Vil tilbake til Valdres

Les også: Bedre enn fryktet i Montebellorittet

Treningsblogg skrevet av Maria Bergli i Team Terrengsykkel

Lørdag kjørte jeg Valdresrittet for første gang og det var en knallfin (og ganske slitsom start) på årets sommerferie. Valdresrittet var en flott opplevelse og en fint debut i et mer tradisjonelt terrengritt hvor mesteparten av syklingen var på grus. Man sykler gjennom nydelig natur med flott utsikt. Rittet gikk knirkefritt, jeg hadde ingen tekniske uhell, det var godt merket og de var bra med matstasjoner. Gjennom hele rittet møtte vi masse blide funksjonærer og publikummere. Hyttefolket hadde tatt med stoler ut til veikanten for å heie og lagde fantastisk god stemning. 

Før rittet var jeg spent hvordan jeg skulle klare meg på grusen og hvordan det skulle bli å ha flere ryttere rundt seg i felt. Jeg fikk en smak av dette i Terrengsykkelrittet men der ble det fort spredning siden man kom raskt ut på sti. De siste månedene har jeg fokusert mye på teknikktrening og spesifikk trening mot endurokonkurranser så jeg følte meg litt usikker på hva jeg kunne forvente av egen prestasjon. Jeg tror jeg klarte å finne en god plass i feltet ut fra start og jeg hang greit på en gruppe frem til første stiparti. Første stiparti var veldig fint fordi det var bredt i starten og det var lett å komme seg litt fremover. Når stien gikk over til en snerten singletrack begynte jeg å kose meg skikkelig. Det hadde regnet en del dagene før rittet men det merket man lite til annet enn et par våte og gjørmete dumper. På stiene følte jeg at jeg syklet godt og kjørte forbi flere andre. Men gleden var kortvarig og mange tok meg igjen så fort vi var tilbake på grusen. 

Det var mye vind og det merkes godt, spesielt når man lå alene. Jeg hadde fått beskjed av en klubbkamerat at jeg måtte være litt kynisk å finne meg en rygg å henge på langs vannene midtveis i løypa da motvinden tapper deg for krefter om du ligger alene. Heldigvis dukket det raskt opp en kar på sikkert to meter med brede skuldre. Da tenkte jeg at denne ryggen skal jeg ikke miste og jeg klamret meg fast. Farten var nok litt for høy så jeg måtte gi slipp da vi skulle inn i første bakke etter flatene. Det som ble mest utfordrende for meg gjennom rittet var det å holde farten oppe på grusen, både på flatene og i slakt terreng. I de bratte motbakkene følte jeg at jeg lettere fant en godt gir og tråkket effektivt.

Les også: De lange turene koster ikke like mye lenger

Stipartiene på fjellet skulle det vært flere av og de skulle vært lenger, de var veldig fine og morsomme! Jeg var nesten litt overrasket over hvor bra flyt det var og at det var svært lite kronglete partier. Jeg kunne også tenkt meg mer tekniske nedkjøringer da jeg faktisk er litt pinglete på grusen når det blir høy fart. Mot slutten av rittet kjente jeg at kreftene begynte å svinne, men jeg klarte å mobilisere litt i det siste stipartiet og sykle forbi fire som hadde tatt meg igjen på grusen. Det var jeg veldig fornøyd med!

Tidsmessig hadde jeg håpet å sykle under 2:45 men det gikk akkurat ikke. Til tross for det er jeg fornøyd med gjennomføringen og tar det med meg som en god erfaring. Gjennom litt strava-nerdig etter rittet fikk jeg bekreftet at jeg sykler mye bedre tidsmessig i terrengpartiene enn på grusen. Jeg følte at jeg hadde gode bein men jeg må nok lære meg å disponere krefter slik at jeg holder distansen enda bedre. Jeg kjørte nok litt for hardt i perioder og det fikk jeg kjenne mot slutten av rittet. Til neste terrengritt skal jeg også sette meg litt bedre inn i løypeprofilen på forhånd. Det hadde jeg slurvet litt med før rittet og underveis skulle jeg ønske at jeg hadde mer kontroll på hva som kom. (Jeg må også øve på spotte fotografen, som denne gangen var noe uheldig plassert, for å se litt se litt kulere ut på sykkelen når jeg er sliten og prøver å trykke i meg en banan…)

I den siste tiden har jeg også arbeidet en del med nervene jeg har hatt før ritt. I treningsøkten jeg hadde med Emil Carlson fikk jeg et litt mer bevist forhold til hva nervøsiteten kommer av, nemlig frykt. I endurokonkurranser kan nervøsiteten komme av frykt for å skade seg, noe som er en reel risiko, eller frykt for hva andre tenker om hvordan du presterer. I endurokonkurranser er jeg nok preget av begge deler, men i dette rittet kjente jeg nok mye mer på nervøsiteten i form av prestasjonsforventninger. Jeg har trent mye og jobbet veldig hardt denne sesongen og deltakelsen i Treningspanelet har jo gjort dette veldig synlig. Nervøsiteten kommer vel av at jeg har forventinger til meg seg om å prestere godt samtidig som jeg er klar over at kapasiteten setter begrensinger, spesielt i ritt som dette. Jeg har kanskje forventinger til meg selv (og tanker om hva andre forventer) som jeg ikke vet om jeg kan innfri. Men jeg føler at jeg klare å bruke de nervene jeg hadde positivt både før start og gjennom rittet. Jeg tar med meg Valdresrittet som et flott opplevelse og jeg kommer nok å være med igjen til neste år. 

Les også: Team Terrengsykkels Tor-Arne Tømte