Jakten på OL-roen

– Tenk når du skal ned til OL i Paris, da er det masse folk som ser på deg?

– Ja, jeg skal ta det opp med mentalcoachen min, humrer Knut Røhme.

– Men dette er mer personlig, legger han til.

Med et nokså primitivt oppsett bestående av både magebelte og brukte vadebukser fra Guideline, har vi blitt med Knut Røhme ut på fisketur i et av hans lokale favorittvann på markagrensa mellom Skedsmo og Nittedal.

Trenings- og rekreasjonsområde

Kanskje ikke så overraskende er det også gode stier i området, som benyttes av både ferske og mer etablerte stisyklister.

– Du kommer ikke til å møte mye folk her oppe, annet enn terrengsyklister, har han fortalt oss alt i forkant av den drøyt 20 minutter lange spaserturen opp til vannet.

Foran meg i terrenget kikker jeg ned på to glattbarberte bein som formelig strutter av markert leggmuskulatur.

Det er liten tvil om at det er en godt trent syklist som er på vei oppover mot Rundetjern.

På toppen møter vi en liten gjeng som er ute med fulldemperne sine.

– Sykler du noe særlig her, du, da? spør den ene kvinnen i følget.

– Jeg sykler massevis, sier Knut.

– Hva heterr du for noe'a?

– Knut Røhme, lyder svaret.

– Ja, da vet jeg hvem du er. Jeg følger deg på Strava.

Med fiskeutstyr i verdenscupen

Hvorfor fisketur, tenker du kanskje. Faktum er at 24-åringen fra Leirsund og denne artikkelforfatteren fra Jessheim deler den samme interessen for fluefiske.

Den av oss to som er blitt plukket ut til å representere Norge under det kommende OL i Paris, har også begynt å føre fiskeinteressen videre. Faktisk helt inn i terrengsykkelsporten.

Da det norske terrenglandslaget konkurrerte i Val di Sole og Les Gets i mai og juni, hadde Røhme faktisk tatt seg bryet med å pakke fluefiskerutstyret med i bagasjen.

Han forteller at fiskeinteressen etter hvert har blitt et felles samtaletema og en åpning for å koble av når han er ute på verdenscup med sine likesinnede.

Interessen fikk sin spede begynnelse i oppveksten.

– Vi fisket litt fra båt i sjøen da jeg var liten. Men jeg tror interessen kommer fra de få gangene jeg har stått og kastet ved fjellvann på hytta på Tynset. Det er noe jeg har gjort helt alene. Det er ingen andre hjemme som har interesse for det, men farfar likte å sette garn. Det er noe med den roen det gir, sier Røhme til terrengsykkel.no.

Han tenker da på å være ute for å fiske.

Vi står i den ene enden av Rundetjern og som et tegn fra oven begynner en liten ørret å forlyste seg fra matfatet over seg. Med en maurimitasjon i enden av fortomsspissen, får nybegynneren selvsagt ta de første kastene.

Prestasjonsangsten er til å ta og føle på.

Slik det omtrent alltid gjør ute i skogen, ender flua med å sette seg fast i vegetasjonen i bakkant. Den første sjansen er blåst.

Noe tidligere har jeg nøret litt rundt ærgjerrigheten hans. Sett utenfra virker det nesten litt destruktivt å konkurrere internasjonalt innenfor terrengsykling. Foran deg er mange år med dårlig startposisjon, og en verdenselite bestående stort sett av sveitsere, italienere og franskmenn som ikke akkurat gir bort topplasseringer ved dørene.

Sånn sett er det kanskje ikke så rart at han skulle kaste seg på formel 1-øvelsen innenfor fiske, da han først skulle dykke ned i det.

– Du har ikke tenkt å droppe fluefiske, både fordi det krever en del egeninnsats i begynnelsen og er følsomt for været?

– Tanken slo meg etter den tredje turen med fire-fem timer oppe i marka, og du opplever at fisken vaker nærmest over flua di. Du har lagt kastet perfekt og gjort en god innsats, og det vaker. Og vaker. Og vaker. Og så nekter fisken bare å ta flua jeg hadde på.

Han innrømmer at det var en strek i regninga at det også må ligge en tanke bak nettopp fluevalget. Likevel er han langt unna å gi opp:

– Det er fortsatt et eller annet ved det. «Jeg bare skal få det til». En eller annen gang skal jeg stikke opp til et vann og vite hva som skjer, velge meg en flue og få fisk på det tredje eller fjerde kastet. Det er en ny drive og en motivasjon som er sinnssykt deilig å kjenne på. Det er også fint å kjenne på noe annet enn sykling. Jeg har ikke kjent det på skolebenken eller hva det skulle være for noe, sier han.

Meldingen fra rektor

I Branderudveien på Leirsund har han vokst opp. At på til ute på landet, med en diger rød låve ved siden av familiens enebolig. Det er for øvrig lite som er uvanlig ved det på Romerike.

Knut forteller om en oppvekst som bar preg av «mild ADHD», og der han i hvert fall følte det var vanskelig å sitte klink stille på skolebenken.

– Vi fikk taxi hjem fra skolen fordi det ikke var gangvei her. Den var vurdert som farlig, sier han og humrer.

Etter skoletid var det ofte samling hjemme hos familien Røhme, og her kunne det gå hett for seg.

– Det var åpen låve, og så var det masse verktøy her.

– Så lenge du klarte å bruke verktøyet, så var det bare å bruke det. Pappa var alltid sånn: «Du lærer hvordan du bruker verktøyet, for første gang du kutter deg i fingeren, så skjønner du at du ikke kan gjøre det igjen».

– Det var ikke som i Albert Åberg. «Men ikke rør sagen»?

– Nei, her har det vært traktorkjøring og høy føring av sag og alt mulig rart hele veien, forteller han.

Aktivitet har hele tiden vært viktig for ham. Gjerne i kombinasjon med å være ute. Han forteller at både moren Camilla og faren Vegard også har vært aktive, innenfor alpint og friidrett.

Ifølge eget utsagn har han selv videreført arven som «sportsidioten» på hjemstedet. Etter at det ble kunngjort at han skulle representere Norge under OL, har han dog merket seg at tonen har endret seg noe.

– Det har vært håndverkere innom og jobbet på huset her. Da de fikk høre om OL-uttaket, kom det gratulasjoner derfra. Det er lokale bønder som er innom her og graver, og syntes de satsinga jeg drev med var ganske kul, da. Vanligvis er det litt mer sånn «du sykler fortsatt, ja …». Nå er det mer: «Fy fader, så kult at du fortsatt sykler!».

Blant dem som tok kontakt var også tidligere rektor ved Asak skole, Helge Gundersen. Som liten pleide Knut å være med ham ut på løpetur allerede før skolen startet.

Mellom dem ligger det også en slags lovnad, det var passende i minne om nå.

– Rektor fleipet med, da jeg gikk ut av 10.-klasse her, at «nå skylder du meg når det skjer noe stort» og at da må du «huske på å takke meg for hjelpa og de treningsturene vi har hatt». Så det ble jeg minnet på det igjen nå da, sier han og flirer.

Har etterlyst treningskompisene

I tida som gjenstår fram til avreisen mot Paris, handler det i størst mulig grad om å optimalisere.

– Ut i skogen har vi «krem flytsti» bare 100 meter opp i veien. Der kan du sykle rundt i hele åsen her, i det jeg kaller for «Leirsund-marka». Den brer seg videre utover mot Sørum og Sørumsand. Som liten var det der jeg både løp og sykla mest, forteller han.

– Er det fint i skogen her da, er det ikke bare skog?

– Det er fin skog, da. Og så kommer du litt oppi åsen her, og så er det fin utsikt utover. Du ser mer enn de flatene, og da er det nok til å vekke en eller annen greie. Bare det å sykle landevei her i det i utgangspunktet flate og kjedelige landskapet på Romerike, har noe vakkert med seg.

Det skal imidlertid ikke mye til før han stikker til skogs igjen.

Til roen.

– Å sykle på grusvei i Nordmarka er mye finere enn å sykle på den vanlige veien. Det er tilbake til å ha det stille, ro og fred. På Romerike er det mange fine veier å sykle på, så de få gangene jeg gjør det, koser jeg meg med det. Men så er den én eller to situasjoner med en bil, og så går man litt lei. Da er det mye bedre å komme seg opp i skogen. Nå ser man også på vann med litt andre øyne enn man gjorde før.

Det er fluefiskeren i ham som bryter inn.

På tross av konkurransefri for de fleste lagkameratene hans på landslaget, og i tillegg sårt tiltrengt ferie for noen av dem, har han allerede etterlyst drahjelp i treningsarbeidet.

I hverdagen er det stort sett Mats Tubaas Glende og Emil Hasund Eid han trener sammen med. Med den ene bosatt på Harestua og den andre på Ås, møtes det vanligvis på «nøytral grunn» i Oslo.

– Det er jo litt urettferdig, for de tar jo egentlig ferie nå. Jeg har alt snakket med Emil og jeg kommer også til å trene med Mats og Ole (Sigurd Rekdahl). Vi kommer til å fortsette med å dra det lasset sammen. Jeg er kjempeheldig som får lov til å ta den ene plassen, og så ønsker selvfølgelig alle de andre at jeg skal vise fram Norge på en best mulig måte.

– Det er ikke sånn at alle nå er forbanna og sure, og ikke gidder å hjelpe meg fordi jeg på en måte får all æren for det vi har gjort. Det er mer at vi fortsetter den sammen jobben og deler den æren. De vet godt og jeg vet godt at jeg ikke hadde klart det uten dem. Og jeg klarer heller ikke de siste forberedelse uten dem, påpeker han.

Tror OL-konseptet passer

I tråd med et uttalt ønske om å bygge ned størrelsen på lekene, har også rundbanerittet fått et litt spesielt preg.

Det er kun 38 ryttere til start, i tillegg smykker arrangøren seg med like store heat i kvinne- og herreklassen som et «ledd i likestillingen».

Det gir helt andre konkurransevilkår i et hvilket som helst annet ritt i verdenscupen.

– Jeg tror det åpner seg opp veldig mange muligheter. Du kan rett og slett bare ta et av de beste hjulene fra start, uten at du må kjempe mot ti andre mann om det. Og så blir det på en måte snakk om å holde det hjulet så lenge som mulig, sier han. 

– Det er nok et mye mer åpent ritt og et ritt med mye større muligheter til å være nærmere teten kontra i verdenscupen. Det som passer meg fint med det er at det er en ganske lett løype med tanke på at det går fort. Det er en stor fordel å ligge i en gruppe og å kjøre smart i en gruppe. Det er noe jeg pleier å mestre godt. For meg passer formatet veldig godt, og det gjør at man blir litt ekstra gira på det og.

I teamet som blant annet inneholder trener Lars Stensløkken og landslagssjef Eddy Knudsen Storsæter har man gjort GPS-analyser av OL-løypa. Røhme var også selv til stede og konkurrerte da det ble syklet et test-event der i august i fjor.

Før avreise blir det en balansegang mellom å trene spesifikt på det som venter, men samtidig holde fokus mot ting som har gitt suksess tidligere.

– Min «OL-løype» vil nok befinne seg rundt Grefsen et eller annet sted, og kanskje også på noen av stiene i området der i vi skal dra å fiske senere i dag (marka mellom Nittedal og Skedsmo, vår anm.). Det blir to uker mye trening, og det er noe som vil være i bakhodet hele tiden. Det blir noen økter som blir veldig spesifike, og så er det andre økter der vi bare skal legge det helt bort og fokusere mot de rene, fysiske tingene. Den handler litt om ikke å miste hodet helt her.

Høyere mål i Los Angeles

Når benchmark er 36 år gamle Mathias Fluckiger, 38 år gamle Nino Schurter, hjemmehåpet Victor Koretzy eller landeveisprofilen (og både regjerende verdensmester og olympisk mester i terrenget), Tom Pidock, så blir en 24-åring fra Leirsund som en smågutt å regne.

– Har jeg en skikkelig god dag, er det ingenting som ikke tilsier at jeg ikke kan være med å kjempe om en topp 10-15-plassering. Dersom man plutselig er oppe og lukter på de ti beste, så er jo veien heller ikke lang til topp 5. Men plutselig er man topp 20 og. Jeg skal i hvert fall ned dit å gjøre det så godt som mulig med det utgangspunktet jeg har.

Målet foran neste OL – om fire nye i år – i Los Angeles, er nok enda større. Dit kommer han med langt flere treningstimer og mer rutine, som kommer godt med i duellene mot de aller, aller beste innenfor sporten han elsker.

– De er bare mennesker, «de gutta der», og. Nå alt klaffer, er det ikke så sinnssykt stor forskjell, men selvfølgelig – jeg har et ydmykt blikk på det. Jeg vet at jeg har en del år igjen mot de beste. De har ganske mange tusen timer mer trening i seg, enn jeg har. Jeg går inn med vissheten om at jeg ikke skal til OL for å hente en medalje. Men om fire år, så håper jeg at det er en slik innstilling man dra ned med, sier han.

De mest vanlige spørsmålene

Sola er i ferd med å slukne over Romeriksåsene. Selv flytrafikken er på retur.

Det surrer godt i lufta likevel. En slags symfoni av mygg, knott og andre ting som klør.

– Skal vi begynne å tenke på å ta turen hjemover? spør Røhme.

Han kikker ned i flueboksen og skulle ønske han hadde svaret på hva ørreten ville ha.

Samtidig skinner det igjennom at det nå er toppidrettsutøveren som snakker.

Nederlaget er uansett et faktum denne kvelden. Det blir ikke fast fisk i nettmaskene på håven. Slik er hverdagen for en nybegynner med fluestang i hånda.

Én – 1 – fisk har det blitt så langt med den nye hobbyen. I en liten ørret i det lokale vannet Flabben i Nittedal.

– Hva slags spørsmål er du mest lei av – er det «vant du i dag» eller «fikk du fisk i dag»?

– Nå er det kanskje «fikk du fisk i dag?». Men også det litt uforstående blikket. Du har fiska og du er drithappy og så spør de om du har fått fisk, og du sier nei. Og så er de så skuffa, men jeg er ikke skuffa. Jeg er fornøyd med turen, og så er alle rundt – «Du skal ikke få fisk, da?». Det var ikke forhold for det, eller det lå ikke til rette, sier jeg da.

– Det beste er når du begynner å få del fisk og du begynner å slippe den ut igjen, da blir folk enda mer forbanna!

– Ja, og det var litt sånn med den første fisken jeg fikk og. «Ja, hvor er fisken?». Nei, den var jo ganske liten, så den måtte jeg slippe ut igjen. Så det er ikke noe forståelse for det her hjemme, men det kommer seg kanskje.

– Men tar du med fluestang til Paris?

– Nei, det gjør jeg nok ikke. Der tror jeg det blir vanskelig å få fiska.

– De eneste som hadde troen på meg

Til sesongavslutningen i Lake Placid og Monte Sainte Anne blir den med.

– For meg er fiskinga en kul ting og det blir mye morsom prat rundt det. På neste tur har jeg funnet fram til både to og tre tyskere (rundt Cube Factory Racing) som er ivrige, så de tar også med seg fiskeutstyr. Det er ikke verst. Jeg har brakt litt fiskekultur inn i laget, så det er litt gøy, sier han.

Først er det imidlertid OL som gjelder. Naturopplevelsen er ikke spesielt saftig. Arenaen er nemlig bygd på en gammel søppelfylling i Paris.

Dit reiser han med indre ro og batterier som blir satt til lading ved lokale fiskevann i Leirsund-traktene.

Dessuten blir noen av formaningene fra rektor Gundersen med på reisen ned til idrettens aller største scene.

– Du får gjøre det for den gamle rektoren din, Knut.

– Jeg får gjøre det. Rektor (Helge Gundersen) og gymlærer (Thomas Odd), jeg har mye å stille opp for. Gymmen var på en måte det eneste jeg presterte i som en «liten energisprell», og de var nok de eneste som trodde at det kunne bli noe av meg, sier OL-aktuelle Knut Røhme.

Herrenes OL-ritt sykles mandag 29. juni kl. 14.10. Rittet kan sees på Eurosport Norge, Max og Discovery+.