Dette intervjuet stod først på trykk i Terrengsykkel 55
Les også: Manengen ruger på comeback
«Og til slutt eit ballespark til Norges Cykleforbund og terrenglandslaget som ikkje hadde noko som helst tru på meg. Då er det litt ekstra digg å køyre inn det beste norske resultatet på herresida i eit terrengmarathon VM nokonsinne.»
Denne kraftsalven stod å lese på Facebook-siden til en sindig kar fra Ølen i Rogaland sommeren 2014. Lars Granberg hadde behov for å blåse ut etter 28. plass i maraton-VM Pietermaritzburg i Sør-Afrika. Når Terrengsykkel møter 29-åringen på Sagene i Oslo i slutten av mars, er det brutale Cape Epic i samme land som sitter i beina. Men vi må tilbake til kraftanstrengelsen et halvår i forveien.
– Etter VM i Kitzbühel året før, satte jeg VM i Sør-Afrika som mål fordi det gikk så dårlig. Jeg ville bevise for meg selv og alle andre at jeg ikke var så ubrukelig i Pietermaritzburg. Jeg skulle være med uansett, sier Granberg.
Han hadde sanket plasseringer i Østerrike og Belgia og hadde poeng nok ut fra kriteriene til det internasjonale sykkelforbundet UCI.
– Jeg spurte Eddy (Knutsen, landslagstrener, red.anm.) om de skulle sende noen dit. Det skulle de ikke, og det var jeg egentlig forberedt på. Jeg hadde ikke håpet at de skulle ta regningen heller, fordi det var dyrt å reise dit. Laget mitt hadde satt av penger, så pengene var ikke det vi kranglet om. Det vi kranglet om, var at de ikke ville melde meg på, fordi de mente at jeg ikke var god nok. Jeg hadde kjørt godt i utlandet, og følte at jeg hadde noe der å gjøre. Jeg fikk ikke klarsignal før rett før fristen gikk ut. De gikk med på det, mot at jeg tok meg av alt selv. Billettene ble bestilt et par uker før, og jeg fikk med en kompis som servicemann. Da var det jo også viktig at jeg presterte. Hvis jeg hadde fått en ny VM-nedtur, hadde det blitt skikkelig nedtur…
I stedet ble det et slags internasjonalt gjennombrudd. Granberg tror presset han la på seg selv gjorde ham bedre.
– Jeg var mye mer skjerpet, og fokuserte på å gjøre alt riktig i forkant. Jeg prøvde å legge inn en god formtopp, og kjørte hele løypa gjennom i forkant. Jeg hadde en bra startposisjon. Den første timen var ikke håpløs, jeg kjørte bra underveis og fikk det litt tungt på slutten, slik det skal være. Det var et bra ritt i seg selv, men jeg visste ikke hvilken plass jeg hadde når jeg kom i mål. Når jeg fikk vite at jeg ble 28, ble jeg tjue kilo lettere. Jeg var vel 20 min bak Jaroslav Kulhavy i mål. Når vinnertiden er 4,5 time er det ganske bra, selv om det høres ut som mye, sier Granberg.
JO LENGER JO BEDRE: Lars Granberg fotografert under Terrengsykkelrittet 2014. Foto: Kristoffer H. Kippernes
Selv om 29-åringen blåste ut mot forbundet, betyr det ikke at han ikke skjønner at maratonkarer som han selv må komme i andre rekke.
– Det er ikke så mange forbund som satser på det, sånn sett kan jeg forstå hvordan de prioriterer. Rundbane er OL-gren, og det er helt topp med mer satsing på det.
Men maraton er jo større enn rundbane både i Norge og i Europa, både sportslig og som idrettsgren, så hvis forbundet hadde satset på det, tror jeg vi kunne fått frem både damer og herrer som kunne vært med i toppen i mesterskap, og kunne vunnet de store rittene i Europa.
– Hva mener du forbundet burde gjort?
– Optimalt sett burde NCF sin posisjon vært at de støttet økonomi til mesterskap, og en og annen verdenscup for å vise at de er der, så kunne lagene tatt resten. Da hadde vi følt at vi hadde blitt hørt og respektert. Det er en stor sport, som får mye oppmerksomhet både i Norge og utlandet.
Les også: Skjebergrittet - en rittsyklists drøm
At Lars Granberg ble terrengsyklist var mer eller mindre tilfeldig. I oppveksten var han innom fotball, friidrett og langrenn. Noe talent vil han ikke skryte på seg. Tvert imot.
– Jeg var mest bare med, jeg var ikke god nok til å vinne noe som helst. Jeg har sikkert gått 200 skirenn i hele mitt liv, men aldri vunnet et klubbmesterskap en gang. Jeg hadde aldri ambisjoner om å vinne, for det visste jeg at jeg ikke kom til å gjøre. Den ene kompisen min som fikk meg med på dette var et supertalent som vant alt. Han slo meg på alle rennene vi gikk sammen, bortsett fra en gang, da var han sjuk. Det er fortsatt den beste prestasjonen jeg har hatt på ski. Konkurranseinnstinkt hadde jeg ikke.
Da Lars var 20 år gammel, flyttet han til Valdres for å gå idrettslinjen på folkehøgskolen der. Langrenn og telemarkkjøring var grenene som stod i fokus. Men på Golsfjellet fikk han også sine første stiturer på en 5000-kroners sykkel med joggesko og ryggsekk før han syklet sitt første terrengritt – Skarverittet på Geilo i 2006. Etter førstegangstjenesten kjøpte han landeveissykkel for dimmepengene, og meldte seg på ekstrem-triatlonet Norseman. 16.plassen må være godkjent for en førstegangs-deltaker, og av de tre aktivitetene i triatlon var det syklinga som trigget han mest.
– Norseman ble mitt første og siste triatlon, og landeveissykling ble for kjedelig. Jeg kjøpte en skikkelig terrengsykkel, og meldte meg på Cape Epic året etter.
STOD LØPET UT: Under NM i maraton i 2014, var det Lars Granbergs evne til å bite sammen tennene som ble utslagsgivende for en andreplass, til tross for dårlig form. Foto: Kristoffer H. Kippernes.
Sammen med kompis Dagfinn Sjaastad Karlsen syklet han inn til åttiendeplass. Lars følte seg bare bedre og bedre i løpet av rittet.
– I motsetning til alle de andre idrettene jeg hadde prøvd, var terrengsykling noe jeg oppdaga at jeg kunne bli ganske god i. Jeg hadde kanskje konkurranseinnstinkt før også, men jeg fikk aldri brukt det. Er man for langt bak teten, hjelper det ikke med konkurranseinnstinkt. Hvis Northug ligger ett minutt bak på 5-mila når det er igjen én kilometer, får han liksom ikke gjort noe, han heller, konstaterer han.
Granberg har oppdaget at han trives når det drar seg til mot slutten av ritt. I år fikk han den opplevelsen da han var tilbake i Cape Epic. Sammen med sin danske makker Søren Nissen syklet han for team iHus inn til en 11.plass sammenlagt.
– Jeg kan få et skikkelig kick når jeg begynner å skjønne at jeg kan gjøre det bra. Det trenger ikke å være at jeg kan vinne. På nest siste i Cape Epic etappe trodde vi at vi lå an til å bli nummer 10 på den etappen. Mot mål syklet vi med et annet lag, og vi trodde vi måtte slå de for å ta tiendeplassen. Da kjente jeg at det var ikke kampen om seier eller pallplass, men det var én ting som gjorde at det kokte, det begynte å bruse i beina av adrenalin. Når jeg får sånne følelser kan jeg gjøre det veldig bra. Vi slo dem i spurten, men ble 11 likevel fordi vi hadde regnet feil på rekkefølge.
Les også: Granberg bare en plass fra pallen
I Cape Epic er hver etappe både lengre og hardere enn et norsk norgescupritt. Sånn er det åtte dager i strekk.
– Du havner i ei boble der du prøver å forberede deg best mulig til neste dag, men etter tre-fire dager er du møkk lei. Du må opp halv fem, starten går klokka sju og det er bekmørkt. Du er trøtt og alt er dritt. Men så kommer du i mål, og gjennom det likevel. Selv om du sitter og hater livet halve dagen, er det et veldig spesielt ritt. Andre ritt er som å gå en tur med hunden i parken i forhold, sier han.
For Granberg er dette en ideell utfordring.
– Fordelen min som rytter er at jeg kan holde det gående på rett under terskel skikkelig lenge. I timevis. Men jeg trenger tid på å komme i gang. Å kjøre overfart i den første timen passer meg dårlig. Men jeg liker å prøve ut forskjellige typer trening for å bli bedre, sier den selvlærte syklisten, som har et realistisk syn på hva han er god på.
– Av de som kan komme på pallen i ett Norgescupritt, er jeg vel den som har dårligst watt per kilo. På en standard 20-minutts eller timestest på rulla så scorer jeg veldig dårlig, jeg vet ikke hvorfor. Jeg har ikke noe spesielt høy terskelwatt.
– Men likevel sykler du fort?
– Ja, det er jo det som er fint da, ler han.
– Hva er hemmeligheten?
– Over terskel kan jeg ikke kjøre så lenge. På terskel kan jeg kanskje kjøre en stund, men rett under terskel, der kan jeg kjøre kjempelenge. Veldig lenge. Det har jeg funnet ut er en av mine fordeler. Si at jeg har 340 watt på terskel, klarer jeg ikke det lenger enn 30-45min, men jeg kan holde 310 eller 300 blank i 2,5 time. Når jeg har tatt laktattester, har laktatverdien min vært veldig lav veldig lenge, helt til den plutselig peaker. Jeg har en ganske «høy lavterskel», og kan holde høy fart veldig lenge. Jeg står distanser bra og kan kjøre hardt over lang tid. Men jeg sliter som regel første timen i ritt. Mange kjører overfart, og det klarer ikke jeg.
Et kjapt søk på internett viser at vestlendingen sjelden er utenfor topp fem når han sykler maratonritt i Norge. Noen seire har han også, i tillegg til flere sterke resultater internasjonalt.
– Jeg har prøvd og feilet helt siden jeg begynte. Jeg har lest litt og gjennom osteopati-utdanningen har jeg lært meg hvordan kroppen fungerer. Jeg har lært meg det grunnleggende om utholdenhetstrening, og prøvd å finne ut hva som passer best for meg. Det er vanskelig å vite om det du gjorde den ene gangen var tilfeldig, eller på grunn av noe du har gjort eller på tross av det. Jeg har funnet ut cirka hvor mye trening jeg tåler, og hva jeg responderer bra på.
SEIGSTARTER: Den første timen i ritt er det verste for Lars Granberg. Jo lenger rittet er, jo bedre tid får han tid til å få i gang dieselmotoren. Foto: Kristoffer H. Kippernes
Granberg liker å teste grensene, som da han trente hardt før Andalucia Bike Race, i håp om at det skulle gi toppform i Cape Epic et par uker etter. På sensommeren 2014 ble summen av studier, trening og ritt for mye, og formen begynte å dale. I Birken var han sjanseløs.
I år skal han ta mer fri og kjøre færre ritt. Han drømmer om NM-gull på Rjukan, men har ikke ambisjoner sammenlagt i norgescupen. I stedet vender han blikket utenlands igjen.
– I januar jeg ble nummer tre på siste etappen på Lanzarote i etapperittet der. Da fikk jeg flere rittinvitasjoner til andre ritt der enn jeg har fått de siste to årene. Det er ingen som bryr seg om ritt i Norge i utlandet. Ikke Birken en gang. For de som har proffambisjoner, nytter det ikke å kjøre ritt i Norge.
– Du har ikke trua på å bli best i Norge først?
– Nei, ikke i det hele tatt. Hvis jeg skulle vente til jeg var best i Norge, hadde jeg fortsatt ikke kunne kjørt i utlandet. Hvis moralen skal være at du skal vinne alt i Norge før du kan prøve deg i et utenlandsritt….jeg er helt uenig.
Under VM-debuten i 2011 lå han nesten bakerst på toppen av den første bakken, men kjørte seg opp til midt på resultatlista.
– Jeg skjønte at hvis jeg skal bli bedre, og bli bedre i VM, må jeg kjøre den typen ritt. Ikke vente til jeg vinner Birken i Norge. Det kommer ikke til å skje likevel. Det er stor forskjell på norske og utenlandske ritt. Feltet er sterkere, og løypene hardere. Jeg syns absolutt flere burde reiste ut hvis de har ambisjoner, sier han.
Så langt er en ellevteplass i verdenscup i maraton den beste internasjonale plasseringer. Han håper på topp ti eller aller helst topp 5.
– Hvordan er dialogen med forbundet nå?
– Det har blitt bedre etter i fjor. Jeg har en bra dialog med Eddy nå. Tidligere var det ikke mye. Men når de ikke satser på sporten, kjenner de heller ikke sporten like godt som det jeg gjør. Hvis jeg blir nummer 11 i et ritt, vet ikke de om det er en bra prestasjon. Det handler litt om at de ikke kjenner sporten så godt som de burde for å ta beslutninger.
– Hvilke andre land kan Norge lære av når det gjelder maratonsatsning?
– Jeg har et inntrykk av at de fleste ikke satser på maraton. Men de som jeg snakket med i Sør-Afrika i fjor, hadde blitt sendt dit av sine forbund. De måtte ordne seg selv, men fikk dekket utgifter. Vi kan godt organisere selv, ofte blir det bedre også, det har jeg ingen problem med. Men at forbundet tar regningen på mesterskap, mener jeg bør være minimum. Vi er ganske flink til å gjøre ting så billig. Turen til VM i fjor kosta 25.000 for to personer. Det tror jeg er billigere enn hva forbundet hadde klart.
LANGT OG HARDT: Etapperittet Cape Epic i Sør-Afrika går for å være en av de hardeste utfordringene en terrengsyklist kan bryne seg på. Foto: Cape Epic
VM i Sella Ronda i sommer står han over. 4500 høydemeter på 80-90 kilometer og nesten ikke noe terreng, minner for mye om fiaskoen i Kitzbühel. I stedet blir det EM i Singen i Tyskland.
– Jeg liker ikke å ha alt for konkrete mål. Jeg kan si at at jeg skal vinne ditt eller datt, men ta for eksempel Cape Epic nå da. Hvis jeg hadde sagt topp 10 på forhånd, ville 11.-plassen fremstått som dårlig. Det er fortsatt veldig bra, så hadde det blitt unødvendig surt for oss å ikke klare topp 10. Vi er jo ikke skuffa, men topp-10 hadde vært bedre. Jeg har et mål om VM i 2016, i ei løype som passer meg bra i Frankrike. Der vil jeg gjøre det bra, men resultatmål setter jeg ikke.
2016 er så langt fram i tid som sykkelrytteren Lars Granberg ser. Etter det, er det åpent.
– Jeg har ikke tenkt så mye på det. Men nå har jeg satt av to år til å satse fram mot VM, så jeg tenker at det kan være fint å avrunde da. Da er det 10 år siden jeg sykla første ritt med joggesko og sekk. Men hvis det går bra og jeg har tatt meg opp et nivå kan det være at jeg fortsetter, men da er det det økonomiske som setter begrensinger. Jeg kan ikke leve sykkelbomsliv i evigheter heller.
