PROLOG: Gjennom fire døgn fulgte Terrengsykkels Kristoffer H. Kippernes og Sjur Melsås Offroad Finnmark. Dette er vår beretning om opplevelsene vi hadde:
Sjekkpunkt Láhpoluoppal fjellstue, Finnmarksvidda, 3. august, 2016.
– Han begynner å få saueblikk nå. Har du sett sauene som ligger i veikanten om sommeren og bare tygger gress? Det skjer ingenting der. Sånne blikk er det nå. Morten Bergan står ved elven ved sjekkpunkt Láhpoluoppal, og ser på makkeren Tor Espen Jolma som krysser en elv med vann til midt opp på låret. Det er slutten av juli. Fem grader. Regn. Og en milliard mygg. Morten og Tor Espen har syklet i snart to døgn, bare avbrutt av to timers søvn. Og de er ikke en gang halvveis i rittet de har begitt seg ut på.
– Ingen tanker i hodet. Lyset på, ingen hjemme, svarer Tor Espen.
– Vi sees i Kautokeino.
Det har ingenting med sykling å gjøre, sier noen av deltakerne. Hva driver noen til å sykle 700 kilometer over fire døgn i noe av den mest avsidesliggende naturen i Norge? Terrengsykkel fulgte Offroad Finnmark, sykkelrittet hvor arrangøren synes det er helt greit at bare 25% av deltakerne fullfører.
Alta sentrum, tirsdag 2. August
– De 300 første kilometerne er jeg jo kjent med...eller, jeg vet hvordan de føles. Og så får vi en tretimers pause, og så er det 15 mil til Alta, som er neste tretimerspause. Det blir det verste, å sove her i Alta, og begynne på igjen. Målsetninga blir å få en god plassering. Vi har ikke syklet 700 kilometer før, så vi vet ikke hvordan det blir. Det er første gang jeg sykler med Tor Espen. De vokser ikke på trær, disse 700-deltakerne. Det er tydeligvis en egen rase. En jeg pratet med her, er med for åttende gang. 70 mil, det er helt sjukt. Jeg tror ikke det blir en årlig happening for meg. Jeg har syklet 300-distansen fire ganger før. Sykler man Offroad Finnmark fem ganger, da får man finishertrøye. Så da tenkte jeg at jeg skalta 700 kilometer, prøve å runde av med det, sier Morten Bergan.
Morten og Tor Espen Jolma er ikke nykommere i OFsammenheng. Morten har syklet 300 kilometer-distansen fire ganger, Tor Espen har syklet den to. Nå skal de prøve 700 kilometer for første gang.
Tre dager tidligere, resepsjonen på Hotel Scandic i Alta. I sofaen sitter Lena Halvari og Monika Valm.
De to damene har gledet seg og trent til dette i snart et år. Generalprøven Cape Epic gjorde de for flere måneder siden. Nå er det kvelden før de skal i gang, og de er ikke gira på å vente så mye lenger.
– Vi har sagt unnskyld på forhånd, sier Lena.
– Hvorfor det?
– Fordi vi kommer til å være vanskelige, direkte, litt sure miner og sånn. Det er godt å vite at vi ikke mener det. Det er viktig å bevare relasjonen. Det som skjer der ute blir helt situasjonsbestemt. Vi kommer til å være zombier det tredje døgnet.
Lena har syklet 300-distansen to ganger før. Nå skal hun sykle 700 kilometer for første gang. Hun og Monika Valm har syklet sammen i halvannet år. Monika er som en fersk terrengsyklist å regne. Det begynte som det gjerne gjør, med deltakelse i Birken i 2010.
Det hadde fremstått både som en lang og umulig tur på forhånd, men når det var unnagjort, var det andre utfordringer som fristet. Hun ville sykle mer på sti. Ved siden av syklingen driver hun med med ekspedisjonsklatring, og det er mye som kan overføres til lange ritt. Det kreves sterk psyke og stor utholdenhet.
Eller som hun selv sier:
– Jeg fungerer veldig bra i ekstreme situasjoner.
Den opprinnelige planen til Lena og Monika var å sykle som et rent damelag. Men kort tid før rittet ble de kontaktet av arrangøren.
På et av herrelagene hadde den ene rytteren trukket seg, og Rolf Højmark stod uten makker. De skal møte han for første gang denne kvelden.
– Hva tenker dere om å gå inn i en slik situasjon med en dere ikke har syklet med før?
– Vi tar det som det kommer. Vi tror det bare er en fordel. Dessuten skal vi komme tilbake å sykle det neste år som et rent damelag hvis dette gir mersmak, sier Monika.
Jeg tror ydmykhet kommer til å spille en stor rolle for det vi skal gjennom nå.
Lena har syklet 300-distansen to ganger før, og er klar over hvilke situasjoner de kan havne i. I 2013 fikk makkeren hennes store problemer med skulderen. Målet ble å få henne inn til neste sjekkpunkt. Støtteapparatet klarte noe uventet å få fart i makkeren igjen.
Mens støtteapparatet hadde full fokus på å ta vare på den som led mest, visste ikke Lena hva hun skulle spise, og fikk fri flyt i matfatet.
– Jeg overspiste, fordi jeg var redd for å gå tom. Når vi syklet ut måtte jeg stoppe og spy opp alt igjen.. Sånt kan oppstå. Det er alltid fare for skader på sykkelen med stygge fall. Og så vil det oppstå situasjoner hvor den ene er på topp, og den andre er langt nede. Den som ligger på topp da, må klare å ta seg ned, uansett hvor stor lysten er til å bare kjøre på. Det blir et evig samspill. Det øvde vi på i Cape Epic. Vi har lagd oss regler, som at vi alltid krysser elva på
samme sted, og venter til begge to er over elva etter å ha krysset. Så har vi mantraet HYT, som står for Hyggelig, Ydmyk og Tydelig. Jeg tror ydmykhet kommer til å spille en stor rolle for det vi skal gjennom nå.
Det er ikke mange ritt hvor det å beregne pauser er en del av rittplanen.
Men Offroad Finnmark er et slikt ritt. Der andre ultraritt gjerne varer i 7-8 timer, eller etapperitt går over 5-6 dager med hvile i mellom, er Offroad Finnmark en slags hybrid.
700 kilometer skal tilbakelegges i løpet av fire døgn. Underveis skal rytterne innom innlagte sjekkpunkter.
Tre av disse er såkalte hvile-sjekkpunkter, hvor rytterne har tre timer obligatorisk hvile. På de øvrige sjekkpunktene må de være i fem minutter, og kan bruke tiden til å etterfylle drikke og fikse mekanisk trøbbel.
Løypa, som forandres fra år til år, begynner i Alta sentrum, og rytterne sendes først ut på en sløyfe nede i dalen. Deretter bærer det opp på vidda.
ATV-spor eller kjerreveier setter sitt preg på mye av løypa. I tillegg er rytterne både innom asfalt, grus og det som best kan beskrives som bushwacking. Rytterne må sykle som to- eller tremannslag. Det stilles store krav til dem som skal delta, både i form av forberedelser og gjennomføring.
På rittets egne hjemmesider opplyses det om at man må regne med å navigere mye. Løypa blir delt opp i etapper, som rytterne legger inn som spor på GPS´en sin.
Det er opp til rytterne selv å navigere. Merkebånd er ikke et begrep i denne konkurransen.
Alle er overlatt til seg selv.
Tirsdag 2. august, kl 11.51, Alta sentrum
Popmusikk dundrer på høyttaleranlegget. Monika går gjennom alt utstyret en siste gang.
På styret er GPSen festet med ekstra batteripakke. I spesiallagde små vesker på overrøret ligger sjokolade og energidrikk. Det viktigste er på sykkelen, resten i sekken. Ved siden av dem står en nylig ankommet danske og tripper nervøst rundt.
Foran startbuen sjekkes alle GPS-enhetene som gjør at publikum og arrangører skal kunne følge med hvor rytterne er de kommende døgnene, og av sikkerhetsmessige årsaker.
Gjennom en applikasjon på telefonen kan arrangøren og publikum følge rytternes bevegelser de kommende døgnene, med intervaller på 30 sekunder.
– 3 -2 -1 , GOOD Luck!, roper rittlederen, og mixlagene setter avgårde.
Fire timer senere er det herrelagene som skal sendes ut på den samme startsløyfa. Den første startsløyfen i rittet er på 4,5 mil og slynger seg langs morenerygger på barnålsstier langs Altaelva.
Når masterbilen slipper, er det ikke noe som minner om taktisk spill og lurekjøring.
Det åpnes knallhardt fra første tråkk. Og det er her rytterne får se det de kanskje minst forventer. Supre flytstier. Langs en av landets mest kjente lakseelver, er barnålsstiene smale, og småkuperte.
På små morenerygger slynger de seg langs elvebredden, og det jages i høy fart.
Ved en bru i Tverrelvdalen, sitter forhåndsfavorittene Geir Lien og Stein Are Harjo i grøftekanten. Geir Lien sliter med en dårlig kropp, og rittet er over for dem.
Morten Bergan og Tor Espen Jolma aner nå at en topplassering kan være innen rekkevidde. Komisk nok vil det stå mest på om de klarer å fullføre eller ikke.
Altafjorden forsvinner langt bak i horisonten, og skyene blir tyngre.
Det er rytternes første møte med vidda. De legger Tverrelvdalen bak seg, og klatrer på stupbratte kjerreveier opp forbi gamle skiferbrudd, opp på fjellet Nálganâs. Inn over vidda mot Bojobæsk er det vel fortjent hvile etter den brutale klatringen, og terrenget blir lettere.
I ATV-sporene veksler de to mellom å ligge ved siden av hverandre, og ta føringer. Rett på hjulet deres ligger et av favorittlagene. Skyene blir tyngre og tyngre. Men regnet uteblir, enn så lenge. Konkurransen har bare så vidt begynt.
I jakten på andre lag kaster de stjålne blikk ut over det endeløse landskapet. Morten og Tor Espen leder konkurransen, men bak dem jager team ASEB, og to danske brødre, Les og Paw Ager. Men dette er ikke rittet hvor man støter.
Dette er rittet hvor den som er seigest og tør å være kald, vinner. Å støte nå vil koste. Og mens Team Skaidi lar Team ASEB ligge på hjul inn over Nálganâs, begynner noe som ligner på skumring og mørke skyer å trekke inn fra havet.
Mens andre tar kvelden, har rytterne i Offroad Finnmark en helt natt på sykkelsetet foran seg. Hva de har i vente denne natta er det ingen som vet.
-
-
Sjekkpunkt Lahpoluoppal, onsdag 3. august kl. 11.59
De som følger med på rittet fra sidelinjen, våkner til nyheten om at favorittlaget i mix-klassen har brutt.
Det betyr at mixlaget med Lena og Monika i spissen går mot bedre plassering. Bildene som har kommet ut i løpet av natten viser klissvåte deltakere. I målområdet snakker speakeren om de våteste forholdene på vidda noen gang. Det får Morten og Tor Espen føle på.
Like før sjekkpunktet ved Lahpoluoppal ligger elven Lahpojohka.
Det er helt stille. Den eneste lyden som overdøver sildringen fra elva som siger sakte forbi, er myggen. All den jævla myggen. Bare en og annen bil passerer oppe på riksveien. Med vann til over knærne manøvrerer de to seg forsiktig over elveleiet, for å ikke få en full kroppsvask i iskaldt vann.
– Han begynner å få saueblikk nå, fleiper Morten om makkeren. Har du sett sauene som ligger i veikanten om sommeren og bare tygger gress? Det skjer ingenting der. Sånne blikk er det nå, snøvler han.
– Ja, 1000-metersblikk og ingen tanker i hodet. Lyset på, ingen hjemme.
– Vi sees i Kautokeino.
På sjekkpunktet i Lahpoluoppal kommer et australsk mixlag inn. Ekteparet Kate Greer og Brendan Hills har reist hele verden rundt for å sykle krevende ritt tidligere, nå er de i Finnmark for første gang.
– Hvordan har den første dagen og natta vært for deg?
– Har det vært natt? Jeg har aldri hatt midnattssol før, og lys hele døgnet. Det er veldig rart, svarer Brendan.
– Hva synes du om rittet så langt?
– Hadde det vært tørt, hadde det vært bedre. Men det er en stor opplevelse. Som de sa på briefingen, er det mer som en ekspedi-sjon enn et ritt.
– Tenker du konkurranse i det hele tatt?
– Vi vil fullføre, og fullføre innen fristen. Vi har en slags tid vi vil nå, men vi får se. Kanskje vi vil sove litt mer, og nyte tiden her. Det er fortsatt moro.
– Er det vanskelig å holde varmen?
– Bare fordi man er våt. Men vi har masse varme klær, og vi kommer fra Australia hvor det er vinter der nå, så all treningen vi har gjort til dette har vært i kaldere temperaturer. Vi er vant til det.
Brendan og kona gir noen korte beskjeder til mekanikeren om syklene, før de kommer seg inn i varmestuen, hvor de får skiftet på seg tørt, og varmt reinsdyrkjøtt venter dem. Fra Lahpoluoppal går løypa videre i ATV-spor og myrlendt terreng mot Kautokeino.
Lufta står nesten stille.
Myggen flyr tett som haggel.
-
Sjekkpunkt Kautokeino, onsdag 3. august kl 18.50.
Det er sent på kvelden. Den monotone lyden av plaskregn mot asfalt brytes av skingrende hyling fra bremseskiver, og applaus fra 4-5 sett med hender.
– DET E DET VÆRSTE I MITT SYNDIGE LIV Æ HAR VÆRT BORTI, proklamerer Morten når han får stoppet sykkelen fremme hos støtteapparatet, nesten en hel arbeidsdag senere etter sjekkpunktet i Lahpoluoppal.
– Den etappen var helt forferdelig. Jeg har aldri vært borti noe sånt før, sier Tor Espen.
– Jeg må ha en sånn en, en sånn, og en Voltarol, sier Morten. Han plukker smertestillende fra en plasteske, samtidig som han vrenger av seg gjennomvåte ullplagg og sykkelhansker.
Løypeleggeren Jon Vidar Bull er også ute på sjekkpunktet for å overvære rittet. Etter flere måneder med planlegging, er det nå dommen over årets løype skal falle.
– Slik har det vel aldri vært, sier han.
– Nei, det er jo ikke sykling, sier Tor Espen
– Ja, nei, det er av og på ja, vi har hørt det. Men det er jo ekstremt vått, unnskylder Jon Vidar seg forsiktig.
– Av og på? Det er jo faen meg bare av, vi kom aldri på igjen. Vi har funnet ut at i dag har vi faktisk dyttet sykkelen mer enn et vanlig medlem i Hammerfest Sykkelklubb sykler i løpet av et år, sier Morten og gliser.
– Vi har vært sure. Satan, jeg har vært sur. Men det gikk over når vi så skolen her.
Vi har funnet ut at i dag har vi faktisk dyttet sykkelen mer enn et vanlig medlem i Hammerfest Sykkelklubb sykler i løpet av et år.
I gymsalen i Kautokeino er det klamt, vått og stille. De få vogntogsjåførene og bobilturistene som suser gjennom Kautokeino sentrum når det lir mot natt, aner lite om at det foregår sykkelritt her. I inngangspartiet sitter ryttere, støtteapparat, rittledelse, og frivillige, sammen med noen få fotografer og journalister. Støynivået holdes på et absolutt minimum. Vegg i vegg ligger flere av lagene og får noen sårt tiltrengte timer med søvn. Bare to ryttere sitter ved et bord og slurper i seg kjøttsuppe. Ingen av dem sier stort. Etter et raskt måltid er det rett i seng.
Tre timer senere står Tor Espen under teltet utenfor idrettshallen i Kautokeino. Han har enorme poser under øynene. Det er tre timers obligatorisk stopp på sjekkpunktet, men det betyr ikke at det er tre times søvn det er snakk om.
– En times søvn var bra det, men....
– Hjelper det noe som helst?
– Jeg vil si at det er bedre enn ingenting.
– Rekker du å sove skikkelig?
– Jeg gjorde det, ja. Jeg var helt kjørt. Nå er det bare å få på seg klær, brødposer og sko.
Morten bærer ikke like mye synlig preg av de første døgnenes strabaser. Han stikker hodet ut av den varme bobilen, og slår armene rundt seg når han kjenner gufset fra vinden og regnet. Offroad Finnmark-veteranen har ingen anelse om hva som venter nå.
– Du har syklet den «korte» distansen før, nå begynner resten?
– Ja, nå begynner det. Dette vi ikke har vært gjennom før. Hva som skjer med de 150km til fjells i den samme fantastiske løypa som i går... og så til Alta, sove litt, og så begynne på den største kneika, det som er 250 kilometer av OF300-traseen.
– Er det verdt det likevel, når det er så mye strabaser underveis?
– Ja, det ble noe annet når vi begynte å se mot pall-plassering nå og tenkte posisjoner. Det er jo 40 mil igjen, så det blir jo langtekkelig krigføring dette. Vi får se hva de andre er god for, sier han og trekker forsiktig på smilebåndet.
– Da snakkes vi om ti timer, sier Morten, og de to kameratene legger ut på den lange etappen til Alta. Bare to minutter etter dem sykler også danskene avgårde, vel vitende om at en topplassering nå er innen rekkevidde.
Samtidig, inne i gangen i gymhallen i Kautokeino, står Espen Suhr fra arrangørkomiteen og gestikulerer foran kartet sammen med det australske laget.
– Denne seksjonen, er veldig rufsete, gjørmete, store steiner. Men sykkelbar. Så jeg tenker disse partiene går fint. Men jeg kan fortelle dere noe nå. Dere slipper dette partiet, sier han, og peker på en flere mil lang markert sti på kartet.
– Fordi tiden løper ut, og lagene bruker så lang tid på grunn av regnet, at juryen har bestemt at dere kutter dette partiet, og sykler grusvei i stedet.
– Men hva skjedde med det andre mix-laget, jeg trodde de brøt?
– Ja, de gjorde nesten det, i Soussjavri. Men de bestemte seg for å sykle videre
– Soussjavri? Det har jo ikke begynt å bli vanskelig en gang på det tidspunktet, utbryter australieren.
– Nå får du tre timer her, og en relativt lett etappe til Alta, før det er ut på siste etappe, forklarer Suhr.
– Det høres bra ut. For jeg vil ikke bryte.
Sjekkpunkt Alta, torsdag 4. august kl 12.59
– Natta gikk faktisk veldig bra. Vi bare la oss i et tempo og gasset på.
Ved sjekkpunkt Alta sitter Morten og Tor Espen i campingstoler utenfor bobilen og nyter noen etterlengtede solstråler. Etappen fra Kautokeino til Alta via Suolovuobmi bestod for det meste av grusveier, flere mil gikk over det golde landskapet på fjellveien over Beskades.
Til tross for en fin etappe, har Team Skaidi mistet ledelsen. Og det skjedde uten at de fikk det med seg.
– Danskene jagde etter oss i morres, og så ødela de et kjede. Da økte vi tempoet litt, så de skulle få noe å jobbe med. Det endte med at vi var ei myr, da passerte de oss uten vi la merke til det, så vi trodde at de jaktet på oss enda. Så målet er å se om de tar kvelden, sier Morten og gliser.
– Så vi kan hente dem inn. Men jeg tror ikke det, de så jævlig sterke ut..
Team Skaidi har ikke vært helt foruten mekanisk trøbbel de heller. Midt oppe på vidda skrudde pedalen seg ut av krankarmen til Tor Espen.
– Hvordan kom du deg fram?
– Det bare gikk, den hang fast. Helt utrolig. Satan jeg var redd. Men litt flaks må man ha.
– Du krysser kanskje fingrene for litt finvær også nå?
– Mnjaa... Det blir kort-kort hvertfall første biten, i god tro, opp til Tutteberget. Nå er det jo så mye pauser, vi får snart en ny tretimer igjen, sier han og gliser lurt.
– Skulle du ha cola på denne flaska? Ropes det fra støtteapparatet.
– Ja, og så tar jeg en cola på sykkelen også. Nå blir det bare gel og cola fremover, svarer Morten.
– I et døgn? Er det ikke det du tar på slutten av et tretimersritt?
– Joda, men nå har vi kjørt så lenge, at det er jo nesten som på slutten av et tretimersritt. Vi har ikke lyst på noe. Så vi kjører noe kraftkost på 5-minutterssjekkpunktene. Egg og bacon og alt mulig. Når det siger nedover, drar jeg til med noe som får opp trøkket igjen. Hadde vi hatt amfetamin, hadde vi sikkert brukt det også, ler han. Tre minutter igjen, gutter, roper jenta i støtteapparatet.
– Dere snuser på seieren?
– Den er innen rekkevidde, men vi skal kjøre jevnt, og satse på at de kjører saktere. For hvis vi gønner på nå, kan det gå til helvete.
– Husk at til Masi skal vi over den U-svingen til Geir Elde, sier Tor Espen til makkeren.
– Hva er det?
– Det er en trase for å bare få kilometer til rittet. Det er en U-sving som går en halv mil rett ut på vidda i ingenting, og så rett tilbake. Det er ikke sti en gang. Du bare snubler i kratt. Ingen flyt. Bare vått, sugende underlag.
– TO MINUTTER IGJEN, kom dere på plass, ropes det fra støtteapparatet.
– Foran oss er det en time, bak oss er det to timer. Er vi klar da? Da sees vi. Bare å gi gass.
SJEKKPUNKT Suolovuobmi, torsdag 4. august kl 15.50
Endelig kommer Lena og Monika inn, etter en lang natt til Kautokeino, og videre. De er kalde, men fortsatt ved godt mot. Danske Rolf har måttet stå av, allerede ved sjekkpunkt Masi etter ett døgn. Her venter varm mat og drikke, og 10-talls folk sitter i campingstoler og tar i mot og heier på deltakerne. Inne i et varmt telt får de skiftet på seg tørt tøy og får varm mat og drikke.
– Herregud. Vi trodde regnværet skulle være over. Når vi kom til Kautokeino i morres og fikk beskjed om at vi skulle slippe å sykle det verste partiet, begynte jeg å grine. Jeg var så glad. Det hadde vært forferdelig å legge ut på det, sier Lena.
– Hvordan er stemningen nå?
– Det har vært ekstremt mye gåing i gjørme, vann, myr og.. i går gikk vi. I fire timer. Det har ikke vært litt gøy en gang. Men vi skal gjøre dette. Hundre prosent.
– Hva var verst?
– Det er de stedene hvor det er så mye vassing og trær i veien, lange distanser med gåing. Vi er jo her for å sykle. Jeg skjønner det må være litt variasjon, men det har vært for voldsomt for oss vanlige dødelige. Teten sykler kjempefort. Ikke vet jeg hvordan det foregår.
Inne i matteltet er det et salig kaos av klesskifting, mat, logistikkprat.
– Vi bommet litt på klærne hit. Det bøtta ned hele veien.
– Har du syklet noe verre?
– Nei, men vi syklet jo ikke. Det var for mye vann. Mange områder er det ikke noen som har syklet. Men jeg har sagt det til arrangøren at det har ikke vært gøy. Jeg skulle likt å høre noen som sier at dette har vært gøy.
– Hvorfor fortsetter du?
– Fordi jeg skulle gjøre ferdig dette, sier hun oppgitt. Når jeg først er i gang. Så skal jeg aldri gjøre det igjen.
– Uansett utfall, skal ikke dette skje igjen, sier Monika.
– Det er jo en viss fare for at hvis vi ikke fullfører nå, så må jeg gjøre det igjen, svarer Lena, etter å ha tenkt seg litt om.
– Når vi kom til Kautokeino i går, hadde vi vært våken 48 timer uten søvn. Det blir fint med de to timene søvn nå i Alta. Men... så hyggelig det er her!
– Her ja, sier kokken på sjekkpunktet.
– Grillmat, lavvo og greier
– Her e det god stemning!
– Det er det på alle punktene, sier Lena.
– Det vet ikke jeg...vi prøver jo å være best. Vi er i konkurransemodus vi også, gliser han.
– Dere gjør en innmari bra jobb da.
I lavvoen styrer både støtteapparat og frivillige rundt med klær og varm mat.
Monika sitter i en dunjakke og skjelver, tydelig preget av nattens strabaser, og uten å si så mye. Det virker ikke som om hun merker det selv.
Lena har allerede fått på seg tørt skift, og snakker nesten både på inn- og utpust.
– Uffa meg, dette er galskap. Det er så enormt mange elver. Det føles som 2000, men jeg tror vi har krysset 25 eller noe.. Man blir ganske løsningsorientert etterhvert her. Sykler man i Oslomarka må jeg passe på at hanskene matcher hjelmen og brillene, mens her oppe er det mer hva som holder deg varm. Budskapet er å aldri sykle med tom sekk her i Finnmark.
– Alta-Tutteberget er en fin etappe. Det er sikkert like vått der som alle andre steder. Men kanskje vi får sykle i sol, nå som vi har fått på oss tørt tøy?
-
De to damene har endelig fått skiftet, og setter kursen mot Alta.
Grusveien over Beskades snor seg i kurver og små høyder på den treløse vidda i retning Alta.
«Hvileetappen» er på snaut 11 mil, på grus og asfalt. Vinden skifter retning i samme takt som sekundviseren på klokka. Og mens de to damene tar seg ned mot Alta for å få litt søvn, jager Morten og Tor Espen de to danske brødrene opp mot Tutteberget.
Tåka siver inn fra havet nok en gang, men treffer en illrød, oransje og lilla himmel øverst i Stilladalen.
Sola som har gitt en om ikke annet symbolsk varme har gått ned. Og selv om det er midnattssol og rytterne ikke bruker lykt, gjør tåka det vanskelig å fokusere på stien.
Rytterne som skal sykle 300 kilometer distansen har nå også kommet i gang, og for en sjelden gangs skyld, får 700- rytterne selskap i løypa i noen kilometer, før de skiller lag igjen.
-
-
-
-
-
Lørdag 6 august, kl 02.32, mellom Sjekkpunkt Soussjavri og Masi.
Det hjelper ikke med en rolig grusetappe til Alta, og søvn der.
Etter nesten fire døgn på sykkelen, må Monika bryte. Blemmene og sittesårene hun har dratt på seg i løpet av rittet har sprukket opp, og smerten er ikke til å holde ut. Hun klarer verken å sitte eller stå og tråkke, og farten de to damene har er alt for lav til at de vil nå mål i tide uansett.
Sammen må de ta en avgjørelse. Monika må bryte, bare noen kilometer før sjekkpunkt Masi. På dette tidspunktet er Lena fortsatt motivert for å sykle videre. Sammen ringer de rittledelsen. Normalt sett er det ikke tillatt å forlate partneren sin i Offroad Finnmark.
Men siden de står ved riksveien og Monika kan plukkes opp av arrangøren i løpet av kort tid, gjør de et unntak. Lena får lov å sykle videre, om hun slår seg sammen med det siste laget som kommer bak dem. Tom-Viggo Vårdal og Anita Alice Jensen er det siste laget i 700-konkurransen.
Også der er det problemer.
Anita sliter med en gryende lungebetennelse, og må gi seg. Løsningen blir at Lena sykler videre med Tom-Viggo.
I kampens hete og adrenalinrusen, glemmer hun nesten at det er nå den virkelige kampen begynner. Kampen om å rekke mål innen tidsfristen. På grunn av alle omkonstellasjonene i lag vil de ikke få noe resultat, men de vil få fullført.
Og for Lena er det det viktigste. Det vil bli en kamp mot klokken.
Sjekkpunkt Mazi, Lørdag 6. august kl 04.53
Når Lena og Tom-Viggo kommer til sjekkpunkt Mazi, er det 13 timer igjen til tidsfristen går ut. Lena får litt etterlengtet søvn. Når hun våkner igjen, verker hele kroppen. Hodet jobber mot henne. Når hun setter seg ned på kjøkkenet, klarer hun ikke å spise. Det blir for mange valg. Espen Suhr fra arrangøren ser at hun er helt ute av stand til å bestemme seg, o serverer en solid dose havregrynsgrøt. Sammen med henne sitter det australske laget med Kate Greer og Brendan Hills, som har brutt rittet. Til slutt klarer hun ikke mer. Tårene strømmer på.
– Bare gråt. Vi har grått våre tårer vi også, sier Brendan til henne.
Espen Suhr kommer til redningen igjen.
– Det har vært smertefullt, men det har vært lag her tidligere som har hatt det akkurat likt. Kom igjen, ta på deg skoene dine, og fullfør. Det er det lille sparket bak, som Lena trenger. Mens tårene fortsatt strømmer, setter hun seg på sykkelen, og sammen tråkker hun og Tom-Viggo videre mot sjekkpunkt Jotka, og mål. Alle forberedelsene til tross, følelsene som nå velter inn over Lena er hun ikke klar for. Følelsen av håpløshet, og at dette faktisk ikke kommer til å gå.
Alta sentrum, fredag 5. august Juli, kl 14.40
Etter flere døgn ute på sykkelen er det de to danske brødrene Les og Paw Ager som kommer først i mål.
De har bare økt forspranget til Morten og Tor Espen jevnt og trutt siden siste hvilesjekkpunkt, og får med seg et dansk flagg over målstreken.
-
Litt over tre timer senere kommer Morten Bergan og Tor Espen Jolma i mål.
-
Alta sentrum, lørdag 6. august, kl 17.50
102 timer siden start. 75% av rytterne har brutt.
Men i grevens tid, er det noe som heter. Det er bare timer før banketten, og alle rytterne som har fullført har snart fått et døgns hvile. Men rittet er ikke over. I Alta sentrum har været gått fra surt til enda surere, og ved målseilet står en liten gruppe mennesker samlet.
Om det var få publikummere de andre dagene, er det enda færre nå. Klokka er ti på seks. Etter fire døgn, og 102 timer, kommer Lena og Tom-Viggo trillende inn mot mål. De klarte det.
Med 10 minutters margin.
Endelig er det over
-
EPILOG:
Det er stille etter stormen på torget i Alta. Den kalde vinden som har plaget tilskuerne rundt de franske gjerdene i sentrum de siste dagene, blåser like forbannet kaldt. Jeg sitter inne på kafé med fotografen, og oppsummerer hva vi har sett de siste dagene. Utenfor kommer Morten Bergan hinkende med krykker, med familien rundt seg.
– Det er helt jævlig, sier han, når han slår seg ned i sofaen ved siden av oss. Kneskålene hans er ikke synlige gjennom den svulmende hevelsen han har i leddet mellom lårbein og leggbein.
– Var det verdt det da?
– Ja visst faen.
