Kom lenger enn jeg drømte om

– Det bare åpnet seg en mulighet for å sykle NM, så da bestemte jeg meg litt spontant. Det har vært veldig lite trening siden VM, så jeg har nok kunnet flyte litt på det jeg har gjort fram til da, sier Lene Byberg beskjedent til terrengsykkel.no.

– Jeg hadde så vidt prøvd kross for to uker siden, og da jeg fikk låne en sykkel fra Sandnes Sykkelfabrikk, så tenkte jeg at jeg fikk være med, siden det var første gang det var et NM, forklarer hun.

– Alt i alt sitter jeg igjen med positive erfaringer fra krossdebuten, men det er ikke noe jeg kommer til å satse på internasjonalt.

I det hele tatt er Byberg ferdig med å satse internasjonalt. Den ferske norgesmesteren står fast på at hun har lagt opp sin aktive sykkelkarriere.

– Jeg har hatt noen gode enkeltresultater, men det har vært mye opp og ned, fram og tilbake de siste åra. Jeg hadde en veldig bra vinter fram mot denne sesongen, og forventet meg en mye bedre sesong enn det jeg hadde, sier 31-åringen.

Ikke en gang NM-gull i kross får henne til å ombestemme seg.

– Det har vært en lang prosess, men siden VM har jeg vært ferdig både mentalt og på alle mulige områder, sier Byberg, som nå konsentrerer seg om studier og eksamen.

Samtidig innrømmer hun at det var artig å få med seg den medaljen på tampen.

WC seier større enn VM-medalje
Etter 15 år med fullt fokus på sykkel har Byberg mye å se tilbake på: verdenscupseier og VM-sølv er noen av øyeblikkene hun husker best.

– Den største tror jeg var å vinne en verdenscup. Jeg vant bare en verdenscup, men det var det beste øyeblikket på sykkelen, sier Byberg. Det var for henne enda større enn å ta sølv i VM i 2009.

– Det var et veldig spesielt løp. Jeg ledet nesten hele vegen, men ble tatt igjen helt på slutten. Da føltes det litt som å tape, forklarer Byberg.

(Saken fortsetter under)

VM I HAFJELL: Lene Byberg ga jernet under VM i Hafjell. Men nå er det slutt. Foto: Kristoffer Kippernes

Tøyer løypene til smertegrensa
Byberg har hatt både oppturer og nedturer gjennom karrieren, og hun har sett en enorm utvikling i terrengsykling på flere plan.

Først og fremst har løypene blir hardere, mer tekniske og tøffere for utøverne.

– Løypene er kortere i distanse, normalt rundt 4-5km, men fulle av bygde elementer som bruer, hopp og steinelementer. De tøyer grensene på løypene, mener Byberg.

Hun kjenner jenter som har brukket kragebeinet både en og to ganger. Selv brakk hun beinet tre dager før VM i 2010, hun har brukket håndleddet og like før verdenscupen i vår brakk hun hånda. Byberg innrømmer at alle skadene har bidratt til at hun gir seg nå. Nesten alt har skjedd de siste åra.

– En ting er å trene i disse løypene, når du har kontroll og ikke ligger på maks. Men når du skal konkurrere i dem og ligger på maks i et felt er det større sjanse for at det smeller, og det er mer skader på utøverne nå enn da jeg begynte i 1999, sier Byberg.

Prioriteringer og konsekvenser
I løpet av karrieren har hun gjort mange valg der det ene alternativet utelukker et annet.

– I 2009 valgte jeg å kjøre et etapperitt på landevei i stedet for å kjøre EM. Med den formen jeg hadde da, følte jeg at det var det riktige å gjøre med tanke på VM senere den sesongen. Der tok jeg sølv. Men det er ikke sikkert jeg hadde tatt medalje i VM om jeg hadde kjørt EM. Det vil jeg aldri få vite, sier hun filosofisk.

– Jeg hadde en kanonsesong i 2009, og da ville jeg jo trene mer og legge på mer neste år. Det ble kanskje litt i overkant. Det gjelder å lære av det, sier Byberg, som ikke fikk den framgangen hun hadde håpet i 2010.

I flere år hadde Byberg en kontrakt som gjorde at hun kunne satse utelukkende på sykling og leve av det. Etter sesongen 2012 begynte hun å studere og satset ved siden av.

– Jeg vet hvor mye hvile betyr hvis du ønsker å bli best i verden. Men jeg har så stor glede av å sykle at jeg ønsket å ofre litt på det og ha litt stress en stund. Det ga litt blandede resultater, men så la jeg kanskje lista litt høyt, sier Byberg.

Byberg angrer imidlertid ikke på noe av det hun har gjort. Selv i ettertid er hun ikke sikker på at hun ville gjort ting annerledes.

– Jeg føler meg egentlig fornøyd med det jeg har prestert. I løpet av de 15 årene kom jeg lenger enn jeg hadde forestilt meg da jeg startet, og jeg holdt på mye lenger enn jeg trodde jeg kom til å satse, sier Byberg.