– Jeg sykler og smiler mye, men de som kjenner meg godt vet at jeg har kronisk stoppeklokkeskrekk og prestasjonsangst, forteller Rikke Westvig (32) i noe som strider litt mot det å melde seg på et av verdens tøffeste enduroritt. Til daglig jobber jenta som Kommunikasjonsansvarlig i Rocketfarm i Sogndal. Utenom arbeidstid har hun i mange år vært limet i et voksende stisyklingsmiljø for jenter i Norge. Vi lar hun fortelle mer av bakgrunnen selv.
– Når jeg står på en eller annen startstrek er jeg uvel, skjelver så det klaprer i jekslene og så fort noen sier at jeg kan starte går alt i svart. Jeg aner ikke om det var 60-metern på barneskolen og gymlærerens himling med øynene fordi det nå var frøken flodhest som skulle løpe som gjorde at jeg utviklet kronisk allergi for tidtakning eller konkurranse. Det spiller forøvrig ingen rolle. Det som ER viktig er at jeg ved å trosse de skjelvende knærne og rullegardina har møtt noen av de tøffeste, blideste, grensedyttende damene i stimiljøet i Norge. Det har også gitt meg sjansen til å eie noen alldeles utmerkede sykler og utstyr, sykle mye artig sti og gitt et godt arsenal av fallteknikk . Jeg har fått muligheter til å reise ut av Norge for å delta i konkurranser utenfor landegrensene og jeg har ikke vært raskest, men jeg har hatt det innmari, innmari moro.
Å reise ut har vært og er eventyrlig. Og det er vel kanskje derfor jeg også har gjort det. Dratt på eventyr. For var det ikke det syklingen egentlig handlet om...eventyr.
Ja, til mer eventyr og oppdagelse. For alle.
I fjor krysset jeg fingrene og var så heldig å få være med på et av de stiligste stieventyrene som er. Trans Provence.For dere som ikke vet hva Trans Provence er så er det et etapperitt i enduroformat med varighet på en uke. Gjennom fire fartsetapper og like mangle klatringer hver dag forflytter man seg fra nord i Provence i Frankrike til Menton på Middelhavskysten, gjennom de maritime Alpene. Det er mange høydemeter. Det er tidvis forsering av steinrøyser med sykkelen på nakken. Det er lange fartsetapper som kjøres blindt (du starter uten å ha sett annet enn en strek på et kart).Det er et greit krevende opplegg. Opp 06 om morgenen, på med sekk og utstyr, hel dag på sykkel, med mer eller mindre vellykkede fartsetapper, så ned til neste camp en gang på ettermiddagen. Trykk på repeatknappen. Gjør det igjen, seks dager på rad.
GOLDEN TICKET: Et startnummer i Trans Provence er raskt blitt et av terrengsykkelmiljøets heteste billetter.
Det er begrenset med plasser. Basert på skriftlig søknad er det kun 70 heldige utvalgte får være med hvert år og i fjor fikk jeg være med, sammen med en ganske bred delegasjon fra Norge. Zea Walton, Vegard Bellingmo, Olav Aga og Ole Kristian Silseth. Jeg trente beinhardt i to måneder. Reiste ned. Ble syk på flyet nedover. Startet rittet med å hoste opp lungene mine og fortsatte til jeg satt på stranden seks dager senere sammen med verdens beste kameratgjeng og ei øl. Zea hadde gjort et kjemperitt! Olav hadde knekt fingre, men glisa likevel bredt. Vegard hadde vært en glad og positiv laks sammen med Ole Kristian hele uka. Jeg var MEGET fornøyd med å ha kommet meg igjennom, men å fullføre hadde sin pris. Syk i fire og en halv måned...og så var det alltid den der gnagende tanken om at man kanskje kunne gjort det bedre om man hadde vært ordentlig frisk. Derfor søkte jeg igjen. Og fikk plass. Det gjorde også min beste venn i verden, Ola Alsterholm og sammen trener vi nå for et nytt Trans Provence i juni.
Det er jekselklaprende spennende og skummelt. Som vanlig.
Følg med på Rikkes bravader også på bloggen hennes. Rikke kommer til å skrive her på Terrengsykkel med ujevne mellomrom fram til, og under, og etter Trans Provence i slutten av juni. Spennende synes vi.
