Les også: Grenserittet skal være en opplevelse
Hildegunn Hovdenak
Vinner av Grenserittet i 2013
– Jeg vil si det er folkelig med litt lavere terskel enn Birken, litt enklere logistikk. Alle kan delta på nesten hvilken som helst sykkel. Det er litt mer avslappet stemning før start. For oss jentene er det største forskjellen fra Birken startsystemet. Vi starter sammen med herrene, og folk kan komme i store grupper bakfra. Du har litt mindre kontroll over konkurrenter fra andre klasser, det er rett og slett så mye folk i løypa at svakere folk kan klare å ligge på hjul i store deler av rittet, uten at vi legger merke til det. Rittet er ganske lett den siste mila. Jeg syklet med Borghild (Løvset) og Heidi (Sandstø) i 2013, og Heidi som hadde kjørt det før, sa vi måtte holde farta oppe. Det viste seg å være lurt.
VANT: Hildegunn Gjertrud Hovdenak vant Grenserittet i 2013. Foto: Sportograf/Grenserittet
Hallvar Barlaup
Vinner i 2004 og fortsatt løyperekordholder
(løypen er endret siden 2004)
– Jeg var kanskje i mitt livs form den sesongen. Jeg stakk i første bakken, så meg tilbake, og det var bare Geir Lien som prøvde å kjøre seg opp fra tetgruppa, så jeg ventet litt på han, så kjørte vi sammen alene resten av rittet. Vi var jevnt sterke, og avgjorde i spurten.
Det var vel i en periode hvor Rune Høydahl akkurat hadde trappet ned, og grenen maraton var på vei opp. Norges første offisielle maraton-NM ble holdt i Trondheim det året, som jeg også vant. Grenserittet er ikke så teknisk krevende, og passer derfor for mange. Men det er vel også litt grunnen til at jeg ikke har kjørt det de siste årene. I forhold til Birken er det lite voldsomme stigninger, og mer småkupert. Det gjør det nok motiverende for mange. Har man fått skrekken av Birken, kan det være greit å komme til Grenserittet.
SATTE REKORD: Hallvar Barlaup satte løyperekord i Grenserittet i 2004. Løypen har blitt endret siden den gang. Foto: Kristoffer H. Kippernes
Les også: Satser på el-sykkelritt
Lars Ragnar Manengen
En seier og en tredjeplass i Grenserittet
– Sammenlignet med Birken er det mer variert terreng i Grenserittet. Ikke mer teknisk, men annet underlag. Løypa går langs jorder og det er mer humpete, spesielt første halvdelen. Det er flere korte og harde bakker. For oss i eliteklassene er det et hardt ritt, man må tåle fartsøkninger, og være flink til å posisjonere seg, der løypa er trangere. For mosjonistene sin del, så er de nærmere oss i tidsdifferanse enn på andre ritt. Jeg tror nok at i dette rittet så kjører proffene mer ujevnt, mens mosjonistene kjører jevnt. For å gjøre det bra må du selvfølgelig ha bra trøkk i beina. I tillegg må du tåle fartsendringer over små, korte stiginger, og tåle høy fart i terrenget. Og så er det viktig å være aktiv i gruppa du kjører i. Det strekker seg bra ut i terrengpartier, så det er viktig å ha en god posisjon. Siste halvdel av rittet må du ha krefter til å være med gruppa inn. Farten blir høy og det blir nesten alltid blir spurt.
Heidi Rosasen Sandstø
Vinner av Grenserittet i 2010, 2011 og 2012 (da dopingdømte Nina Gässler var først over mål).
– Grenserittet er mer intimt enn de fleste andre ritt. Festningen i Halden skaper en veldig fin ramme rundt arrangementet, og blir et naturlig samlingspunkt for både deltakere og tilskuere etter rittet. De har vært heldige med været flere år, så det oppleves veldig idyllisk og sosialt. Jeg jobber som fysioterapeut og sier til pasientene at
Grenserittet er en fin inngangsportal til maratonritt. Traseen er litt enklere, med flere små stigninger i stedet for noen få, brutale.
TRIVELIG RITT: Heidi Rosasen Sandstø syns Grenserittet har en fin ramme rundt arrangementet. Foto: Sportograf/Grenserittet.
Les også: Birken 2014 - Ferden over fjellet
