gjør det også lettere å gjøre rykk og småhopp over hindringene.
Nøkkelordet for all teknisk terrengsykling - «Momentum Is Your Friend», framdrift er din venn - gjelder også i motbakker.
Klikkpedaler hjelper enormt
Det er ingen grunn til å si mye mer om dette: Klikkpedaler lar deg bruke begge beina til å tråkke hele tida, fordi beinet som er på vei opp kan trekke pedalen med seg.
På den måten blir det lettere å holde jevne tråkk uten mye rykk, noe som hjelper deg til å unngå spinn på bakhjulet.
Prøv tre ganger - og dra videre
Det var vel det vesentligste. Det som avgjør, er din evne til å føle kontakten med underlaget og se og kjenne når forhjulet eller bakhjulet trenger hjelp.
Og en annen gyllen regel er like god her som i utforkjøringene: Fest blikket på linja du vil følge, ikke på det du vil unngå å kollidere med.
For å unngå svekket selvbilde, utagerende frustrasjon og langdryge turer, har jeg laget min egen regel i tillegg:
Jeg prøver aldri mer enn tre ganger. Får jeg det ikke til på tredje forsøk, sykler jeg videre – og sparer problemet til en annen gang, for humørets skyld.
God tur!
