– Jeg er så sliten av jeg føler meg litt kvalm, men det er bare 60 kilometer i dag så det går vel... sier jeg til Tim Kirkus da vi stiller opp oss bak det store feltet med 650 syklister. Alle gira på å komme igang med den siste etappen i Andalucia Bike Race, alle gira på å bli ferdige.
– Det er 69 kilometer i dag, men det blir bra, svarer Tim.
Jeg ser nøyere ned på dagens løypeprofil som arrangørene har gitt oss som klistremerker til å feste på en flapp på startnummeret. Tim har rett.
– Pokker, tenker jeg, høyt. Jaja. Det skal vel gå det og.
Jeg har tenkt på å ta det litt rolig. Komme gjennom uten å gå i kjelleren, men jeg har sett på værmeldingen som sier regn fra ca klokka 13.00. Å komme i mål før regnet starter blir målsettingen denne dagen. Resten får gå av seg selv.
Sjekk resultatene fra Andalucia Bike Race her:
– Pfft!
Noen har blåst i en fløyte et sted der fremme. Starten har gått. Det tar to minutter før jeg passerer startlinja.
– Rolig my ass. Jeg vil fremover, oppover. Jakten er i gang.
To kilometer gjennom byen går unna. Jeg passerer sikkert 300 stykker før rittet går inn i den bakken vi har dundra ned på slutten av de to foregående etappene. En real steinrøys på 400 høydemeter. Men overraskende syklebar også oppover skal det vise seg.
Kaos herjer. Heldigvis er det mange stier og bred løype. De fleste søker de oppkjørte sidelinjene. Rett opp fjellknausene i midten er som oftest ledig. Det blir mitt valg og min løsning. Mange går, jeg sykler så fremt det går. Det går hele veien. Faktisk er det en del publikum i dag. De heier.
På toppen av bakken begynner jeg allerede å se kjentfolk. Lag jeg de siste dagene har passert en stund inn på etappene. Jeg har faktisk kommet meg fram i feltet fortere denne dagen enn tidligere.
SUPERMENN: Knut Arne Dalsjø og Steffan Hartz Repshus vant Master 50-klassen i Andalucia Bike Race overlegent. Foto: Jordi Bonet.
Tim kommer opp på siden min i et bratt asfaltparti. Den 50-årige Puremountains-eieren og guiden er råsprek. Vi gir hverandre noen mentale og verbale skulderklapp før løypa går inn på smal sti. Heldigvis med god flyt og dermed køfri som bomringen rundt Oslo.
En bryter har blitt vridd i hodet mitt og jeg er i jaktmodus igjen. Å roe ned føles ikke som noe alternativ.
– Venga, venga, roper jeg til dem foran meg. Jeg holder meg så tett jeg tør, slik at jeg kan smette forbi så fort muligheten byr seg. En innersving her, en alternativ linje der. Mulighetene byr seg hele tiden. Det gjelder å ta de fleste.
Planen funker.
20 km inn i etappen tar jeg igjen lederdamene og lederlaget i Mix-klassen.
Jeg legger meg på hjul med Sally Bigham og Katrin Leumann. De holder bra fart i den neste, smale utforkjøringen. Jeg puster ut, tar et par minutter fri fra jakten.
Bighams utforfart er nok til at vi tar igjen en stor gruppe inn i neste klatring. En klatring med flere sporvalg, og gode passeringsmuligheter. Jeg griper flere av dem og kommer meg videre fremover.
Ikke før jeg har tenkt på at jeg snart bør se heltene fra Hedmark Terrengsykkel 100, og de etter hvert overlegne vinnerne av Master 50-klassen, Steffan Repshus og Knut Arne Dalsjø, ser jeg de gule hjelmene og de røde trøyene deres.
– Sykle med disse gutta til bakketoppen på 35 km, tenker jeg.
– Ta det litt med ro.
SOLID: Kjell Karlsen og Thomas Morgan Knutsen sikret andreplassen i Master 40 med rå sykling på siste etappe. Foto: Jordi Bonet
Men minuttet senere er jeg forbi og på vei fremover igjen. Til tross for smerter i låra vil beina mer enn hodet og det tråkkes på.
Terrenget går opp og ned på fine, smale stier i 10-15 kilometer.
Midtveis i den lange, tekniske klatringen opp til 35 kilometer tar jeg igjen heltene fra Katalonia, David og Jordi.
– Ingen ulykker i dag, ler David. Han og Jordi spøkte dagen før med at de burde ha syklet med røde-kors-trøyer, etter å ha hjulpet både oss og et annet lag med skader på to dager.
– Takk for hjelpen, sier jeg igjen og ønsker god tur videre. I den neste bakken er det en liten kø av gående syklister. Jeg er i en god steam og sykler opp. Det ser brattere ut enn det er, men ved å ikke gå av sykkelen for jeg raskt luke.
Det høyeste punktet på dagens etappe kommer etter 43 kilometer. En mental målstrek for meg. Kommer jeg meg dit kommer jeg meg til mål.
Jeg faller litt i sammen og vurderer igjen å roe litt ned, men så dukker Geir Lien og Odd Peder Norderud opp på stien foran meg. Da får jeg nye krefter og ny motivasjon.
– Nå hadde jeg nesten gitt opp litt, men dere gir meg ny giv, sier jeg til Odd Peder.
– Du kommer liksom rett før 50 kilometer hver dag, svarer han.
Rett før det høyeste punktet står en nordmann med en seks-pack med Cola.
– Vil du ha en, spør han.
– Gjett om, svarer jeg.
Etter først å ha passert Lien og Norderud og så fått en boks med kald Cola er det som om kreftene og motivasjonen er tilbake. Nå køler jeg på. Terrenget er småkupert. Tunnelstier med fabelaktig feste og muligheter for stor fart. Det er bare å mæle på og beina lystrer igjen.
At det går an å kose seg så fælt når man er så sliten...
Dagens siste utfordring blir den siste kneika opp til toppen av den siste utforkjøringa ned til mål. Det blir min nye målstrek. Den siste utforbakken vet jeg at jeg skal klare. Når terrenget flater ut blir jeg litt engstelig. Jeg ser bak meg og forventer nesten av diesel-loket fra Skogbygda skal komme tilbake for fulle kluter, men jeg klarer å holde farta oppe selv også. Jeg kutter svinger på grusveiene, pusher over haugene og jager opp de korte klatringene. Dragningen mot mål har tatt tak i meg, den trekker hardt.
OG SÅ BARE SYKLA JEG OPP HELE GREIA: Thomas Morgan Knutsen forteller om da han bare moste opp den mest tekniske klatringen på den siste etappen. Foto: Jorid Bonet.
I den siste klatringen blir jeg passert av Rafael Ordodez og Manuel Molina. To spanjoler jeg har syklet sammen med nesten hver dag.
De roper «Vamos animo» til meg.
Jeg roper «Venga amigos» tilbake. Holder jeg dem i syne vil jeg kjøre fra dem nedover til mål.
Så sant som det er sagt. Jeg passerer Manuel på toppen av den siste utforkjøringen. Rafa slipper meg forbi litt lenger nedi bakken. Vi stuper ned mot Cordoba på en smal sti med skarpe serpentinsvinger. Jeg lukter mål. I bunnen av bakken hiver jeg meg på pedalene utover jordene mot mål på Hacienda de la Albaida, den store hestegården på haugen.
Jeg orker en siste innsats og holder Rafa og Manuel godt bak meg.
Å komme til mål er en lettelse. Bak målstreken står Jordi med 24 sting i ansiktet. Han gir meg en klem.
Thomas Morgan Knutsen og Kjell Karlsen står og smiler de også. De har klatret til andreplass sammenlagt i Master 40-klassen.
– Vi har kjørt bra i dag, sier Thomas.
– I dag var det moro, sier jeg og gratulerer de to voksne herrene med rå kjøring hele uka.
Steffan Repshus og Knut Arne Dalsjø kommer inn noen minutter senere. De vinner master 50-klassen overlegent.
Andalucia BIke Race er hardt og krevende, men det er også fryktelig moro. Spanjolene i rittet er ambisiøse, men stemningen er for det meste veldig god. Stiene er fabelaktige og syklingen er hele tiden en god miks av tekniske krevende stier, tøffe klatringer og raske flytpartier. Arrangementet er proft og servicen er god både på matstasjoner underveis og i mål.
Det er rett og slett en skikkelig rå start på sesongen både for oss som liker stisykling og for alle som liker å sykle hardt i ritt.
