Terrengsykling (les: stisykling) kan være utfordrende på mange vis, blant annet fordi kraftanstrengelsen og forbrenningen er enorm. Ekstra utfordrende er det når man har diabetes.
For ordens skyld, her dreier det seg om diabetes type 1. Her får du en kjapp innføring: Diabetes type 1 er insulinavhengig diabetes. Insulin er et hormon som frakter karbohydrater fra matinntak inn i cellene hvor de forbrennes ved fysisk aktivitet. Personer med diabetes type 1 produserer ikke insulin selv, da de insulinproduserende cellene i bukspyttkjertelen er ødelagt av kroppens eget immunsystem. Hvorfor det skjer og hvem som rammes, er ikke særlig godt kartlagt, men resultatet er at men må få tilført insulin gjennom injeksjoner. Hos friske balanserer kroppen selv insulinbehovet opp mot inntaket av karbohydrater og fysisk aktivitet. Ikke-diabetikere har derfor et blodsukker som svinger minimalt mellom ca. 4 og 7,5 mmol/l. Når ikke-diabetikere sier at de «har lavt blodsukker», er det altså egentlig bare tøys. Men alle trenger næring for at musklene skal få tilført det de trenger for å jobbe effektivt, diabetes eller ikke.
Diabetes type 2 («alders-/livsstilsdiabetes») er langt vanligere, men reint medisinsk en nokså annen sak. Denne sykdommen kan i mange tilfeller holdes i sjakk ved økt fysisk aktivitet, endret kosthold og slanking, eventuelt i kombinasjon med insulinbehandling.
For å vende tilbake til diabetes type 1: Blodsukkeret kan svinge voldsomt. Bunner ned mot 1,5 mmol/l og topper på ca. 25 mmol/l kan forekomme, men kroppen fungerer ikke ved slike ytterpunkter. De helsemessige konsekvensene er størst ved høyt blodsukker over lang tid, mens man ved svært lavt blodsukker («føling») kan være avhengig av hjelp for å få det opp igjen, eller sågar miste bevisstheten. Hovedmålet er derfor å stabilisere glukosenivået: Et gjennomsnittlig blodsukker over tid på 7,0–8,0 mmol/l er en svært godt regulert diabetes.
For å ha en enklest mulig hverdag er det derfor best om matinntak, aktivitetsnivå – og dermed også insulinbehovet – er dønn likt dag ut og dag inn. En slik hverdag er imidlertid utopisk, da selv små forskjeller kan spille en stor rolle: Å ta trappa istedenfor heisen opp til sjette etasje på jobb en dag kan ha stor innvirkning på blodsukkeret den dagen. Da sier det seg selv at kontrasten er stor mellom en dag uten sykling og to seige runder i Terrengsykkelrittet en annen dag. For slike strabaser må insulinmengde og matinntak tilpasses både døgnet i forkant og i etterkant.
Trass i at undertegnede har hatt diabetes i over 30 år og alltid har vært aktiv i diverse idretter, har jeg fått «ødelagt» både opplevelse og resultat i flere ritt som følge av trøbbel med blodsukkeret.
Hyppige blodsukkermålinger gir god oversikt over blodsukkerets utvikling i løpet av en dag. For undertegnedes del er 5–8 stikk i fingeren normalt, selv om det går hardt ut over fingertuppene. Underveis på en vanlig tur går det an å foreta en kontrollmåling for å passe blodsukkeret. Med startnummer på styret er det annerledes.
Her kommer et apparat som Abbott Freestyle Navigator II inn; et apparat som måler blodsukkeret kontinuerlig. En sensor skytes inn under huden og kommuniserer trådløst med en mottaker. Mottakeren har en skjerm som til enhver tid viser blodsukkernivået. Et slikt apparat gir et veldig godt innblikk i hvordan blodsukkeret påvirkes gjennom et døgn, med eller uten fysiske påkjenninger. Hver sensor varer i fem dager før den må byttes.
Abbott Freestyle Navigator II viser blodsukkerverdien sammen med en pil som viser om det er på vei opp eller ned, og du kan få fram grafer over de siste timenes eller dagenes utvikling. Du kan legge inn måltider, insulininntak og aktivitet, noe som hjelper godt i analysen av hvordan dagsopplegget kan endres til det bedre. Kurvene gir en fin visualisering av døgnforløp du kanskje ikke en gang visste om på forhånd.
I tillegg kan du be apparatet varsle med pipelyd og/eller vibrasjon dersom blodsukkeret er i ferd med å stige eller synke utenfor nivåer du selv definerer som for høye eller lave. Innledningsvis opplevde jeg dette som en gedigen ekstra stressfaktor. Selv om jeg altså normalt måler ofte, og dermed har relativt god kontroll i det daglige, var det en stor overraskelse å se hvor mange små svingninger jeg har i løpet av en dag – slike som ikke merkes uten kontinuerlig måling.
Når man er sliten, er det ikke opplagt at man kan kjenne hvordan blodsukkeret er til enhver tid. Mitt apparat har vært i bruk både på vanlige turer og gitt tydelig innsyn i hvordan kroppen takler ulike turer, ulik intensitet og ulikt terreng. Mottakeren har selvsagt også ligget som en sikkerhet i baklomma på sykkeltrøya på lange ritt som Birkebeinerrittet, Terrengsykkelrittet og det ukelange enduro-etapperittet Trans-Provence. Sistnevnte ville jeg kanskje ikke engang våget meg på uten Abbott Freestyle Navigator II.
Dessverre har jeg ikke funnet noen god løsning for å feste mottakeren lett synlig, for eksempel på styret. I tillegg er oppløsningen på skjermen nokså dårlig, så det er ikke lett å se tallene ute i sola. I det teknisk krevende Terrengsykkelrittet er det heller ikke så mange anledninger til å sykle med én hånd og fiske opp Abbott-måleren fra baklomma med den andre i fart. Runding ved stadion på Haraløkka har vist seg å være en av få muligheter, de andre «enhåndsmulighetene» har stort sett blitt brukt til å innta mat og drikke.
I fjorårets Terrengsykkelrittet gikk det blodsukkermessig ganske bra. Ved runding ble måleren plukket opp fra baklomma for å sjekke. En tilskuers kommentar «Næh, han sjekka telefonen for tekstmeldinger!» fikk meg til å flire litt i tredagersskjegget. Jeg fant ut at jeg umiddelbart måtte øke matinntaket for å fullføre andre runde. For min del: Når blodsukkeret først begynner å falle underveis i ritt, går det raskt. Dette fallet er ofte vanskelig å stoppe. Samme opplegg ble forsøkt på årets Terrengsykkelrittet. Ved runding ledet jeg klassen, men oppdaget at blodsukkeret dalte – pila på mottakeren pekte rett ned. Jeg innså tidlig på andrerunda at jeg ikke hadde nok gel eller druesukkertabletter i lommene til å komme til mål. Da var det bare å bryte, trille rolig tilbake til Haraløkka og hive innpå søt mat og drikke fra kiosken, istedenfor å ende opp hjelpetrengende langt til skogs.
Mange faktorer spiller inn, og selv om det funker bra én gang i ritt, er det altså langt fra opplagt at samme «oppskrift» funker i neste.
Selv med Abbott Freestyle Navigator II i lomma er det ingen garanti for at det går knirkefritt. Imidlertid er kontinuerlig blodsukkermåling blitt et viktig hjelpemiddel for meg, både i det hverdagslige og i forbindelse med sykling. Abbott Freestyle Navigator II er ikke helt nytt, men helsevesenet er ikke nødvendigvis spesielt flinke til å informere om nye hjelpemidler. Et slikt apparat fås ikke på apoteket, men deles ut via sykehusenes sentraler for legehjelpemidler. Hvis du som diabetiker tror en kontinuerlig blodsukkermåler ville vært noe for deg, må du argumentere overfor din lege, som må godkjenne behovet. Behovet kan eksempelvis legitimeres ved at du vil spare fingertuppene for alle de daglige stikkene, at du har spesielle utfordringer med blodsukkeret i det daglige eller har idrettslige hobbyer som er vanskelige å håndtere.
Hvis du først har giddet å lese helt hit, tipper jeg du selv har diabetes eller kjenner noen som har det. Klikk deg gjerne inn på en tråd om sykling, diabetes og blodsukker på forumet for å spørre, diskutere og dele erfaringer med andre:
http://www.terrengsykkel.no/ubb/ubbthreads.php?ubb=showflat&Number=1905322#Post1905322
